Forside

                                                        Åpenbaringen.

Nå har du fått et lite innblikk i en helt vanlig dag av mitt liv under oppveksten. Denne episoden nevnt over er hendelsen av èn dag, og som kjent har en uke 7 døgn og et år 52 uker. Det tilsvarer mange hendelser, såpass mange at det blir både tidkrevende, mye stoff å gå gjennom, samt helt umulig for meg å få alt ned på papiret. Umulig i den forstand at jeg faktisk ikke husker så mye av detaljene eller hendelser generelt opp gjennom barndommen og oppveksten. Dette er et forsvar min hjerne og mitt sinn ubevisst har satt opp for meg for å beskytte meg. Det beskyttet meg da hendelsene fant sted i form av at jeg kunne fade ut, forsvinne inn i mitt eget sinn, til en plass jeg trivdes og som føltes trygt og godt. Jeg var tilstedet da alt fant sted, men heldigvis var jeg samtidig ikke tilstedet. Nå beskytter det meg i form av at jeg har fortrengt det, slik at jeg skal slippe å ha vonde minner av enkeltepisoder. Alt det vonde er på en måte visket ut av minnet og har aldri hendt. Men vi må huske på at hjernen gjør dette valget for oss å setter opp sitt forsvar på den måten den tror er best der og da. Det betyr selvfølgelig ikke at det virkelig er det beste forsvaret bestandig, i alle fall ikke over tid. Vi stoler blindt på kroppen vår, og at hjerne og sinn skal gjøre det rette for oss i enhver situasjon. Av og til tar den det rette valget, ofte ikke. Det gjelder å være bevisst, spørre seg selv om man virkelig trenger å fremdeles holde guarden oppe etter alle disse årene. Selvfølgelig trenger man ikke det, tiden endrer seg, situasjoner endrer seg. Men traumer, kropp og sinn er kompliserte og mektige saker. Jo mer man kan om dette, jo enklere er det å håndtere barndoms traumer eller traumer generelt. Dessuten trenger jeg ikke gå i detalj på absolutt alle hendelser jeg husker, det vil ta altfor lang tid, noe vil jeg holde for meg selv og det er heller ikke det dette handler om. Det det handler om er hvordan man takler utfordringer, hvordan man håndterer de å gjør de om til styrke. I det store og det hele handler det vel bare om å bli mer bevisst og å ta eierskap over fortiden, nuet og fremtiden.

Nå er det jo ikke slik at alt er et sort hull når det kommer til å minnes min barndom, for jeg husker enkelte saker og de husker jeg godt. I detalj som om de hendte i går. Som for eksempel min ene dag i 5. klasse på Rekustad skole. Noen opplevelser jeg husker er av de mindre hyggelige og noen få glimt har jeg av det som vel kan kalles gode minner. Det vonde er at de gode minnen starter som gode minner, men at de alltid ender med det samme utfallet av tragedie. De ender med flatfyll, vold og trusler. Min barndom og oppvekst er preget av nettopp dette: Alkohol, vold, trusler, stor usikkerhet og psykisk terror. Et av mine første minner er fra tiden jeg var i barnehage alder, dengang bodde også min eldre søster og bror hjemme. Men de var ikke hjemme eller i alle fall ikke tilstedet under mitt minne av denne hendelsen. Jeg husker vi hadde et stort rundt hull i stuegulvet, som førte ned i ei kjellerstue via en vindeltrapp. Denne kjelleren var jeg av en eller annen grunn livende redd for å jeg husker jeg gikk store omveier rundt dette stedet. Denne aktuelle kvelden var det fest i huset som vanlig å det gikk som alltid fra lystig lag, til diskusjon og deretter over i slagsmål. Jeg, som var 4 eller 5 år var sendt på rommet for å sove selvfølgelig, men hadde ikke sjans i havet til å sove med tanke på støynivået. Det var hyling og skriking, klirring i glass som knuste, lyden av slag og stønn av smerte. 

Min måte å være på var at jeg lå å lyttet, prøvde å skjønne sammenhengen og å danne meg et bilde av hva det var som skjedde der ute i stuen. Det neste var å hele tiden være på vakt for om noen eller noe kom i min retning, for så å kunne gjøre meg så usynlig som mulig. Deretter prøvde jeg å snike meg ut uten å bli oppdaget for å få et overblikk av hva som hadde hendt når støvet endelig hadde lagt seg. I løpet av denne natten prøvde jeg å snike meg ut først en gang, etter et øyeblikk med stillhet hvor jeg trodde alt var over. Mens som viste seg å bare være en pustepause eller et øyeblikk av selvinnsikt i sin egen idioti og egoisme for deres del. Uansett, jeg ble raskt oppdaget og møtt av aggressiv brøling i min retning. Nøyaktig hva som ble sagt har jeg fortrengt, men jeg husker at det har noe med kjelleren å gjøre. Jeg ble jo selvfølgelig livende redd å sprang inn på rommet mitt i håp om at ingen skulle komme etter, noe de ikke gjorde....ikke denne gangen i alle fall. Ut på morgenkvisten hadde det vært stille en stund, så jeg våget meg til slutt sakte men sikkert ut i stuen igjen. Området så ut som en slagmark, med knuste glass og flasker. Store dammer av øl og sprit på gulvet, på bord og opp etter vegger. Møbler veltet og enkelte bilder knust. Når jeg endelig får et overblikk ser jeg at min far sitter i stolen sin å sover, mens min mor ligger i fosterstilling å sover i den vinrøde skinnsofaen vår.

Jeg innser at min mor har et blått øye å jeg hopper derfor opp i sofaen for å prøve å riste liv i henne. Mens jeg står der å rister i henne samtidig som jeg ber henne om å våkne, holder jeg hele tiden et øye på min far. Jeg hører henne snorke, og hun reagerer ikke i det hele tatt på at jeg rister i henne eller prater til henne. Mens jeg står der oppe i sofaen, innser jeg plutselig en varm følelse rundt min ene fot. Varmen strekker seg opp til ankelen. Jeg kikker ned å ser at det er en slags væske som omringer foten min. Tyngden min i sofaen gjør at jeg lager en grop i skinnet på sofaen med foten jeg har mest tyngde på. Litt skeptisk til det hele flytter jeg tyngden min over på den andre foten, bare for å oppleve at væsken nå flytter seg fra forrige fot og over til den nye gropen i skinnet. Jeg står der å funderer i noen sekunder før jeg innser at det jeg står i er urin. Jeg får altså ikke vekket min mor, selvom jeg rister og prater til henne og jeg står nå i en dam av hennes varme urin i sofaen. Her skjer det et eller annet i hjernen min som innser noe å forteller meg at dette er høyst unormalt, og at det er så feil som det kan få blitt. Jeg skal ikke være forelderen i denne situasjonen, som må ta seg av de og sørge for at de er ok og har det bra. Altså, jeg er ikke gammel nok til å gå på skolen en gang. Jeg innser da også at dette ikke er noe jeg får gjort noe med, noe som jeg husker føltes som et stort nederlag av en eller annen grunn. Deretter går alt i svart å jeg husker ikke noe som helst videre av denne hendelsen.

Det neste jeg husker er at alt er ryddet opp, og at alle oppfører seg som normalt. Prater og gjør daglige rutiner som om ingenting har skjedd. Det blir ikke engang snakket om....aldri. Altså, min mor går rundt med en blåveis i dagevis å de prater og ler som om alt er i skjønneste orden. Selv jeg som er 4-5 år skjønner galskapen i dette. Men det viser seg jo at det alltid vil komme til å være slik i denne familien. Vi skal tydeligvis gjøre livet til et levende helvete for hverandre, for så å aldri snakke om det, late som at alt er i skjønneste orden og snakke varmt om hverandre til utenforstående. Altså, selv den gang skjønte jeg at dette var fullstendig galskap, men jeg gjorde som resten av flokken og som jeg ble fortalt.

Ved å vokse opp i et slikt miljø blir man selvsagt meget preget, noe som kan gå i alle retninger. Jeg kan kun fortelle om min erfaring å jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen i dette. For min del gjorde all denne usikkerheten, redselen og bekymringen for å bli konfrontert og truet til enhver tid at jeg ble en slags skuespiller. Jeg tok en personlighet ut ifra dagsformen og humøret til mine omgivelser, en personlighet som ville gli inn i den store sammenhengen å bli borte i den aktuelle situasjonen. For å gjøre det må man tilfredsstille når det behovet viser seg, samt holde kjeft å være usynlig i tillegg til å vise en konstant lojal støtte til den aktuelle "alfa" i enhver situasjon. Man innser raskt at ved å ta denne personligheten så unngår man å bli sett på som en trussel, og slipper dermed unna mange runder som hakkekylling. Dessverre så var det for min del slik at dette gikk over så mange år, helt fra fødsel og frem til jeg flyttet ut ved 16-17 års alderen omtrent. Når man har tatt på seg en ny personlighet samtidig som man kler på seg om morgenen, bare for å kunne flyte enklest mulig gjennom dagen pga. hva man hører ute fra stuen over så mange år. Da blir man slik....eller ikke akkurat, men kropp og sinn tror man er slik. Jeg for min del tok med meg denne måten å være på gjennom mesteparten av livet så langt, nettopp fordi jeg alltid har trodd at dette var meg og at jeg derfor ikke har tenkt eller brydd meg noe større over det. Det er bare sånn jeg er.

Men så i 30-årene gikk det plutselig opp for meg, som om jeg våknet. Jeg innser at jeg gjør jo ikke det jeg vil, jeg gjør alt jeg gjør ut ifra hva andre nå forventer av meg. Jeg gjør alt som blir ønsket av og fra meg på bekostning av meg selv, og den lille tiden som er til overs, den bruker jeg intenst på meg og mine hobbyer og interesser. Det tunge for meg å forstå er at det å gjøre nettopp det, å bruke tiden som er til overs når alt er gjort på seg selv, det blir sett på som egoisme. Det å få alt dette til å gå opp i hverdagen er meget tidkrevende å døgnet har rett og slett ikke mange nok timer. Dermed uteblir søvnen, noe som aldri har vært noe problem siden jeg alltid har slitt med søvn og tidvis har problemer med dette i dag også. Så over en årrekke med altfor få timer i døgnet, samt minimalt med søvn begynner kropp og sinn å bli meget sliten. For meg var det ikke slik at jeg ble slått ut å ble sengeliggende med en tung depresjon eller noe slikt, det kom bare plutselig et øyeblikk med klarhet ut av det blå. En klarhet som spurte meg enkelt å greit: Hvorfor lever du fremdeles livet ditt som INGEN, når du nå fint er i stand til å være den virkelige DEG? Du er ikke lenger i den situasjonen du var i under oppveksten, det er ingen farer lenger som du trenger å krype deg sammen for eller unnvike til enhver tid. Du er trygg! Så fort dette ble klart for meg, innså jeg at ja, det er jo helt fullstendig riktig. Hvordan kan jeg ha levd som jeg har levd i alle disse årene, vært villig til å ta en risk for å bli skadet, og faktisk blitt mye skadet til fordel for andres glede og velvære? Men når sant skal sies, så trodde jeg ikke at det var det jeg gjorde. Jeg trodde bare at det var meg og sånn er jeg.

Det var overhodet ikke meg, på ingen måte, å det har det aldri vært. Så endringen til å bli den jeg egentlig er kom drastisk der og da, for så å deretter bare utvikle seg i den retningen jeg har ønsket underveis. Det å endre seg er for mange rundt oss meget vanskelig å ta innover seg, da de ofte kan føle det som et personlig angrep. Noe det selvfølgelig ikke er. På en måte kan jeg jo forstå det meget godt, at en barndomsvenn du alltid har kjent for å være sånn og sånn nå plutselig endrer seg totalt å blir en helt annen. Kanskje denne personen også faktisk endrer seg til å bli en person du i dag ikke ville valgt å bli venn eller bekjent med, noe som kan føre til at man føler seg lurt på noe vis. Så, en endring er ofte vanskelig for både den det gjelder og de rundt oss, men de er absolutt nødvendig. Det forferdelige ville jo være å ha levd et helt liv som en annen person enn den du egentlig er. 

                                                          Redningen

Jeg visste aldri hva som ventet meg på motsatt side av ytterdøren hjemme, å denne tanken gikk jeg rundt å lot gnage på meg hver eneste dag gjennom hele oppveksten. Det var disse tankene om alt det fryktelige som hadde skjedd tidligere og hva som ville komme til å skje av forferdelige saker i fremtiden som opptok mest plass i hodet mitt under en skolehverdag. Noen øyeblikk av frihet og trygghet når man lekte å hygget seg sammen med klassekamerater, som raskt ble visket bort når skoleklokken satt ei stopper for leken. Da var man raskt tilbake til virkeligheten og hverdagens grublerier igjen. I kjent stil sto jeg som alltid på trappen å lyttet en stund før jeg stålsatte meg, åpnet døren å gikk forsiktig inn til dagens episode av vår egen dokusåpe. Ikke hver eneste dag, men meget ofte var det rett inn i ei voldsom fyllerøre med høylytte diskusjoner. Jeg ble så snart jeg var oppdaget dratt rett inn i alle diskusjoner og ble satt til å velge parti. Man måtte jo selvfølgelig velge riktig person utifra hva man lettest kunne slippe unna med, og det endte da som oftest med at far hadde rett. For deretter å bruke resten av dagen og kvelden på å ha utrolig dårlig samvittighet for å ha kastet sin egen mor foran bussen. Men det er klart at jeg ifølge de, selvfølgelig skulle kunne håndtere slike situasjoner som de satt meg i med å velge. Kan man gå på skole, kan man også bli satt til å velge favoritt forelder fremfor de, selvom man bare går i 1. klasse å er 6 år gammel. Man kunne selvfølgelig bare ha èn favoritt, ellers ble det et helvete umiddelbart. Nå er jo virkeligheten slik at ingen av de var noen favoritt, de var for meg bare noen jeg måtte bo hos frem til jeg kunne ta vare på meg selv. Det ble slik at jeg mer og mer gikk over til å være minst mulig hjemme, jeg var alle andre steder enn der. Kunne jeg bli med kompiser, så gjorde jeg det. Ellers var jeg bare ute, trengte ikke gjøre noe spesielt, bare være ute.

Det var slik at jeg gjerne fulgte kompiser så mye som mulig, og mer enn gjerne overnattet jeg hos de. Dette på grunn av en trygghet jeg følte, at jeg slapp å være hjemme, samt at jeg jo også var en meget sosial gutt som likte å tilbringe tid med venner. Jeg var såpass mye med venner og så lite hjemme at foreldre av mine kompiser begynte å snakke nedlatende om meg. Det ble sagt at mine foreldre var sånn og sånn, at jeg ikke kunne stoles på og at jeg rett og slett ikke var på deres nivå om man kan si det slik. Vel, i grunn så hadde de jo helt rett i mye av det de sa. Men at jeg ikke kunne stoles på og at jeg personlig var et dårligere menneske fordi mine foreldre utsatte meg for det de gjorde, det såret nok såpass dypt at det fremdeles sitter igjen den dag i dag. Jeg begynte derfor å ta til naturen på en annen måte enn jeg hadde gjort før. Tidligere var jeg bare ute i naturen for å slippe å være hjemme, mens det på sikt ble slik at jeg var ute i naturen så mye jeg kunne fordi jeg elsket å være der, fordi jeg følte meg trygg og fordi jeg følte meg hjemme der.

I løpet av barneskole årene ble utallige timer tilbrakt ute i naturen å jeg elsket alle disse timene, hver eneste en av de. Jeg kom hjem fra skolen, snek meg inn for å ikke bli oppdaget. Satt fra meg skolesekken og tok med meg en annen klargjort sekk ut for å tilbringe resten av dagen og kvelden ute. I sekken hadde jeg gjerne saker som: noe å spise, litt drikke, snacks, Donald blad, tegnesaker etc. Av og til også et engangs kamera. Noen ganger ble jeg oppdaget å måtte være mekler for mine foreldre, men overraskende mange ganger slapp jeg unna uten å bli oppdaget heldigvis. Jeg elsket å være ute, følte mestring og stolthet. Men aller viktigst, så følte jeg meg trygg og fredfull. Av og til gikk jeg lengre turer, noen ganger klatret jeg i fjell, nå og da plukket jeg bær og slike ting. Mens andre ganger gjorde jeg ikke annet enn å ligge helt i ro å slappe av, kanskje bare lese Donald. Det var i mitt tilfelle ren luksus og alt jeg kunne ønske meg. Dette var og er faktisk min redning, det er jeg hundre prosent sikker på. Allerede i 6-års alder hadde jeg skumle tanker om meg selv og min fremtid, noe jeg faktisk aldri har nevnt for en levende sjel...før nå. Men når jeg var i naturen, så forsvant disse tankene. Da fikk jeg gode og lykkelige tanker og følelser. En enorm glede over livet og tilværelsen, og et ønske om å bare fortsette å være til. Etterhvert som jeg ble eldre klarte jeg å bli kvitt de vonde tankene og jeg tilbrakte mer og mer tid ute.

Nedturen var jo hver kveld når man innså at hyggen er over for denne gang, nå må jeg hjem. Det ble jo slik at jeg var mye ute og lite hjemme på dagtid, så da skulle meklingen heller skje på kveld og natt. De aller fleste dager ante de ikke at jeg hadde vært ute, ikke enset at jeg ikke var tilstedet. Men noen ganger gikk det vel opp for de at de ikke hadde kunnet dra meg inn for å mekle på en stund, så da ble natten tidspunktet for det heretter. Jeg lå der om nettene å hørte på de voldelige diskusjonene som tordnet ute i stuen, før jeg etterhvert hørte skrittene komme subbende i retning av mitt rom. Døren smalt ofte opp med et brak å min far kom vaggende mot meg med sorte øyne, knyttede never og et forvridd fylle ansikt. Han gikk direkte i gang med å kritisere min mor og alle andre høylytt og ventet deretter på at jeg skulle akseptere hans meninger og si meg enig. Deretter måtte jeg ramse opp årsaker til at han ikke skulle skille seg fra min mor( noe jeg den gang av en eller annen grunn absolutt ikke ville at de skulle gjøre, men som soleklart ville ha vært det absolutt beste å gjøre for alle parter.) Avslutningsvis måtte vi bli enig i, og prate om at han alltid gjorde ting riktig å ikke hadde noe å skamme seg over. Noe som selvfølgelig bare var rent oppspinn og pissprat. Hele denne seansen kunne ta alt fra 40min, til flere timer eller i flere tilfeller hele natten da han valgte å sove i samme lille enkel seng som meg, hvor han sovnet til lyden av meg som fortalte ham hvor rett han hadde i alt. Husk at jeg fremdeles går på barneskolen.

Dette pågikk så ofte og såpass lenge at jeg til slutt i 6.klasse ikke hadde flere lovprisende ord å servere ham, jeg hadde heller ikke flere grunner til at de ikke skulle skilles og jeg var rett og slett dritt lei. Så når han en natt kom inn på mitt rom ved å smelle opp døren med et brak, og vekket meg ved å skremme livskiten ut av meg på den måten, da var min grense nådd. Dette gikk direkte over i sinne å all medlidenhet forsvant umiddelbart. Denne natten fikk han ikke en sjans til å engang nærme seg min seng innen jeg brølte mot ham, og umiddelbart forsvant de sorte øynene og det forvridde ansiktet. Hele kroppsholdningen gikk over fra aggressiv angriper til undrende hjelpesløshet. Han rakk ikke å si noe som helst, da jeg viste ordrett nøyaktig hvilke spørsmål som ville komme. Disse svarte jeg nå på på rams uten å vente på hans tilbakemelding, de var brutalt ærlige og ikke til hans fordel på noen som helst måte. Seansen denne natten tok i underkant av 30 minutter å var en enveis kommunikasjon, ikke et ord ble sagt fra hans side. Han så slukøret og fortvilt ut før han snudde å gikk ut av rommet, lukket døren og forsvant. Det kom ikke mer bråk fra stuen denne natten å det var siste natten han kom inn på mitt rom.

                                                             Faser

Det er vanskelig og tar lang tid for meg å finne ut av hvem jeg er og hvordan jeg er som person, da jeg helt siden fødsel har gått med en konstant anspenthet i kroppen. Alltid, til enhver tid har jeg vært på tåspissen, på alerten å sett etter farer og forandringer som gjør at jeg må foreta en handling. Jeg har hele tiden hatt guarden oppe og et forsvar i konstant beredskap, klar for å endre taktikk og forsvar ut ifra hvilken situasjon jeg befinner meg i. Dette gjør hjerne og kropp automatisk og er ikke noe jeg tenker over der og da, det er innlært og innøvd over tid, ligger i underbevisstheten. Å være slik er jo et resultat av traume, i mitt tilfelle barndoms traume. At jeg hele tiden har vært anspent og endret væremåte ut ifra hvilken situasjon jeg har befunnet meg i har jeg ikke vært bevisst på. Det har jeg ikke innsett eller forstått før i voksen alder. I oppveksten og tidlig voksenliv har dette bare vært "meg" og ikke noe jeg har gitt mer oppmerksomhet enn det. Nå i en alder av 42år kjenner jeg fremdeles på denne anspentheten, muskler som konstant er slitne og såre fordi de ikke får hvile pga. denne konstante fight modusen kroppen og sinnet befinner seg i. Jeg går nå til behandling for å prøve å løse opp i denne anspentheten, men etter 42år i fight modus så sitter denne dypt å er meget vanskelig å jobbe med. Det er jo også slik at denne konstante modusen gir indre stress i tillegg, og samlet fører dette til at man går med en konstant betennelse i kroppen. Dette la jeg ikke merke til tidligere, men er mer bevisst dette nå og kan lett se hva det har gjort med meg og min kropp over tid. Jeg forstår nå og innser hva sammenhengen alt dette har med mine smerter oppgjennom å gjøre. De konstante skulder smertene som stråler ut i albuer, nedover i skulderbladene og deretter videre nedover ryggen. Jeg ser og forstår nå hvorfor de er der og hvorfor de aldri forsvant. Jeg har jo konstant gått å vært til spissen årvåken, med alle sanser så skjerpet som mulig til enhver tid for å kunne forsvare meg. Noe som resulterer i at jeg konstant har gått med hevede skuldre, anspente skuldre. Alt av muskler i rygg og armer er spente, står i konstant beredskap, er anspent. Når dette er kroppens virkelighet 24/7, så er det innlysende at dette vil føre til smerter over tid.

Til å starte med, som helt liten var jeg nok av den veldig godtroende og lett aksepterende gutten. Jeg vil nok også si at jeg var klengende til mine foreldre. Dette fant jeg raskt ut av at ikke fungerte på noen som helst måte, her fantes verken sympati eller empati for noe som helst.

Ganske tidlig gikk dette over i usikkerhet og skepsis. Jeg godtok ikke alt med det samme, men sa det ikke høyt. Jeg ønsket å bruke litt tid på å observere fra avstand, overveie og danne meg et helhetlig bilde før jeg tok neste steg. I denne fasen er jeg fremdeles veldig liten, før barneskole og i barneskole alder. I starten av fasen var det ikke mange venner rundt om, men noen få som jeg forholdt meg til. Utover barneskolen vokste vennegruppen og det ble en stor klikk med venner til slutt. Jeg likte godt å tilbringe tid med venner og det meste av min tid gikk med til nettopp dette. I gruppen av venner var jeg gjengens klovn, han som gjorde alt for å få alle til å le og hygge seg. Jeg gjorde alt for å få andre til å smile, selvom det ofte gikk på bekostning av meg selv. Mente nok at for å bli likt, så må jeg sørge for at andre har det bra og er underholdt. Jeg likte godt å gå på skolen, da var jeg med venner og slapp å være hjemme. Fagmessig midt på tre, men gjorde så godt jeg kunne. Jeg var meget rastløs, og er fremdeles det den dag i dag. Det å sitte rolig å konsentrere seg var ganske så vanskelig for min del, jeg er en praktiker og ikke teoretiker. Det var ikke noe motivasjon å hente til skolearbeid eller lekser hjemme heller, mest redsel for å spørre om denne hjelpen egentlig. Jeg følte meg dårlig når spørsmålet om lekser kom opp, for da måtte jeg sitte i kryssforhør med min far. Alt skulle jeg egentlig kunne på forhånd virket det som han mente, og om han skulle lære meg noe så måtte jeg forstå dette umiddelbart, ellers så eksploderte han å begynte å brøle. Det var min evne til å forstå som var det store problemet, min inkompetanse. Det hadde ingenting med hans gudommelige formidlingsevne eller geniale kunnskap å gjøre, da han serverte meg løsninger på alle problemstillinger på en lett og forståelig måte ifølge ham selv. Det ble slik at jeg til slutt unngikk lekser å gjorde alt for å ikke komme inn på emnet mer ganske raskt. Dette med å måtte ta ting umiddelbart og beherske alt på første forsøk tok jeg ubevisst med meg. Jeg ville jo ikke bli brølt til og rakket ned på, så dette forsvaret ble en del av meg. Alt jeg gjorde heretter fra nå og inn i arbeidslivet senere gjorde jeg på følgende måte: Ved en ny problemstilling stoppet jeg opp, jeg brukte tid på å observere fra sidelinjen i detalj hva som ble gjort for å løse den nødvendige oppgaven og jeg tok dette ganske fort. Var det noe jeg var usikker på, så ba jeg om å få det demonstrert èn gang til og deretter satt det. Så og si hver eneste gang kunne jeg løse en oppgave jeg aldri hadde gjort før praktisk på første forsøk. For å spole litt raskt frem i tid, så innser jeg etterhvert at dette også har fulgt meg videre helt frem til nylig, hvor det plutselig gikk opp et lys for meg å jeg så sammenhengen. Jeg har i grunn ikke hatt kort lunte i ungdommen og tidlig voksenliv, men det gikk opp for meg i slutten av 30-årene at lunten var relativt kort nå i forhold til hva jeg trodde og ønsket. I starten av 40-årene, når jeg er enda mer bevisst dette og la ned mer tid i å granske meg selv og oppveksten, innså jeg grunnen til den kortere lunten. Jeg hadde jo hele oppveksten og frem til nå gjort alt for å klare absolutt alt, uansett hva jeg hadde for meg på første forsøk. Om jeg ikke klarte det, da ville jeg jo bli brølt til, noe jeg ikke ønsket. Dette var lagret dypt inne i min underbevissthet, noe jeg ikke var klar over og aldri har ofret en tanke. Så er det jo slik at kropp og sinn endrer seg etterhvert som man blir eldre, og jeg merker da at jeg raskt blir forbannet om jeg ikke klarer å løse praktiske oppgaver på første forsøk. Så slo det meg en dag mens jeg satt på kne under ATVén å prøvde å feste en knøttliten mutter til noen gjenger plassert vanskelig til. Det var såpass trangt at jeg måtte holde den bitte lille mutteren helt på tuppen av tommel og pekefinger mens jeg forsiktig prøvde å vri den på plass med bevegelser det overhodet ikke var plass til for meg nå. Håpløst som dette var datt mutteren ned på bakken gang etter gang å jeg kjente sinnet stige, helt frem til jeg til slutt eksploderte. Jeg satt meg opp i frustrasjon og begynte å kverne på en million forskjellige tanker på en og samme gang. Så gikk det plutselig noen saker opp for meg sånn helt uten videre: Jeg har en del skader og operasjoner i kroppen nå som jeg ikke hadde da jeg var 20, bevegelsen er derfor ikke den samme. Jeg har ikke den samme finmotorikken i fingertuppene nå som jeg hadde da, derfor krever oppgaver litt mer tid og noen flere forsøk....men uansett så får jeg det alltid til og det blir alltid gjort. Så kanskje det viktigste: det er ingen som kommer til å brøle til meg fordi jeg ikke klarer alt på første forsøk, den tiden er forbi for lenge siden. Det viser seg at jeg selv derfor har overtatt min fars rolle ovenfor meg selv, nå er det jeg selv som brøler til meg å har blitt min største kritikker. Når jeg innså dette endret jeg tankegang nærmest umiddelbart, senket skuldrene litt, begynte faktisk å smile for meg selv. Fant mutteren, la meg ned under maskinen i en behagelig stilling å gikk løs på oppgaven uten å frykte konsekvensen av noe som helt. 1 minutt senere var mutteren på plass, strammet og fin.

På ungdom skolen trivdes jeg, men startet å bli skole lei allerede her. Jeg var der for venners del, og i tillegg slapp jeg å være hjemme. På fritiden var det ungdomsklubb og venner som gjaldt, men det var også mye trening. Jeg sparket fotball noen dager i uken og fikk interessen for løping, som jeg igjen begynte å bruke mye tid på. I denne tiden utviklet jeg også friluftslivet og måten jeg gjorde dette på. Nå startet tiden hvor jeg innså gleden med å sove ute, samt at det var mulig å lage noe å spise ute fremfor å ha med seg matpakke hjemmefra. Personlig endret jeg meg sakte men sikkert og tok til en ny personlighet, igjen. Den nye versjonen var uredd, totalt uredd. Brydde meg ikke noe som helst om farer og eller konsekvenser, samt at jeg ble vanvittig opptatt av rettferdighet. Det er under denne fasen, som har vart lengst hittil at jeg har skadet meg mest. Det var mye turer i disse årene på ungdomsskolen husker jeg, ski turer med klubben om vinteren, samt sommerturer på den tiden av året. Det var fotballturneringer i inn- og utland, samt idretts turneringer av ulike slag med aktivitetsklubben. Elsket alle disse turene å ville helst at de skulle vare for evig. På fritiden brukte jeg naturen å fikk etterhvert en økende interesse for naturfotografering. Det var såpass spennende og motiverende at jeg etterhvert satt timesvis å så på alt av natur dokumentarer og naturprogram generelt. Prøvde å lære om de ulike dyrene, samt teknikker for å fotografere på en fantastisk måte. Tiden kom etterhvert for å bestemme seg for hvilken retning man skulle gå videre karrieremessig, det var dags for å sette opp ønsker for videregående. Jeg bestemte meg etter mye om og men å fortelle mine foreldre at jeg hadde et stort ønske om å bli naturfotograf, men at jeg da ikke visste hva jeg skulle velge for å bli nettopp det. Svaret var en hånlig latter fra min far, med beskjed om at det bare var å glemme. Det ble ikke aktuelt at jeg skulle gå den veien til å bli noe så latterlig. Denne drømmen ble spyttet ut å tråkket ned i gjørma som en brukt og smakløs tyggis umiddelbart. Neida, jeg skulle bli lege eller advokat for det stod det respekt av, det gav status. Status var og er fremdeles den tingen i verden jeg bryr meg minst om, og hvorfor skulle det være så viktig? Var det noe status i å være en fyllik av en maskinist som unngikk alt av arbeid som dukket opp? Bare for å kunne sitte hjemme å heve trygd, mens man drakk seg nedenom og hjem å slåss med alt og alle som var i omegn? 

For det første var lege og advokat helt uoppnåelig for meg, da jeg ikke følte meg smart nok til å gå denne veien. For det andre hadde jeg absolutt ingen interesse av å jobbe med noen av disse to yrkene. Så jeg valgte 2-årig håndverker utdannelse, bare fordi dette var den korteste utdanningen jeg fant. På den måten kunne jeg raskest mulig starte å tjene mine egne penger, og dermed flytte for meg selv. Jeg ytret aldri mine ønsker og spurte aldri om noe råd fra de igjen.

Videregående var meget spennende å jeg trivdes, men samtidig var jeg ufattelig skolelei når det gjaldt alle de teoretiske fagene. Vi hadde heldigvis mange timer praksis i løpet av uken å det likte jeg meget godt. Hadde det ikke vært for det, så tror jeg at jeg hadde droppet ut. Men, ukedager gikk til skole og utdanning og helger gikk til fest og moro med venner. På dette viset kom jeg meg gjennom det hele. Det andre og siste året på videregående, før jeg skulle ut i læretid ble vi utplassert i bedrift èn dag i uken. Jeg fikk meg plass i en bedrift ganske nært der jeg bodde å elsket dette, jeg trivdes med både kolleger og mine nye arbeidsoppgaver. Dette året gikk meget fort å jeg gled rett over i læretid for samme bedrift så snart skolen var avsluttet. Husker at lønnen jeg startet med var 37,50kr pr. time, altså ikke all verden, men for meg nok til å komme meg til helvete ut av huset. Så, jeg gjorde en avtale med min arbeidsgiver om at vi skulle forvandle 2. etg av hans dobbelgarasje til en liten leilighet, og jeg skulle hjelpe ham med dette. Vi forhandlet oss frem til en husleie jeg kunne klare, men som samtidig svei med den lønnen. Jeg var nå så utrolig fornøyd, hadde brutt ut av helvete og entret himmelriket. Nå bodde jeg for meg selv, bestemte selv hvordan jeg ville ha det og kunne låse ytterdøren for akkurat den jeg selv måtte ønske. Ærlig talt, jeg hadde med den største glede betalt hele min lønn i leie for å kunne ha det slik. Min læretid i denne bedriften var 2år og jeg likte utrolig godt å jobbe der. Det var hyggelige kolleger i en liten bedrift, samt at jeg hadde så meget varierte arbeidsoppgaver. Lærte masse å jobbet utrolig mye. Når jeg ikke jobbet var det fest og moro med venner som gjaldt, vi reiste rundt over alt å hadde det gøy. Hytter og ski på vinterstid, og skjærgård med båt og vannsport hele sommeren. I denne perioden ble det mye skader, da jeg som nevnt ikke fryktet noe som helst og uten å blunke ville stå opp for mine venner og bekjente. I tillegg ble jeg påkjørt av en bil mens jeg kjørte moped, noe som førte til at jeg knuste båtbeinet i høyre håndledd, samt at jeg var med i en vannsport ulykke på vannski hvor jeg skadet nakken for all fremtid. Denne nakkeskaden ble ytterligere forverret en god del år senere, under en fall ulykke mens jeg jobbet i Afghanistan for Forsvaret. Håndleddet måtte opereres å de måtte hente en bein bit fra hoftekammen for å erstatte beinet som var knust. Dette skulle settes på plass, og en del stålstenger skulle holde dette i riktig posisjon frem til dette var grodd. Ble gående med gips og disse stengene i over 3mnd. husker jeg, noe som førte til at alle krefter i høyre hånd og underarm var svunnet bort. For min del førte dette til en senebetennelse fra helvete hver gang jeg knyttet hånden og dette varte i ett helt år. Denne smerten var så brutalt vond husker jeg, jeg sa til de rundt meg at jeg meget gjerne amputerer fra albuen å blir kvitt problemet. Slik ble det altså ikke, noe jeg selvfølgelig er glad for i dag, men jeg har fremdeles mindre bevegelighet i høyre hånd. Nakken begynte å gjøre så smått vondt kanskje et halvt år etter ulykken, men jeg ventet fremdeles et stykke tid før jeg tok dette videre til min lege. Der ble det gjort undersøkelser og jeg fikk en runde i MR trommelen, før beskjeden kom om at det ikke var noe som helst galt. Meget lettet over det svaret ble det bare til at jeg tok en dose med smertestillende en stund, mens dagene gikk som vanlig. Smertene gir seg ikke, men øker i stedet gradvis fra år til år hvor jeg stadig har legebesøk og tidvis lange sykemeldings perioder. Over en periode på 20år, fra ca. 2002-2022 har jeg hyppige jobb bytter pga. smerter, nesten mnd. legetimer, utallige korte og lengre sykemeldinger, samt fler runder i MR trommel og CT enn jeg kan huske. Jeg snakket med eksperter om evt. årsaker til smerter utifra hva de kunne se fra resultat av MR og CT etc. Altså, ingen kunne finne noe og ingen trodde på meg. Ved ett tilfelle hos en ekspert av en kirurg jeg hadde time hos i Fredrikstad fikk jeg nærmest beskjed om å komme meg ut av kontoret hans før jeg i det hele tatt hadde presentert meg. Han satt der med bilder fra MR fremfor seg å sa umiddelbart til meg at det ikke bare var å komme dit for å få seg en uføretrygd sånn helt uten videre. Nå var det jo slik at uføretrygd ikke hadde vært i mine tanker, og ikke ønsket jeg det heller. Jeg ønsket bare å finne en løsning til smertene i nakken jeg nå allerede hadde slitt med i mange år. Dagene gikk som vanlig i mange år etter denne timen hos kirurgen, med legekonsultasjoner, mer MR og sykemeldinger. Så mot 2021 under en legekonsultasjon får jeg beskjed om at han, min fastlege ser et tydelig mønster i min sykemelding. En for meg, solid bekreftelse fra ham om at han ikke tror på meg og mine smerter, og at jeg har lurt ham til å skrive ut sykemeldinger til meg. Dette, etter alle disse årene er dråpen for min del. Jeg drar direkte hjem å skriver en hissig mail til NAV hvor jeg forlanger et møte for å få ryddet opp i dette en gang for alle, nå er det virkelig nok for min del. Både jeg og fastlegen får raskt en innkalling til Nav om å møte på deres kontor der og der på dato og tid sånn og sånn. Jeg får raskt en time oppsatt fra min fastlege som er helt fortvilet over å ha fått en innkalling fra Nav. Han roer seg litt når jeg informerer om at det er jeg som har tatt kontakt med de å innkalt til møte, det rare for meg er at han da plutselig tar seg tid til å prate om hva jeg ønsker å ta opp, han prater om hva som kan være årsak til mine smerter og han nevner spesialister jeg kanskje burde snakket med. På disse 30 minuttene får jeg mer svar og en større følelse av interesse enn jeg har gjort totalt på de siste 18-19årene. Vi møter så opp på møtedagen og møtet går over all forventning, alle er interessert og ute etter en løsning. Vi har et andre møte et lite stykke tid senere hvor jeg får informasjon fra min fastlege om at han henviser meg til en nevrokirurg hos Oslofjordklinikken. Denne kirurgen har jeg først et telefonmøte med, som ender opp med at han henviser meg til ny MR for ferske bilder før jeg kommer inn til Oslo. Noen få dager senere er bildene på plass å han ringer meg opp med følgende beskjed: Han ser en nerve i klem, samt skader på fler av de øverste virvlene. Han sier videre at jeg blir satt opp til nakke operasjon ganske så snart, hvor han selv vil være utførende kirurg. Jeg får spørsmål om hvorfor jeg ikke har kommet med dette tidligere, da han kunne reversert dette på et tidlig tidspunkt, men at det nå ikke kan gjøres annet enn å lette på trykket ved en operasjon. Jeg må derfor forvente å operere igjen for å lette på trykket på nytt når smertene etterhvert er tilbake til det uutholdelige. Jeg blir målløs å klarer ikke svare på dette, det er jo nettopp det jeg har sagt i alle år. Ingen har jo trodd meg når jeg har sagt ifra og ingen har vist noe større interesse for å hjelpe meg heller. Uansett, jeg får gjennomført operasjonen som er vellykket å kjenner for første gang på så lenge jeg kan huske en hverdag uten smerter. Dette varer dessverre bare ca. et halvt år før smertene gradvis kommer tilbake og øker jevnlig for hvert år som går. Men jeg har nå i alle fall fått bekreftet hva det er å jeg vet hva som skal til, dette hjelper mye bare i seg selv. Og ikke minst, det hjelper på det mentale siden jeg faktisk vet at jeg snakker om noe reelt, at det ikke er noe jeg lyver på meg eller bare noe jeg tror.

Vel, det ble en liten avsporing her. Men jeg følte at det passet å ta hele denne historien siden vi først var inne på skadetidspunktet Uansett, jeg fikk unnagjort læretiden og avlagt svenneprøven med bestått utfall. Fra nå av går mer og mer av min tid med til natur og friluftsliv ved siden av jobb og venner. Fra barndommen, til nå og enda mange år frem i tid ofrer jeg ikke en eneste tanke på hvem jeg er, hvorfor jeg gjør som jeg gjør eller hva min traumatiske oppvekst har gjort med meg. Dette går ikke opp for meg før mot slutten av 30-årene. Jeg jobber så mye jeg kan og har hele tiden hatt fulltidsjobber når jeg har vært i arbeid, gjennom 30-årene var det mye bytte av arbeid pga. nakkesmerter, samt korte og lengre sykemeldings perioder. Jeg reiste også relativt mye og sa opp jobb for å gjøre nettopp dette. I starten av 30-årene går det opp for meg at jeg prøver å gjøre andre til lags hele tiden, selvom det går på bekostning av meg selv. Jeg innser at jeg konstant prøver å gjøre alt for å få de rundt meg til å le og føle seg bra, sikkert fordi jeg tror de ikke har noe behov for meg om jeg ikke gjør dette. At dette er min rolle i denne gruppen. Jeg har plutselig våknet å innsett at dette ikke er det jeg vil, jeg gjør faktisk saker mot min vilje frivillig for at andre skal tjene på det. Jeg innser også at jeg ikke får noe tilbake for å gjøre det, nå er det bare forventet. Så jeg bestemmer meg rett og slett for å søke avstand fra en god del mennesker som nå er i min krets, jeg ønsker kun å ha med de som løfter meg videre på min reise. De som trekker meg ned eller ikke tilfører noe form for positiv energi, de holder jeg meg unna. Merk at dette ikke betyr at jeg hater noen eller ser på noen som dårligere mennesker, så absolutt ikke. Jeg hater ingen, absolutt ingen. Men jeg vil omgi meg med mennesker som tilfører mitt liv glede og positivitet, folk som jeg kan stole på og forholde meg til uavhengig av om jeg på forhånd har gjort de en tjeneste eller ei. Jeg ønsker å dele min reise med mennesker som løfter meg opp fremfor de som trekker meg ned, så enkelt og greit er det. Det å ta denne avgjørelsen er ganske stort og voldsomt for meg, og den er meget tung å gjennomføre da jeg aldri har hatt noe som helst ønske om å skade noen eller få noen til å føle seg dårlig på noe vis, og ikke var det grunnen til avgjørelsen heller. Men til syvende og sist er det den beste avgjørelsen jeg har tatt å jeg er så ufattelig glad for den i dag. Med årene blir det bare mer og mer friluftsliv å jeg drar på både korte og lengre turer, gjerne en mnd. eller mer til fots å jeg drar aller helst alene. Grunnen til det er mange, men kort fortalt er det egentlig bare slik at jeg og de jeg omgås med ser vidt forskjellig på dette med å være på tur. Spørsmål som: Er det langt å gå? Hvor lang tid tar det? Når er vi tilbake igjen? Dette ødelegger hele idyllen for meg. For meg starter turen når jeg pakker sekken hjemme å jeg nyter alt av sanser hvert eneste sekund fra første steg jeg tar og til jeg er hjemme igjen. Det er bare så langt som det er å det tar den tiden det tar, stopp heller opp å nyt synet og tilværelsen underveis fremfor å fokusere på mål og tid. Derfor er det bare enklere for meg å dra alene, så slipper jeg alt dette. For meg er dette trygghet, det er terapi og en stor nødvendighet. Det var til dette "rommet" jeg kom når alt var helt jævlig hjemme, hit var jeg alltid velkommen, ingen spørsmål, bare herlig stillhet, trygghet og en god følelse av tilhørlighet. Jeg tok og tar fremdeles masser av video og bilder underveis på mine turer, og for meg er ikke et bilde av et tre, bare et tre i skogen. Det er så mye mer enn det og det betyr så utrolig mye, men det er veldig vanskelig å forklare. Jeg tar på en måte bilder av frihet og trygghet. Vel, foruten reise til nær og fjernt består 30-årene av jobb, friluftsliv og alkohol. Jeg jobber det jeg må og ikke mer enn det, deretter bruker jeg resten av dagen og kvelden på natur og friluftsliv. Så går det resterende lille som er igjen av kvelden med til å sitte foran tv å drikke alkohol, dette roer meg å får meg til å slippe å tenke på noe som helst. Så da går jeg på jobb om morgen, tilbringer dag og kveld i skogen og drikker alkohol før leggetid, for så å gjøre akkurat det samme neste dag. Jeg er jo fullstendig klar over at dette ikke er en bærekraftig måte å leve på, og det har jeg visst hele tiden, men for meg så funket det akkurat greit nok der og da til å ikke gjøre noe annet. Dette er jo ikke oppskriften på et langt og friskt liv, det har jeg hele tiden visst. Det er som å befinne seg flytende ute på havet midt på svarteste natten, hvor man ikke kan se land i noe retning. Det eneste man vet med sikkerhet er at om man ikke tar en sjans å svømmer i en retning, så vil man til syvende og sist synke. Så det var vel denne selvfølgen jeg til slutt bare måtte innse, selvom jeg innerst inne hadde visst det hele tiden. Jeg begynte å gå litt inn i meg selv og rett å slett utfordre barndommen ved å la den slippe til. Dette var jo det jeg i alle år ubevisst og noe bevisst hadde unngått å gjøre, det var rett og slett for sårt og skummelt. Men nå følte jeg tiden var inne til å ta kontroll over eget liv og ikke leve i fight modus noe mer, jeg var jo tross alt ikke i denne situasjonen lenger å det hadde jeg ikke vært på mange mange år. Så jeg begynte å gå gjennom barndommen, alt jeg husket fra så langt tilbake som mulig og helt frem til nå. Jeg analyserte min væremåte på ulike tidspunkt, hvorfor det ble slik, hva utløste det og hvordan reagerte jeg. Jeg begynte å se klare sammenhenger over ting jeg gjorde og hvorfor, samt at jeg så grunnen for den aktuelle modusen eller fasen jeg var i på det aktuelle tidspunktet. Alt dette var ulike former for forsvar til ulik tid, og alt grunnet ut i situasjoner opplevd i barndommen som jeg sammenlignet med daværende aktuelle situasjoner. Altså, jeg handlet veldig mye ubevisst og veldig ofte var dette forsvaret satt opp av kropp og sinn helt feil i den gitte situasjon. For jeg reagerte ikke lenger utifra sinnet til en 8 år gammel gutt som var vitne til fysisk vold i hjemmet, men en situasjon i voksen alder som gav meg minnet om den samme fysiske volden i hjemmet tilbake i det øyeblikket. Forsvaret ble derfor den samme som den gang for alle de årene siden og som overhodet ikke passet seg i den nåværende situasjonen. Når jeg nå først var blitt oppmerksom på dette og den skumle følelsen av å utforske egen fortid var borte, ble jeg meget interessert i dette å ønsket å lære mer. Jeg begynte å lese meg opp for å klare å forstå mer av hva traumer kan gjøre med oss, hvorfor man gjør som man gjør og om jeg klarte å se videre sammenhenger. Det er veldig givende å nå kunne se tilbake på fortiden å faktisk forstå hvorfor man har gjort som man har gjort, hvorfor man tok de helt idiotiske valgene og hvorfor man noen ganger valgte å gå for magefølelsen som førte til suksess. Det skal sies at jeg har gjort masser av feil, og da mener jeg en vanvittig mengde med feil. Det herlige er at jeg er super glad og evig takknemlig for alle de feilene, og jeg er like takknemlig for alle de feil jeg kommer til å gjøre i fremtiden. Å feile er tross alt nøkkelen til suksess. Det er ikke synd på meg fordi jeg har opplevd det jeg har opplevd, overhodet ikke. Det finnes mange som har opplevd langt verre saker og mange mennesker det virkelig er synd på, jeg har bare hatt en meget uheldig start på livet, som det har tatt meg nesten et halvt liv å forstå. På en merkelig måte er jeg nok litt glad for erfaringene og innser hva de har gitt meg av positive ferdigheter. Jeg har tilgitt mine foreldre deres mangel på kunnskap om oppfostring av barn, samt innsett at også de mest sannsynlig har hatt sine egne traumer å slite med, kanskje også de fra egen barndom. Sånn sett har de jo bare videreført det de var lært og hva de da har ment og muligens trodd var rett. Selv er jeg heller ikke på noen måte en mønster forelder eller på noe som helst sett i nærheten av en ekspert.

Jeg har egentlig alltid vært en meget glad og fornøyd kar som hele tiden har satt pris på hverdag og venner, men jeg har gått rundt å ubevisst straffet meg selv for noe som ikke er min skyld. Forskjellen i dag er at jeg ikke lenger straffer meg selv. Jeg vet mer, jeg er mer bevisst og kanskje aller viktigst: jeg har akseptert realiteten og innsett at KUN JEG kan utgjøre en forskjell for meg selv. Jeg elsker å være i live å jeg gleder meg hver dag til å ta fatt på nye eventyr som bare jeg selv kan sette begrensninger for. Naturen og friluftslivet er en stor del av min hverdag å jeg tilbringer mer tid ute enn noen gang, og det har jeg store planer om å fortsette med.

Så, til alle de av dere der ute som sliter med et eller annet. Vit at det kan bli bedre, men du må ønske bedringen selv og det krever en stor innsatts fra egen side. Men finnes det noe det er verdt å investere tid og arbeid i, så er det deg selv og din egen helse, både den fysiske og mentale helsen. Våg å snakke med noen, ta små skritt, fokuser på å endre èn ting av gangen. Mange ønsker å endre alt og hele seg på en og samme gang, gjerne over natten....DET går ikke, det blir altoppslukende. Fokuserer vi på å endre en ting eller en side ved oss selv, så er dette en langt enklere og mer oppnåelig oppgave å gjennomføre. Denne endringen vil gjerne fremprovosere andre endringer i deg selv på samme tid, en positiv endring bidrar automatisk til å ville gjøre fler positive endringer, som igjen gir deg mestringsfølelse og glede. Det er virkelig mulig å bli den personen du ønsker å være. 

Å endre seg tar tid. Gå disse små skrittene i riktig retning hver dag og fortsett med det, så vil du merke endringer ganske snart. Vi mennesker kan endre vår hjernes tankesett gjennom hele livet, og det er et faktum. Måten vi gjør det på er ved å repetere.

Jeg har ingen utdannelse til å kunne fortelle deg at dette må du gjøre sånn og sånn, dette fungerer. Men jeg har med mine opplevelser en relativt bred erfaring når det gjelder dette, og jeg vet hva som fungerer og ikke for meg. Igjen, det som fungerer for meg trenger ikke fungere for deg. Men det er i alle fall et sted å starte.

Du kunne jo vurdere å starte helt lett med noe av dette:

- Tren (start med å bare gå deg en liten tur hver dag om du ikke trener noe som helst pr. nå).

- Spis litt sunnere (Legg mer frukt og grønt på tallerken enn du gjør i dag om ikke annet).

- Drikk litt mindre alkohol.

- Prioriter søvn (ideelt sett legger du deg til samme tid hver dag, gjerne også i helger. Prøv å oppnå 8 timer sammenhengende søvn om mulig).

- Meditasjon (det finnes masser av guidet meditasjon for avkobling på youtube).