jan@villmarksen.no
en

Traumas stay in the body

They say you have to get lost to find your way home. But what do you do when the very concept of "home" never has been a safe haven, but rather a battlefield? What do you do when a child's natural curiosity is replaced by an adult's survival strategy—before you've even learned to tie your own shoelaces? This story is more than just an account of countless kilometers traversed through the Norwegian wilderness. It is a raw, honest depiction of a journey—from the deepest valleys of the human psyche to the highest peaks of this long, narrow country. It is the story of a boy who learned to read footsteps and tones of voice in order to survive, and of the man who, decades later, had to learn to lower his defenses so that he could finally live. For me—the author—nature became, at an early age, something far more than just moss, mountains, and trees. It became a lifeline. Deep in the woods, there were no doors slamming, no voices roaring, and no unpredictable explosions. Among the spruces and pines, I was no longer the child who had to make himself invisible; I was free. Nature became the only place that demanded nothing, yet gave everything back in the form of a sense of mastery and peace. Through diary entries from this beautiful yet unforgiving trek across Norway, you, the reader, are brought along for every blister and every drop of sweat. Yet, the most arduous miles were not covered in hiking boots; they were traversed within the mind. Inside a tent in the mountains of Skarvan—while a storm rages outside—memories of a childhood marked by alcohol and violence also come rushing in. It is in these moments—facing the fury of the mountains and the shadows of the past—that the truth emerges: one never has complete control, yet it is possible to learn to endure the storm without breaking. This is a story for those who love nature, but perhaps even more so for those carrying a heavy pack from the past. It serves as proof that it is possible to step out of the shadows and discover an entirely new path.

Who is Jan Villmarksen?

It is both difficult and time-consuming to explain who I am and how I function, but I will try to keep it simple and brief. I grew up in a home devoid of any sense of safety—a place where one had to be constantly on guard, and where I never learned the wonderful ability to simply relax. It was a home where alcohol, commotion, arguments, threats, and violence were part of everyday life. "Complete neglect" is a term I've considered, but it doesn't feel comprehensive enough to capture the full scope of the situation. Regardless, as a child—and as an adult, for that matter—I lived in a state of constant, unceasing high alert. I would interpret sounds, listening—both consciously and subconsciously—for specific tones of voice. In a split second, I could discern the nature of approaching footsteps: were they "kind" or "mean"? I'd note how doors were opened or closed, allowing me to instantly adopt the defensive stance I felt the situation required. You are constantly calculating your next moves based on the sounds, body language, tone of voice, and actions you perceive. Children should never have to think this way—yet I did, every single day. I quickly learned that it was wise to make myself small and speak in a low voice. By remaining silent and avoiding eye contact as much as possible, it was easier to go unnoticed and thereby stay out of trouble. I became, quite simply, very skilled at "disappearing"—a trait no child ever wants, nor should ever have to learn. In environments like these, you don't live—you survive! A child living in constant fear never learns to relax. Even when the danger passes, the body remains in a state of heightened readiness—a state it carries forward for the rest of one's life. Trauma does not reside solely in the memory; it is embedded in the body, in the nervous system. Over time, this may manifest as: - physical tension, stiff shoulders, pain, stomach aches, restlessness, insomnia, overthinking, or feeling on edge around others—to name a few examples. Trauma is not an event; it is a state of being. In such environments, a child's brain is programmed to cope with danger. It is not built for play, safety, or curiosity—but for survival. Consequently, adults who have experienced significant trauma often become: - cautious, impatient, stressed, hyper-aware, vigilant, easily exhausted, emotionally numb, or driven by an increased need for control. This is not weakness; it is a strategy.

When you grow up in an unsafe home, you become highly creative—not in terms of drawing or crafts, but in terms of survival. You are constantly on alert, like a fire alarm that never turns off. You make yourself small and disappear as best you can; you avoid triggering anything and take up as little space as possible. From this, you develop an ability to adapt—becoming an expert at it—to the point where you read the moods of others before you even recognize your own. And in order to adapt—and to take up as little space as possible—you keep all your emotions inside. Emotions are dangerous in the midst of chaos, so you learn to stifle them. But even if you stifle them, they do not disappear. They build up—within your body, your mind, and your reactions. All these strategies are wonderful when you are a child; they save you. But in adulthood, they become a prison. Amidst all this misery—this chaos—I found an unexpected path to peace: nature. For me, the forest and the mountains became an "other home." Out there, in nature, there were no doors slamming, no one shouting or screaming. There were no intoxicated people threatening me, and no sudden explosions of any kind. Out there, there was only silence, control, and freedom. Just nature. I spent more and more time in nature, usually alone. It began in my early elementary school years and increased throughout middle school, high school, and into my adult life. This love for nature is what saved me back then, and our bond has remained just as strong to this day. If anything, it has only grown stronger. Nature gave back by providing the peace and rest I needed—a respite, offering the security required to compose myself once more, so that I could again face the reality and harshness of everyday life. It presented me with challenges, for which it rewarded me with a sense of mastery. It gave me the time to resolve problems at my own pace, without looming over me or pestering me, while simultaneously filling me with immense joy and a profound sense of belonging.

As mentioned, nature remains a major part of my life to this day, and I spend a great deal of time outdoors—both on my own and with my family. I continue to learn a great deal from nature, and I observe the impact it has on others. My eldest son has often joined me on trips—ranging from day excursions and weekend getaways to week-long journeys, and even hiking expeditions lasting up to a month. Even back in his preschool years, we noticed he possessed an extraordinary amount of energy, and in his early primary school years, he was diagnosed with ADHD. He struggles significantly with concentration, experiences tics, and finds it impossible to sit still. Throughout his upbringing, we have repeatedly received frustrated feedback regarding this from schools, clubs, organizations, and so on. I began taking him out into nature with me early on, and I immediately noticed a profound shift in his personality. As soon as we head out on a trip, his pace slows down; he begins to communicate more, engages with what is being said with genuine interest, and—by participating in the dialogue—retains the conversation and learns from it. He seems happier; curiously enough, he also appears more energetic—though in his case, this manifests as a sense of curiosity and an eagerness to learn. This is the power of nature—it is what it has done, and continues to do, for me; and now, it is doing the same for my son.


The warm words

Childhood and upbringing

The final bell of the day had rung, and I was on my way home. It wasn't a long walk from school—I basically just had to cross the road, and I'd be there. But the distance was still long enough for me to start dreading what might be waiting for me on the other side of our front door—a dread I felt every single day. It's strange how you can never quite get used to certain things, while other aspects of life just happen on autopilot, without you even giving them a thought. Anyway, while still out on the steps, I could hear that all-too-familiar, boisterous, drunken argument—one that had escalated into a bloody physical altercation. I stood there for a moment, wondering why… not why this or that, just *WHY*?! Then, as I always did, I took a deep breath, drawing air all the way down into my gut, and stepped cautiously inside. When you're born into this and grow up in it, you quickly learn how to handle things the "right" way. If you don't, there are consequences—consequences you'll learn about in the most painful way. Once inside the hallway, the noise level was significantly higher and far more frightening; it was clear that the situation had turned serious. Broken glass and bottles lay scattered about, furniture had been overturned, and my mother and father were physically fighting… again! I quietly set my schoolbag down on the hallway floor and walked calmly into the living room. Consumed by their own senseless idiocy, it took a while before they even noticed that I was standing right there in the middle of the room. Those warm words: "Welcome home." "How was your school day?"—the moment they see me, that's instantly replaced by a loud: "GET THE HELL OUT!"

The aggression, the noise, the tension, and those dark, hollow eyes staring down at me—it all terrifies me, so I run out and head over to the neighbor's place. I mean, I'm used to this; this is my everyday life as I know it. And yet, I'm still afraid, feeling insecure, while at the same time naively hoping that, one day, things might be different. Well, the neighbor and his wife enjoyed a drink too, but at their place, there was at least peace and harmony. They understood why I'd come over—they didn't even bother to ask—and invited me inside, offering me food and drink. I spent the whole day there and was perfectly fine, until I suddenly woke up on the sofa; the wife had roused me to let me know it was time to head home. Evening was approaching, and there was school the next day, she said. She led me out onto the porch and pointed me toward home. It was autumn, slowly edging toward winter, though I remember it wasn't particularly cold yet. I'd guess it was somewhere between 8 and 9 in the evening. I walked from the neighbor's place back home wearing nothing but my underwear, carrying the rest of my clothes in my arms. It wasn't a long distance—maybe 20 or 30 meters—and, in any case, I was heading straight to bed. I just had one obstacle to get past first: the people back home. My parents—the adults, the "responsible" and "decent" ones in the house… or at least, that's how it was supposed to be, by normal standards. I stood on the porch for a while, listening—just as I always did before reaching for the door. Not a single sound, so I hope for the best and step very cautiously into the hallway. Once inside, I pause again—listening, and hoping to get a better look at what's going on. The room is dark, but the chaos remains; glass and furniture lie scattered about in a jumbled mess. I have no idea where my mother is, but my father is sitting in his chair, snoring away in a drunken stupor that only seems to be deepening. Even today, I still can't stand the sight of people sleeping upright in a chair; to me, there is something fundamentally wrong with that image.

I sneak cautiously toward my father, as I have to pass him to reach my room. Just as I'm about to go by, he suddenly grabs my arm—startling me so violently that I'm certain my soul leaves my body for a split second. Staring at me with his pitch-black eyes, he roars: "WHAT THE HELL KIND OF TIME IS THIS TO COME HOME?!" I mumble an apology, though I don't really know what I'm apologizing for; the words just spill out. He keeps roaring and starts to rise—the same way he always does when he's about to attack something or someone. Terrified, I drop my clothes, wrench myself free from his grip, and dash around the dining table—which is already out of place, having taken a beating earlier that day. He comes after me, closing the distance while hurling insults and clenching his fists. Luckily, I reach the front door first, fling it open, and vanish into the darkness. I can hear him standing in the doorway, roaring for quite some time. It's strange: we live in a row-house complex where every window faces this direction—everyone must have seen what was happening, yet, at the same time, no one saw a thing. And so, I wander around out in the dark, all alone, wearing nothing but my underwear. I'm barefoot, too, so after a while, that's where I feel the cold the most. I spend hours walking around like this, completely by myself, lost in all sorts of thoughts—both positive and negative. Positive, in the sense of: "I am safe here; I always manage best on my own; it's so wonderful just being out here, listening to the silence and the calm." And negative, in the sense of: "At some point, I have to go home—what will happen then? How much longer will I have to live like this?"

It must have been sometime in the middle of the night when I got so cold that I realized I had to get home to warm up. Feeling utterly dejected and nervous, I headed back home—experiencing a sensation I wouldn't wish upon my worst enemy. Once again, I stood on the doorstep and listened for a good while, just as I always did. I heard no sound other than a CD playing on repeat—stuck on a scratch, it kept playing the same short phrase over and over again. Meanwhile, my father was completely, senselessly wasted—lacking even the mental capacity to notice it. And so, Celine Dion belted out those two words, time after time, with the exact same intensity, over and over. To this day, I still struggle to listen to her—which is a shame, really. She is a very talented singer, and it's certainly not her fault, but that's just how it is. This is likely where the long-term effects of childhood trauma come into play.

I open the door cautiously and peek inside—this time fully prepared to bolt if anything seems off. But the atmosphere and energy are calmer now; I notice that immediately. I see my father sitting in his chair, and eventually, he turns his gaze toward me. It's like something out of a psychotic horror movie—the way the doll Chucky slowly turns his head toward his victim, a murderous look etched onto his twisted face. Pure, unadulterated evil—that's what I've come to realize, looking back. We make eye contact, and I know it's over for now; he'll just spout a load of bullshit about how everything is my fault and he's completely innocent—AND THEN I'll finally be allowed to go to bed. I walk slowly toward my room, hoping he'll let it slide and say nothing. But sure enough, as I pass him, he looks at me and says, "I'm disappointed in you!" Then follows 30 to 60 minutes of him going on about how holier-than-thou he is and what a "problem child" I am, before I can even consider heading to bed. Finally, I have to massage his feet until he falls asleep, before I can try to get some sleep myself. I think I managed about an hour of sleep before the alarm clock by my bedside went off. Oh yes—they'd made sure I had my own alarm clock and that I could get myself ready in the morning. After all, why should *they* have to get up so early just to send me off to something as foolish as school? I was in the fifth grade at Rekustad School, after all—a whole ten years old. Welcome to my daily life.

You have now gained a brief glimpse into a typical day from my childhood and upbringing. The episode mentioned above represents just one day; and as we know, a week has seven days, and a year has 52 weeks. That amounts to a great many events—so many, in fact, that it would be both time-consuming and an overwhelming amount of material to cover, making it quite impossible for me to commit it all to paper. It is impossible in the sense that I simply do not recall many of the specific details or events from my childhood and upbringing. This is a defense mechanism that my brain and mind have unconsciously established to protect me. It provided protection when these events took place by allowing me to "zone out"—to retreat into my own mind, to a place where I felt comfortable, safe, and secure. I was present while everything was happening, yet, fortunately, I was also not truly present. Now, it continues to protect me by keeping these experiences repressed, sparing me from having painful memories of specific incidents. In a sense, all the painful aspects have been erased from my memory, as if they never occurred. However, we must remember that the brain makes this choice on our behalf, erecting defenses in the way it deems best at that particular moment. Of course, this does not necessarily mean it is always the best defense—certainly not in the long run. We place blind trust in our bodies, assuming that our brain and mind will make the right choices for us in any given situation. Sometimes they do, but often they do not. It is important to remain conscious and ask yourself whether you truly still need to keep your guard up after all these years. Naturally, you do not; times change, and situations evolve. However, trauma, the body, and the mind are powerful and complex matters. The more you know about this, the easier it becomes to deal with childhood trauma—or trauma in general. Well, it's never truly *easy*, of course, but it helps a tremendous amount. Furthermore, I don't need to go into detail about every single event I remember; that would take too long, some things I prefer to keep to myself, and, in any case, that's not what this is about. What it *is* about is how to face challenges, how to handle them, and how to transform them into strength. Ultimately, it's simply about becoming more aware and taking ownership of your past, your present, and your future.

It is not as if my childhood is a complete black hole; I do remember certain things—and I remember them very well, in such detail that it feels as though they happened just yesterday. For instance, I recall a specific day in the fifth grade at Rekustad School. Some of the experiences I remember are far from pleasant, though there are a few fleeting glimpses of what might be called good memories. The painful part is that while these memories begin as positive ones, they invariably lead to the same tragic outcome—ending in heavy, drunken excess, violence, and threats. My childhood and upbringing were defined precisely by these elements: alcohol, violence, threats, profound instability, and psychological terror. One of my earliest memories dates back to when I was of kindergarten age; at that time, my older sister and brother were still living at home—though they were not present, or at least not there during the specific event I recall. I remember a large, circular opening in the living room floor that led down to a basement room via a spiral staircase. For some reason, I was deathly afraid of this basement; I remember taking wide detours to avoid that spot. On this particular evening, there was a party in the house—as was often the case—and, as always, the mood shifted from a lively gathering to arguments, and finally to physical fights. I was about four years old at the time and had been sent to my room to sleep, but falling asleep was impossible given the level of noise. There was screaming and shouting, the clatter of shattering glass, and the sounds of blows being struck, accompanied by groans of pain.

My approach was to lie there and listen, trying to piece things together and form a mental picture of what was happening out in the living room. At the same time, I remained constantly on guard—ready to make myself as invisible as possible should anyone or anything head my way. Later, I tried to sneak out undetected to get a sense of what had transpired once the dust had finally settled. During the night, I attempted to slip out once—following a brief lull that led me to believe it was all over. But it turned out to be nothing more than a breather, or perhaps a fleeting moment where they gained some self-awareness regarding their own idiocy and selfishness. In any case, I was quickly spotted and met with a barrage of aggressive shouting directed at me. I've blocked out exactly what was said, though I recall it having something to do with the basement. Naturally, I was terrified; I bolted back to my room, hoping no one would follow—and, thankfully, they didn't… at least not that time. By early morning, things had been quiet for a while, so I finally ventured, slowly and cautiously, back out into the living room. The place looked like a battlefield: shattered glass and broken bottles everywhere. Large pools of beer and moonshine covered the floor, the tables, and even the walls. Furniture had been overturned, and some pictures were smashed. Taking it all in, I saw my father asleep in his chair, while my mother lay curled up in the fetal position on our wine-red leather sofa.

I notice that my mother has a black eye, so I jump up onto the sofa to try and shake her awake. As I stand there shaking her and begging her to wake up, I keep a constant eye on my father. I can hear her snoring, but she doesn't react at all to my shaking or my talking to her. While standing on the sofa, I suddenly feel a warmth around one of my feet—a warmth that spreads up to my ankle. I look down and see some kind of liquid surrounding my foot. My weight creates an indentation in the leather of the sofa, right where I'm pressing down with my foot. Feeling a bit uneasy, I shift my weight to the other foot—only to watch the liquid move away from the first spot and flow into the new indentation in the leather. I stand there pondering for a few seconds before it dawns on me: I am standing in urine. I can't wake my mother, no matter how much I shake her or call out to her, and now I'm standing in a puddle of her warm urine on the sofa. At this point, something shifts in my brain; it registers—and tells me—that this is highly abnormal, that this is as wrong as a situation could possibly be. I shouldn't be the one in the role of a parent here, having to look after them and ensure they're okay and doing well. I mean, I'm not even old enough to go to school yet. I also realize that there's nothing I can do about it—a realization that, for some reason, felt like a major defeat. Then, everything goes black, and I don't remember anything else about what happened.

The next thing I remember is that everything has been tidied up, and everyone is behaving normally—chatting and going about their daily routines as if nothing had happened. It's never even mentioned… never. I mean, my mother walks around with a black eye for days on end, yet they talk and laugh as if everything were perfectly fine. What kind of sick people are these? Even at four or five years old, I could grasp the madness of it. But as it turns out, this is just how things will always be in this family. Apparently, we are destined to make each other's lives a living hell—only to never speak of it, pretend that everything is perfectly fine, and speak fondly of one another to outsiders. Even back then, I understood that this was utter madness, but I followed the rest of the pack and did as I was told.

Growing up in such an environment inevitably leaves a deep mark—one that can manifest in any number of ways. I can only speak from my own experience, though I am certain many others will recognize this. For me, the constant uncertainty, fear, and worry—the ever-present threat of confrontation—turned me into a kind of actor. I would adopt a persona tailored to the mood and temperament of those around me—a persona designed to blend into the background and disappear within the given situation. To pull this off, you have to cater to needs as they arise, keep your mouth shut, remain invisible, and—in every scenario—demonstrate unwavering, loyal support for the reigning "alpha." You quickly realize that by adopting this persona, you avoid being perceived as a threat, which spares you from being singled out as a scapegoat. In my case, this went on for years—from birth until I moved out at around 16 or 17. When you put on a new personality every morning—much like getting dressed—simply to navigate the day as smoothly as possible, guided by the sounds drifting down from the living room, you eventually become that person... or, at least, your body and mind *believe* that is who you are. I carried this way of being with me through much of my life, precisely because I always assumed this was simply who I was; I never really questioned it or gave it much thought. It's just how I am.

But then, toward the end of my thirties, it suddenly dawned on me—as if I had woken up. I realized that I wasn't doing what I wanted; everything I did was based on what others expected of me. I was doing everything required of me at the expense of myself, and the little time left over, I spent intensely on myself—on my hobbies and interests. What I find difficult to grasp is that doing exactly that—spending one's remaining time on oneself once everything else is done—is perceived as selfishness. Balancing all of this in daily life is extremely time-consuming; there simply aren't enough hours in the day. Consequently, sleep falls by the wayside—though that has never really been a strength of mine, as I have always struggled with sleep, and still do at times today. So, after years of having far too few hours in the day, combined with minimal sleep, both my body and mind began to grow profoundly exhausted. It wasn't that I was completely incapacitated—I didn't end up bedridden with severe depression or anything of that nature. Rather, a moment of clarity simply arrived out of the blue. A clarity that, quite plainly, told me this: "Why are you still living your life as a 'nobody,' when you are perfectly capable of being the real YOU? You are no longer in the situation you were in while growing up; there are no longer any dangers that force you to shrink away or constantly dodge and weave. You are safe!" As soon as this became clear to me, I realized: "Yes—that's absolutely right. How could I have lived the way I have for all these years?" I have been willing to take risks that carried a high danger of injury—and, in fact, I have often been badly hurt—for the sake of others' joy and well-being. But truth be told, I didn't think that was what I was doing. I simply thought: *this* is who I am, and this is just how I am. But that wasn't me at all—not in any way—and it never has been. So, the shift toward becoming who I truly am happened quite drastically, right then and there; it was the beginning of a journey to get to know myself and to evolve in the direction I desired. For many people around us, the concept of change can be very difficult to process, as they may perceive this transformation as a personal attack—which, of course, it is not. At the same time, I can certainly understand why it might be jarring: a childhood friend, whom you have always known to be a certain way, suddenly changes completely and becomes someone entirely different. Perhaps this person changes so much that, if you were to turn back the clock, you might never have become friends in the first place—a realization that can leave one feeling, in a sense, deceived. Ultimately, change is often difficult—both for the person undergoing it and for those around them—but it is absolutely necessary. After all, the truly terrible outcome would be to have lived an entire life as someone other than who you really are.

I never knew what awaited me on the other side of the front door at home—a thought that gnawed at me every single day throughout my childhood. During the school day, my mind was preoccupied with thoughts of all the terrible things that had happened in the past, and the horrors that might unfold in the future. There were fleeting moments of freedom and safety while playing and having fun with classmates, but these were quickly erased the moment the school bell put an end to the play. Suddenly, I was thrust back into reality and the brooding concerns of daily life. As was my habit, I would stand on the doorstep and listen for a while before steeling myself, opening the door, and stepping cautiously into the latest episode of our own personal soap opera. Not every single day, but very often, I would walk straight into a chaotic, drunken mess of loud arguments. The moment I was spotted, I would be dragged into the fray and forced to take a side. Naturally, I had to choose the "right" person—the one that would cause me the least amount of trouble—which almost always meant deciding that Dad was "right." I would then spend the rest of the day and evening consumed by a crushing sense of guilt for having thrown my own mother under the bus. Yet, in their view, I was supposedly capable of handling the situations they forced me into—situations where I was compelled to pick a side. If I was old enough to go to school, I was apparently old enough to be coerced into choosing a "favorite" parent—even though I was only in the first grade, just six years old. And, of course, I was only allowed to have one favorite; anything else would immediately turn everything into a living hell. The reality was that none of them were favorites; to me, they were just people I had to live with until I could take care of myself. I ended up spending less and less time at home—I was everywhere else but there. If I could tag along with friends, I did. Otherwise, I'd just be out and about; I didn't need to do anything in particular—just be out.

I had a habit of tagging along with my friends as much as I could, and I was more than happy to spend the night at their places. This was partly for a sense of security—a way to avoid being at home—but also because I was a very sociable boy who simply enjoyed spending time with friends. I spent so much time with friends and so little time at home that my friends' parents began to speak disparagingly about me and my family. They would make comments about my parents, claim that I couldn't be trusted, and suggest that I simply wasn't on their level—if you could put it that way. In truth, they were actually right about much of what they said. But the assertion that I couldn't be trusted—and the implication that I was somehow a lesser person because of what my parents subjected me to—cut so deep that the hurt remains with me to this day. Consequently, I began to engage with nature in a different way than I had before. Previously, I had only sought out the outdoors to escape being at home; now, and from that point forward, I spent as much time in nature as I possibly could because I truly loved being there—I felt safe, and I felt at home.

During my primary school years, countless hours were spent out in nature—and I loved every single one of them. I would come home from school, sneak inside to avoid being noticed, drop off my school bag, and grab another, pre-packed backpack to head back out for the rest of the day and evening. Homework was almost never done—it's actually a bit strange that this didn't cause an uproar among my teachers. In my backpack, I'd usually pack things like food, a drink, snacks, *Donald Duck* comics, drawing supplies, and so on—sometimes even a disposable camera. Occasionally, I'd get caught and have to face my parents, but, fortunately, I managed to slip away unnoticed far more often than not. I loved—and still love—being outdoors; it gave me a sense of accomplishment and pride. But most importantly, I felt safe and at peace. Sometimes I'd go for long walks, climb mountains, or pick berries and the like. At other times, I'd simply lie perfectly still and relax—perhaps just reading *Donald Duck*. For me, this was pure luxury—everything I could ever wish for. In fact, this was—and remains—my salvation; I am one hundred percent certain of that. Even at the age of six, I harbored dark thoughts about myself and my future—things I have never mentioned to a living soul… until now. But whenever I was out in nature, those thoughts would vanish. Instead, I would be filled with positive, happy thoughts and feelings—an immense joy for life and existence, and a desire to keep on living. As I grew older, I managed to get rid of the painful thoughts, and I spent even more time outdoors.

The low point always arrived each evening, when the realization hit that the pleasant interlude was over for now—it was time to head home. Since I spent most of my days out of the house, the "mediation" sessions had to take place in the evening or during the night. On most days, they had no idea I'd been out; they didn't even notice my absence. Or, to put it bluntly, they couldn't have cared less where I was—or whether I existed at all. I only became relevant when I happened to cross their path, making me a convenient tool for mediation or some other means of soothing their own psychopathy. Sometimes, though, it would dawn on them that they hadn't been able to drag me into their conflicts for a while—so, from then on, the night became the designated time for it. I would lie there at night, listening to the violent arguments thundering in the living room, until I heard footsteps shuffling toward my bedroom. The door would often fly open with a crash, and my father would lurch toward me—his eyes pitch-black, his fists clenched, his face twisted by drunkenness. He would immediately launch into a loud tirade, criticizing my mother and everyone else, then wait for me to accept his views and voice my agreement. After that, I had to list reasons why he shouldn't divorce my mother—something I, for some reason, desperately wanted to avoid back then, even though it clearly would have been for the best for everyone involved. Finally, we had to discuss—and reach an agreement—that he always did the right thing and had absolutely nothing to be ashamed of; all of which, of course, was complete fabrication and utter bullshit. This whole ordeal could last anywhere from 40 minutes to several hours—or, in some cases, the entire night, as he would choose to sleep in the same small single bed as me. He would drift off to sleep while I, over and over again, told him how right he was about absolutely everything. It is truly incredible that, at this point in time, I was only in primary school.

This went on so often and for so long that, by the time I reached the sixth grade, I had run out of words of praise to offer him; I also had no more arguments as to why they shouldn't get a divorce—I was simply fed up with the whole situation. So, when he burst into my room one night—flinging the door open with a crash and scaring the living daylights out of me—I reached my breaking point. My reaction shifted instantly to anger, and all pity vanished—though, looking back, one might wonder if there had ever been any pity to begin with. That night, he didn't even get a chance to approach my bed before I roared at him; his dark eyes and his twisted, drunken face vanished immediately. His entire posture shifted from that of an aggressive attacker to one of bewildered helplessness in a split second. He didn't get a chance to say a word, because I knew—verbatim—exactly what questions he was about to ask. I rattled off the answers to those questions without waiting for any response, or for any of his supposedly "tough" remarks or opinions; my words were brutally honest and certainly not in his favor. The episode that night lasted just under 30 minutes and was entirely one-sided—he didn't say a single word. He looked crestfallen and desperate as he turned, left the room, closed the door, and disappeared. There was no more commotion from the living room that night, and it was the last time he ever entered my room.

It is difficult and time-consuming for me to figure out who I am and what kind of person I am, as I have lived with a constant physical tension since birth. Always—at every single moment—I have been on my toes, on high alert, scanning for danger or changes that might require me to take immediate action. I have kept my guard up, with my defenses constantly at the ready, prepared to shift tactics depending on the situation I find myself in. My brain and body do this automatically; it is not something I consciously think about in the moment. It is a deeply ingrained, practiced response that resides in my subconscious. This state is the result of trauma—in my case, childhood trauma. I was never aware that I was constantly tense or that I altered my way of being based on the situation; I did not realize or understand this until adulthood. Growing up and into early adulthood, this was simply "who I was"—I never gave it any further thought. Now, having passed the age of 40, I still experience this tension; my muscles are constantly tired and sore because they never get the rest and recovery they need. This is a consequence of my body and mind being perpetually in "fight mode." I am undergoing treatment to release this tension, but after more than 40 years in "fight mode," it is deeply rooted and challenging to address. Not impossible, but difficult. Furthermore, this constant state creates internal stress, which, taken together, results in a state of chronic inflammation throughout the body. I didn't notice this before, but I am now more aware of it and can easily see and understand what it has done to me and my body over time. I now understand and see the connection between this and all the inexplicable physical pain I have experienced over the years—the constant shoulder pain radiating into my elbows, down and underneath my shoulder blades, and further down into my lower back. I now understand why this pain exists and why it never went away, even with treatment. You simply cannot massage away trauma; it must be addressed in a completely different way than by massaging sore shoulders. I have been in a state of constant, heightened vigilance—every sense sharpened to the utmost—ready to defend myself against any potential attack. As a result, I walk around with my shoulders raised and tense. Every muscle in my back and arms is taut, remaining in a state of constant readiness for a confrontation. When this is the reality for my body 24/7, it is only logical that it would lead to pain over time.

What kind of person was I, from the very beginning and throughout my upbringing? It has not been easy to figure out who I truly am, and it was, of course, even harder to know this while growing up under the circumstances I did.

However, as a very young child, I was likely a very trusting and easily accepting boy. I would also say that I was quite clingy toward my parents. I soon realized that this approach didn't work at all; there was simply no sympathy or empathy to be found—none whatsoever. Consequently, this quickly shifted into a sense of insecurity and skepticism; I no longer accepted everything immediately, though I kept those thoughts to myself. I preferred to take some time to observe from a distance, reflect, and form a complete picture before taking the next step. During this period—spanning my preschool years through primary school—I was still very young. At the beginning, I didn't have many friends; there were only a few people I interacted with. As I moved through primary school, my circle of friends grew, eventually becoming a large group. I really enjoyed spending time with friends, and that's where I spent most of my time. Within this group, I was the clown—the one who would do anything to make everyone laugh and have a good time. I went to great lengths to make others smile, even if it often came at my own expense. I suppose I believed that to be liked, I had to ensure that others were happy and entertained. I actually enjoyed going to school; it meant being with friends and getting away from home. Academically, I was strictly average, though I did the best I could while I was there. I was—and still am to this day—very restless. Sitting still and focusing was difficult for me; I am a hands-on, practical person rather than a theorist. There was no motivation to be found at home for schoolwork or homework—in fact, there was mostly just a fear of asking for help. I always felt terrible whenever the subject of homework came up, because it meant being subjected to a cross-examination by my father. For some reason, he seemed to expect me to already know and understand everything; if he actually had to go to the trouble of explaining something to me, I was expected to grasp and learn the information immediately—otherwise, he would completely explode, and the shouting would begin. The problem lay in my own capacity to grasp anything at all—my own incompetence. It had nothing to do with his divine gift for instruction or his brilliant knowledge; after all, according to him, he presented solutions to every issue in a simple, easily understood way. Consequently, I soon began to avoid homework and did everything I could to steer clear of the subject altogether. The pressure to grasp things instantly and master everything on the first attempt became an ingrained, subconscious habit—I certainly didn't want to be shouted at or belittled, so this defensive mechanism became a part of who I was. From that point on—throughout my education and into my later professional life—I adopted a specific approach: whenever I encountered a new challenge, I would pause and observe from the sidelines, taking in every detail of how the task was performed. I would pick it up quite quickly. If I felt unsure about something, I would ask for a demonstration just one more time—and then I'd have it down. In these situations, I would enter a state of hyper-focus, absorbing every detail, every movement, every action. Even if I had never performed a task before, I expected myself to execute it flawlessly after being shown how—at most—twice. You don't ask a third time; doing so sets you apart from the pack and makes you a target—at least, that's how it seemed to me at the time. Almost every single time, I was able to complete a practical task I had never encountered before—on the very first try. Looking ahead to the present day, I realize that this pattern has stayed with me. It suddenly dawned on me—I saw the connection between this behavior and a gradual shift in my own temperament. I haven't really had a short fuse—neither in my youth nor in early adulthood—but I realized that, by my late 30s, my fuse had become significantly shorter than I had assumed or wanted it to be. Now in my early 40s, I'm more aware of this; I've spent more time examining myself and my upbringing, and in doing so, I've discovered the reason for this much shorter fuse. Throughout my childhood and up until now, I've gone to great lengths to get everything perfect on the first try—otherwise, I'd risk being shouted at, and that's something I want to avoid. This was buried deep within my subconscious—something I hadn't been aware of, and therefore had never even considered. Naturally, our bodies and minds change as we age, and I've noticed that I get furious very quickly if I can't complete a practical task on the first attempt. It hit me one day while I was kneeling beside my ATV, trying to attach a tiny nut to some small threads located in an awkward spot underneath the machine. It was so cramped that I had to hold the minuscule nut right at the tips of my thumb and index finger, carefully trying to twist it into place within the limited space available. It was a hopeless endeavor; the nut kept falling to the ground, and I could feel my anger mounting—until, finally, I exploded. A string of expletives—of which I am certainly not proud—poured out, and I flung the nut away in a fit of rage. I sat up abruptly, frustrated, my mind racing with a million different thoughts all at once. As I sat there, a few things suddenly dawned on me, quite out of the blue: I have sustained various injuries and undergone several surgeries over the years—things that weren't the case when I was 20. For instance, some of the tendons in the hand I use for turning a wrench have been affected, so my range of motion isn't what it used to be. I simply have to accept that my fine motor skills in my fingertips aren't as sharp as they once were; consequently, certain tasks now require more time, multiple attempts, and often a completely different technique than before. Regardless, I always manage to get it done—it always gets finished. And perhaps most importantly: there's no one around to roar at me if I don't get everything right on the first try—those days are long gone. It turns out I've taken on my father's role toward myself; I'm the one doing the roaring now, having become my own harshest critic. Once I realized this, my mindset shifted almost instantly—I relaxed my shoulders and actually started to smile to myself. I found the nut again, lay down beneath the machine in a comfortable position, and tackled the task without fearing any consequences whatsoever. A minute later, the nut was back in place, tightened securely and perfectly.

I enjoyed my time in lower secondary school as well, though by then I had begun to grow tired of school. I stayed there primarily for the friends I enjoyed spending time with—plus, it meant I didn't have to be at home. Outside of school, my life revolved around the youth club and my friends, but there was also a great deal of physical activity. I played soccer a few days a week and gradually developed an interest in running, to which I eventually devoted a lot of time. During this period, I also began to explore the outdoors and develop my own approach to it. It was then that I discovered the joy of sleeping outside, and realized that it was actually possible to prepare food outdoors rather than just bringing a packed lunch from home. Personally, I began to shift once again, slowly but surely evolving into a new version of myself—one that was fearless, completely fearless. I gave no thought whatsoever to dangers or consequences, and I became intensely preoccupied with the concept of justice. It was during this phase—the longest one I've experienced so far—that I sustained the most injuries. I recall many trips during those lower secondary school years: ski trips with the club in the winter, and various excursions during the warmer months. There were soccer tournaments—both at home and abroad—as well as other types of sporting events organized by the activity club. I loved every one of these trips and wished they could have lasted forever. In my spare time, I spent a lot of time in nature, which sparked a growing interest in nature photography. I found it so exciting and motivating that I would eventually spend hours watching nature documentaries and all sorts of programs about the natural world. I tried to learn about the various animals, as well as techniques for capturing stunning photographs. Eventually, the time came to decide on my future career path; it was time to state my preferences for upper secondary education. After much deliberation, I decided to tell my parents that I had a strong desire to become a nature photographer—though I didn't know what path to take to achieve that. My father's response was a derisive laugh, accompanied by a blunt instruction to forget about it. There was no way I was going to pursue something as ridiculous as being a nature photographer. My dream was spat out and trampled into the mud—like a piece of chewed-up, flavorless gum—before I could say another word about it. No, I was expected to become a doctor or a lawyer; those professions commanded respect and brought status. Status was—and still is—the thing I care about least in this world; why on earth should it be so important? Was there any status in being a drunken ship's engineer who dodged every single task that came his way? Was there any status in choosing to stay home and collect welfare benefits, even though one was perfectly capable of working? Was there any status in choosing to drink oneself into oblivion every single day, only to then try and pick a fight with everyone in the surrounding area?

For one thing, pursuing an education to become a doctor or a lawyer was completely out of reach for me, as I didn't feel smart enough for either path. Furthermore, I had absolutely no interest in working in either of those prestigious professions. So, I opted for a two-year vocational program in a skilled trade. I chose this because I enjoyed working with my hands and because it was the shortest course of study I could find. This allowed me to start earning my own money as quickly as possible, which in turn meant I could move out on my own. I never voiced my own wishes, nor did I ever ask for their advice again.

Upper secondary school was exciting, and I enjoyed it to an extent, but at the same time, I was incredibly fed up with all the theoretical subjects. Fortunately, we had plenty of practical training hours throughout the week—something I actually really liked. If it hadn't been for that, I think I would have dropped out. Weekdays were spent on school and education, while weekends were for partying and having fun with friends. That's how I made it through, though only just. During the second and final year of upper secondary school—before starting my apprenticeship—we were placed in a company one day a week. I quickly secured a spot at a business quite close to where I lived, and I loved it; I got along well with my colleagues and enjoyed my new tasks. That year flew by, and I transitioned straight into an apprenticeship at the same company as soon as school ended. I remember the pay started at 37.50 NOK an hour—not exactly a fortune, but enough for me to get the hell out of my house. So, I made a deal with my employer: we would convert the second floor of his double garage into a small apartment, and I would help with the work. We negotiated a rent that I could manage, though it still stung a bit given my wages. I was absolutely thrilled—I had escaped hell and entered heaven (not that I'm religious at all; it's just an expression). I was finally living on my own, deciding exactly how I wanted things to be, and I could lock the front door against anyone I chose. Honestly, I would have gladly paid my entire small salary in rent just to be able to live like this. My apprenticeship at the company lasted two years, and I really enjoyed working there. It was a small company with pleasant colleagues, and the tasks were numerous and varied; I learned a great deal and worked hard. When I wasn't working, it was all about partying and having fun with friends—we traveled everywhere and just had a great time. In the winter, that meant cabins and skiing, while the summer was spent in the archipelago, boating and enjoying water sports. During this period, I sustained quite a few injuries; as mentioned, I feared absolutely nothing and would stand up for my friends and acquaintances without a second thought. I was also hit by a car while riding my moped, which shattered the scaphoid bone in my right wrist. Additionally, I was involved in a water sports accident that resulted in a neck injury. This neck injury was later significantly aggravated, many years down the line, during a fall while I was working in Afghanistan for the Norwegian Armed Forces. Consequently, I was sent home with a work-related neck injury that eventually required surgery; some years later, this same injury led to an application for a disability pension. Before all that, however, I had to address the damage to my wrist and the shattered scaphoid bone from the collision with the car. The wrist required surgery, and a piece of bone was taken from my iliac crest (hip bone) to replace the shattered scaphoid. This was then secured in the correct position using steel rods, which held everything in place until it had fully healed. I remember having to go around with a cast and these metal rods in my hand for over three months, which resulted in a complete loss of strength in my right hand and forearm. This, in turn, led to a truly hellish case of tendonitis—occurring almost every time I made a fist—that persisted for nearly an entire year. The pain was so excruciating that I remember telling those around me that I would gladly have my arm amputated from the elbow down just to be rid of the problem and the pain. Of course, one isn't thinking clearly in a moment like that, and the possibility of phantom pain—a real risk with amputation—never even crossed my mind. Naturally, no amputation of a healthy arm and hand took place—something I am, of course, very glad about. That said, even today, I still have limited mobility in my right hand.

Regarding my neck following the accident, the pain began to intensify after about six months; however, I waited quite a while longer before bringing it to my doctor's attention. Examinations were conducted, and I underwent an MRI scan, only to be told that there was absolutely nothing wrong. Greatly relieved by this news, I simply took painkillers for a while and continued with my daily life as usual. The pain did not subside; instead, it gradually worsened year by year, leading to frequent doctor visits and numerous periods of sick leave—some short, some long. Over a span of roughly 20 years—from about 2002 to 2022—I changed jobs often due to the pain, attended doctor's appointments almost monthly, took countless periods of sick leave, and underwent more MRI and CT scans than I can even recall. The situation became most severe following a fall in Afghanistan in 2011; the intensity of the pain exploded and became constant. I consulted with experts to determine the potential causes of the pain based on the MRI and CT results, but they could find nothing, and no one believed what I was saying about these issues. On one occasion, when I arrived for an appointment with a surgeon in Fredrikstad, he essentially told me to get out of his office before I had even had a chance to introduce myself. With the MRI images laid out before him, he immediately told me that I couldn't just waltz in there expecting to be granted a disability pension. As it happens, a disability pension had not crossed my mind—nor did I want one. I simply wanted to find a solution for the neck pain I had been struggling with for several years. For a long time after that appointment with the surgeon, life just went on as usual—doctor's consultations, more MRIs, and repeated periods of sick leave. Then, around 2021, during a consultation, my GP told me he could see a clear pattern in my sick leave. To me, this was a definitive confirmation that he didn't believe my claims about the pain—that he thought I had tricked him into issuing sick notes. After all these years, that was the final straw; I exploded! I went straight home and wrote an angry, detailed email to NAV [the Norwegian Labour and Welfare Administration], demanding a meeting to clear this up once and for all—I had finally had enough. Both my GP and I were promptly summoned to a meeting at a NAV office, at a specific date and time. My GP, who was completely distressed by the summons from NAV, immediately scheduled an appointment for me to see him. He seemed to calm down a bit when I explained that I was the one who had contacted them and requested the meeting. What's strange—and, frankly, infuriating—is that he suddenly found the time to talk. Now, all of a sudden, he was willing to listen; he started discussing potential causes for my pain and suggested specialists I should perhaps have consulted. Suddenly, he no longer saw any "pattern" in my sick leave—and I couldn't help but wonder: why the hell hadn't this information come to light until now? Why has the solution, all these years, been nothing more than a prescription for painkillers? In these 30 minutes, I've received more answers—and felt a greater sense of interest and understanding—than I have in all the years I've kept coming back, time after time, with the exact same problem and the same complaints. We show up for the appointment, and it goes better than expected; everyone is interested and looking for a solution. Some time later, we have a second meeting, during which I learn from my GP that he is referring me to a neurosurgeon at the Oslofjord Clinic—a private facility, meaning I have to cover the costs myself. The fact that it's private doesn't matter to me; I just want to be rid of the pain and am more than willing to pay for it—that has been my stance all along. I first have a telephone consultation with this neurosurgeon, who ends up referring me for a new MRI to get up-to-date images before I travel to Oslo. A few days later, the images are ready, and he calls me with the following news: he can clearly see nerves being compressed, as well as damage to several of the upper cervical vertebrae. He adds that I will be scheduled for neck surgery quite soon. He asks why I hadn't brought this up sooner—noting that it could have been reversed at an earlier stage—but explains that now, the only option is to relieve the pressure through surgery. He warns that I should expect to undergo further surgery down the line to relieve the pressure again, as the pain will gradually return following the initial procedure. I am left speechless and unable to respond; after all, this is exactly what I have been saying for years. No one believed me when I spoke up, and no one showed any real interest in helping me, either. In any case, I underwent the surgery—which was successful—and for the first time in as long as I can remember, I experienced daily life without pain. I was absolutely ecstatic to be free from that excruciating pain; I felt like I was walking on air. Unfortunately, this didn't last as long as I had hoped; within the first year after the surgery, the pain began to creep back. With each passing year, it gradually increased in both intensity and duration. Still, I finally had confirmation of what the problem was and what needed to be done about it. That alone was a huge help—especially for my mental well-being—because I now knew for a fact that what I was describing was real, and not just something I had imagined or was lying about.

Well, that was a bit of a digression. But I felt it was appropriate to include this story as well, given that we were already on the subject of the timing of the injury. It also serves as a reminder that you should never give up when things are tough and moving slowly. Things will get better.

Anyway, I completed my apprenticeship and passed my journeyman's exam. From then on, an increasing amount of my time—alongside work and socializing with friends—was devoted to nature and outdoor life. From my childhood, through the present, and for many years to come, I never gave a single thought to who I was, why I acted the way I did, or how my traumatic childhood and upbringing had affected me. It wasn't until I was nearing the end of my thirties that these things finally dawned on me. I worked as much as I could, generally holding full-time positions—with the exception of occasional stints through staffing agencies. Throughout my thirties, I changed jobs frequently due to neck pain, and there were various periods—both short and long—where I was on sick leave. I also traveled quite a bit, quitting jobs specifically for that purpose; upon returning home, I would take work through a staffing agency just to earn enough money to travel some more. In my early thirties, I realized that I was constantly trying to please others, even at my own expense. I came to see that I was always going to great lengths to make the people around me laugh and feel good—likely because I believed that if I didn't, they would have no need for me; that this was simply my role within that group. I suddenly had a wake-up call, realizing that this wasn't what I wanted or desired—that I was, in fact, voluntarily doing things against my own will just so others could benefit. I also realized that I received nothing in return; it had simply become an expectation. So, I have simply decided to distance myself from quite a few people currently in my circle; I only want to keep those who lift me up and offer positivity and loyalty as I continue on my journey. I steer clear of those who drag me down or fail to contribute any kind of positive energy. Please note that this in no way means I hate anyone or view anyone as an inferior person—absolutely not. I hate no one; truly, no one. However, I want to surround myself with people who bring joy and positivity into my life—people I can trust and relate to, regardless of whether or not I have done them a favor in the past. I want to share my journey with people who lift me up rather than drag me down; it's as simple as that. Making this decision feels like a major, intense step for me, and it is very difficult to carry out, as I have never had any desire to hurt anyone or make anyone feel bad in any way. That is neither the reason for nor the intention behind this decision, for the record. But ultimately, it is the best decision I have made in a very long time, and I am very happy with it today.

Over the years, outdoor life has come to play an increasingly large role for me. I go on both short and long trips—sometimes lasting a month or more—on foot, and preferably alone. There are many reasons for this, but in short, it comes down to the fact that I and the people I associate with have very different perspectives on what it means to be out on a trip. Questions like "Is it a long walk?", "How long will it take?", or "When will we be back?" completely shatter the idyll for me. For me, the journey begins the moment I pack my backpack at home. From that point on, I savor every single experience and impression along the way—my senses fully alert, trying to take in absolutely everything—as well as every step I take, from the very first one until I return home. The distance is simply what it is, and the journey takes as long as it takes. It is far better to pause and enjoy the surroundings and the very act of existing, rather than focusing on a destination or a timeframe. I understand that this isn't a satisfactory answer for most people. That is why it is easier for me to just go alone; it spares me from all of that. For me, this represents security—it is therapy, and an absolute necessity. It was to this "space" that I would retreat when things were truly hellish back home; here, I was always welcome—no questions asked, just wonderful silence and a comforting, secure sense of belonging. I have taken—and continue to take—plenty of photos and videos during my trips. To me, a picture of a tree is not just a picture of a tree in the woods; it is so much more, and it carries immense meaning—though it is very difficult to explain. In a sense, I am capturing images of freedom and security. Imagine the teddy bear you had as a child—the one you were so incredibly attached to and fond of, which you had completely forgotten about as an adult, but which touches you to the very core of your heart when you happen to come across it in a box in the attic. It's a bit like that for me.

Well, aside from trips near and far, my thirties have consisted of work, outdoor life, and alcohol. I work as much as I have to—and no more—and then spend the rest of the day and evening out in nature. Finally, the little bit of the evening that remains is spent sitting in front of the TV, drinking; it calms me down and allows me to stop thinking about anything at all. So, I go to work in the morning, spend the day and evening in the woods, and drink alcohol before bed—only to repeat the exact same routine the next day. I am fully aware that this is not a sustainable way to live—I've known that all along—but for me, it worked just well enough in the moment that I didn't feel compelled to choose anything else. It goes without saying, however, that this is not a recipe for a long, healthy life. To borrow a description from John Barth: it's like drifting on the open ocean in the dead of night—so dark that you cannot see land in any direction. The only thing you know for certain is that if you don't take a chance and swim in some direction, you will eventually sink. This was the stark reality I finally had to face, even though, deep down, I had known it all along. I began to look inward—essentially confronting my childhood by finally letting it surface. This was something I had avoided doing for years—both unconsciously and, to some extent, consciously—because it was simply too painful and too frightening all at once. But now I felt the time had come to take control of my own life and stop living in "fight mode"—after all, I was no longer in that situation, and hadn't been for many years. So, I began to look back at my childhood, recalling everything I could—from as far back as possible, all the way up to the present. I analyzed my behavior at various points in time: why things turned out the way they did, what triggered them, and how I reacted. I began to see clear connections regarding the things I did and why, as well as the underlying reason—or cause, if you will—for the specific mode or phase I was in at that time. All of this represented various forms of defense mechanisms employed at different times—all rooted in situations experienced during childhood, which I would then map onto the circumstances I was facing in the present. In other words, I was acting largely unconsciously; often, the defense mechanism my body and mind had erected was entirely ill-suited for the situation at hand. As an adult, I was reacting with the mindset of an eight-year-old boy who had witnessed physical violence at home—unconsciously comparing the present moment to old memories. Consequently, I reverted to the same defense mechanisms I had used all those years ago, even though they were completely inappropriate for the current situation. Once I became aware of this—and the daunting feeling of exploring my own past had subsided somewhat—I became deeply interested and eager to learn more. I began reading up on the subject to better understand the impact of trauma, the reasons behind our behavior, and whether I could discern broader patterns. It is incredibly rewarding to be able to look back at the past and truly understand why I acted the way I did—why I made such foolish choices, and, conversely, why I sometimes chose to follow my gut instinct, leading to success. I must admit that I have made countless mistakes—an enormous number of them. The wonderful thing is that I am genuinely happy and eternally grateful for every single one of those mistakes; and, just as importantly, I am equally grateful for all the mistakes I will inevitably make in the future. After all, making mistakes is the key to success.

I am not to be pitied for what I have been through—not at all. There are many who have experienced far worse things, and many people who are truly deserving of pity. I simply had an unfortunate start in life—something that has taken me nearly half a lifetime to fully grasp. Yet, in a strange way, I am actually somewhat glad for these experiences; I now realize the positive and valuable skills they have given me. I have forgiven my parents for their lack of knowledge regarding child-rearing, and I have come to understand that they, too, likely struggled with their own traumas—perhaps even ones stemming from their own childhoods. In that sense, they were merely passing on what they had been taught, and what they may have believed to be the right way—even though it was far from it. As an adult, I have maintained a good relationship with my parents, and I still speak with my surviving mother almost every day. My father became much gentler, less aggressive, and more mellow as he aged, though he never stopped drinking. During the final years of his life, they spent much of the year in Gran Canaria, where he eventually passed away at just over 60 years of age. I visited him on the island several times—sometimes while my mother was there, and other times when she was in Norway—and these visits were truly pleasant. After his death, my mother ended her time in Spain and moved back to Norway permanently. We have been in daily contact ever since, and we remain so to this day. She is now over 70 years old.

Personally, I am by no means a model parent or an expert. I have two sons with two different women. With my eldest son, I have at times spent a great deal of time together—often out in nature—whereas, unfortunately, I have had no contact with my youngest son since just before he turned three. I truly hope this will change in the future, but, of course, I would never force him into anything he does not want himself. As a parent, I have made plenty of mistakes and taken many poor decisions—things I will likely continue to do, even if unintentionally, in the future. I know that none of this stems from any desire to be unkind or from a lack of interest; I love these boys with all my heart. However, it is not for me to decide how they perceive things. What the boys feel about this is what matters; I must simply remain humble and accepting of their views and opinions regarding me and the choices I have made in my life.

I have actually always been a very happy and content person—someone who has always appreciated everyday life and friends—yet, unconsciously, I have been punishing myself for something that is not my fault. The difference today is that I no longer punish myself; I know more, I am more aware, and perhaps most importantly: I have accepted reality and realized that I—and only I—can make a difference for myself. It is up to me to choose to feel well or to get better. A crucial part of this lies in allowing oneself to forgive—not just others, but, perhaps most importantly, oneself. Ultimately, you forgive for your own sake; you accept the situation for what it is, learn from it, avoid repeating the same mistakes, and can thus put the matter behind you and move on.

I love being alive, and I look forward to each day—to embarking on new adventures where I am the only one who can set the limits. Nature and outdoor life are a major part of my daily routine; I spend more time outdoors now than ever before, and I fully intend to keep it that way.

So, to all of you out there who are struggling with something: Know that things can and will get better—but you must desire that improvement yourself, and it will require a significant, wholehearted effort on your part. If there is anything worth investing time and hard work into, it is yourself and your own health—both physical and mental. Dare to talk to someone, take small steps, and focus on changing or improving one thing at a time. Many people want to change everything—to transform their entire selves all at once, perhaps even overnight—but that simply isn't possible; it becomes far too overwhelming. If, instead, we focus on changing just one thing or one aspect of ourselves, the task becomes much simpler and far more achievable. This change will often trigger other shifts within you as well. One positive change naturally encourages further positive changes, which in turn will bring you joy and a sense of accomplishment.

It is truly possible to become the person you wish to be. Change takes time, but if you take small steps in the right direction every day—and keep at it—you will notice a change sooner than you thought possible. According to research, we can reportedly form a new habit by repeating an action 13 times, so just get started. It is a fact that we humans can alter our brain's mindset throughout our entire lives. The way we do this is through repetition.

Please note that I have no formal training that would qualify me to tell you exactly what to do—or to claim that a specific approach is guaranteed to work. However, based on my own experiences, I have gained a relatively broad perspective on this; I know what works and what doesn't work for me. What works for me might not necessarily work for you, but it is, at the very least, a place to start.

The path toward the goal

Ever since I discovered a sense of calm in nature at an early age, I have felt at home there. Because I had to move so frequently while growing up, I was never able to put down roots anywhere else—except out there. I don't feel a sense of belonging to any particular house, apartment, city, or location. Not at all. If someone asks where I'm from, I usually say that I was born in Hammerfest and grew up in the place where my earliest memories are rooted: Fredrikstad. Do I feel at home in these places? Absolutely not—even my dialect is a bit ambiguous, though it certainly leans more toward an Eastern Norwegian variety than anything else.

But in nature, that's where I feel at home.

It makes no difference whether I am standing in the woods near Trondalen in Fredrikstad, on Enberget in Finnskogen, by Svukuriset in Femundsmarka, or by one of the Bisseggvatnet lakes in Børgefjell. All these places feel like home—in exactly the same way that any other place in nature does. Being out there IS being home.

I remember that, from a relatively early age, I began thinking about Norway as a whole—about the fantastic natural landscapes we possess. I felt a strong desire to experience every single corner of the country, in both summer and winter. Gradually, a dream began to take shape: to traverse the entire length of Norway. It wasn't a dream I could simply act upon the moment it appeared; there were many pieces that needed to fall into place. For one thing, I was just a child when the idea first took root; later, life brought other commitments—schooling and education, military service, a career, finding a home, starting a family, and so on. Several times, I felt I was on the verge of having the opportunity, only for something to suddenly arise at the last minute and stand in the way. This happened time and again over the years, and as I approached 40, I began to realize that perhaps this dream wasn't meant to be realized—at least not for me. Maybe it served merely as a driving force, keeping me moving forward by giving me a goal to work toward—a reason to keep going rather than giving up on everything and everyone. It's not that I hadn't spent time in nature throughout those years; I certainly had. I've spent months hiking in various places, from south to north, and I've truly enjoyed every one of those journeys. Yet, that grand dream—to hike the entire distance from south to north in one continuous expedition—had remained unfulfilled. I've always believed that one should pursue one's dreams—hold fast to them and move purposefully in the direction required to make them a reality. Failing to realize them simply isn't an option—and yet, here I stood. As I approached 40, I told myself that this dream was slipping away—that I simply had to stifle this desire, much as I had once had to stifle my feelings during childhood. But then, one day—after a short, week-long trip on my own with a tent and a fishing rod—I was standing in the bathroom at home, looking at myself in the mirror, when I suddenly blurted out to myself:

Damn it all! This trip is going to happen—you're going on this trip, Jan. It's time to look deep within yourself and simply decide to do what *you* want; prioritize yourself and your own desires. The world won't stop just because you're away; it will keep on turning exactly as it always has, and everyone else will get along just fine—then, just as they do now. Think of yourself and make this happen—seize the opportunity while you still have it. There's no such thing as the "perfect" time; the right time is *now*. New obstacles will arise regardless—*if* you let them.

So there I stood, in the bathroom, looking at myself in the mirror—somewhat puzzled by what I had actually just said to myself—yet filled with a wonderfully warm, positive feeling. This sensation didn't come from standing on a bathroom floor with underfloor heating; rather, it arose because my body and mind were in perfect harmony, euphoric at the fact that I had just chosen myself and my own desires over anything else. I had put myself first, and I knew—with every fiber of my being—that this was the right choice; the right choice for me.

It's not as if I immediately headed into the gear room, packed my backpack, and set off. Far from it—I had simply made up my mind, and now the planning could finally begin. All I knew was that I wanted a full year at my disposal to complete the trip, that I wanted to travel from south to north, that I wanted to start during the first half of the year, and that I would embark on the expedition before turning 45. This gave me plenty of time—in fact, a few years—to plan everything. After all, a trip of this duration requires a great deal of planning and preparation. That's not to say I will necessarily use the entire year, or that I couldn't complete the journey in several stages over the course of two or three seasons; rather, I want to have that time available so that there is absolutely no pressure whatsoever.

It isn't free, either; in fact, it costs quite a lot of money. I am not some adventurer with a host of sponsors backing me—paying my way through this expedition—nor do I have any desire for that to be the case. I am undertaking this journey for myself, on my own terms, and exactly the way I want to do it. There should be absolutely no stress or external demands attached to this trip.

From this point on, the "lengthwise traverse of Norway" became a part of my daily life—everything revolved around it. While my everyday life continued as usual, with its familiar, set routines and tasks, in my mind I was planning the journey; in my mind, I was *already* on the journey. Gradually, piece by piece, everything began to fall into place. I saved money and purchased the gear I was missing. I took test trips with my equipment to see how it performed under various conditions and to ensure it was up to the task. I acquired video gear, which I practiced using extensively so that I would know exactly how to operate it effectively across different seasons. I mapped out the route, tore it apart, and rebuilt it several times over. I ventured out to explore various sections of the planned route to familiarize myself with the conditions. I had hiked extensively in many of these areas before, while others I visited for the first time during the planning phase; meanwhile, large portions consisted of entirely new terrain—landscapes I would experience for the first time during the expedition itself.

The feeling of having made this choice—deciding to undertake this trip and saying exactly that out loud to myself—was, and is, absolutely fantastic. It seemed to lift everything, making the path ahead so much easier. I was therefore able to truly enjoy the planning and testing process, free from any sense of time pressure or stress; I knew that this was a trip I was committed to taking, and that I would do it when I was ready.

Because I possessed this sense of calm, quite a bit of time passed—a few years, in fact—and I had reached the age of 43 before I realized that *now*—now I am ready. With this revelation in mind, I told my wife that 2026 is the year for this trip; that is when it will begin.

She—who accepted this decision from the very first moment I mentioned it, and who has herself been a major advocate for the idea that this is a journey I simply must take—just smiles at me. She tells me she is happy that I am finally setting off and realizing my dream, that she is proud of me, and that she will be there to help me along the way whenever I might need it.

It certainly makes things much easier when you have someone back home supporting what you're doing; simply having supplies sent from home along the way really simplifies things—like planning and any potential changes to the route. I have mapped out a route I'd like to follow, but that could easily change, as I don't want to lock myself into anything specific. If I get a sudden impulse—like, "Wow, that looks exciting... I want to go there and stay for a week"—I want to be able to do just that.

The emotional impact of this revelation had barely settled before I found myself standing at Kornsjø station, my full pack beside me, ready for a long journey. My dog, Billy, is also here—his dog pack stuffed with enough food to last a good while—equally prepared for an extended period out in the wild.

The time from when I decided to undertake the expedition until this point felt like a fleeting moment—with the exception of the final two months leading up to the moment I stood on the platform at Kornsjø station. Those two months were defined by the gravity of the situation—by the realization of what I was actually about to do and the sheer scale of the undertaking. For those two months, I breathed, thought, lived, and dreamed of trekking the length of Norway. If my wife asked me a question about something mundane, I am fairly certain my response was about something entirely different—something related to the expedition. I began a systematic training regimen for the trip, which involved hiking across the mountains near my home every other day while wearing a weighted vest. On the intervening days, I focused on running and strength training, with Sundays reserved for rest. I suffer from a neck injury that causes daily pain, and this type of training certainly did nothing to alleviate it. But I kept telling myself that this wouldn't last forever—that the extra weight was only for the duration of the expedition. I spent a great deal of time preparing food, which I then dehydrated to reduce its weight before vacuum-sealing it. This is a highly time-consuming process, especially given the substantial amount of food required for an expedition of this scale. Fortunately, my wife continued this work for me while I was out on the trail.

It was also during these two months that I had to struggle more with myself mentally, just to accept the reality of what was about to unfold. Constantly, thoughts and excuses would surface—reasons not to go through with this project: Why should I choose to leave the safety and comfort of home for something with an uncertain outcome? Am I being incredibly selfish, just walking away from my wife—possibly for an entire year? Will she still be there when I return, or will she grow tired of all this nonsense of mine and find something better? And, to top it all off, the dog had suddenly developed a distinct case of "ball breath" after some intense self-grooming—was I really supposed to be sharing a tent with that for an extended period?

It felt as though everything was constantly pushing back, trying its hardest to make me change my mind and shelve my dream of a long-haul journey. And when you're in the thick of it, it really is a battle—because our brains are damn good at persuasion, and in the moment, it's hard to realize that's exactly what's happening. Your brain tries to convince you that you're perfectly fine right where you are, and that leaping into the unknown is entirely unnecessary—after all, there's no guarantee of a positive outcome. In a way, that's a perfectly sensible thought; it's well-intentioned, really. But if you never take the chance to reach for something, you'll never reap the rewards. Fortunately, I've spent a lot of time lately reflecting on these kinds of mental loops; I've become much more self-aware and have come to know myself—and my own psyche—quite well. To borrow a phrase from Mark Manson: you just have to stop giving a damn. You have to stop giving a damn, stay the course, and dare to be different. It's a complete waste of time to worry about things you don't even care about—things that aren't important to you, or that you couldn't change even if you wanted to.

I'm doing this trip precisely because I don't know the outcome—and that's the whole adventure, isn't it? Maybe there's a pot of gold at the end of the rainbow, maybe not. And no, I'm not being selfish by leaving my wife; this is something we've discussed for a long time and both agreed upon. At the same time, it's something I need for myself, which in turn makes me a better partner to her. Yes, of course she'll be there when I get home—just as I'll be there for her. And as for the dog's "ball-breath"—well, I suppose I could mix something into his food to improve it, but otherwise, I'll just have to live with it... honestly, I couldn't give a damn.

At last, the dream is to be fulfilled and the trip is to take place.

Turen starter

4. April 2026 kjører jeg, kona mi og bikkja vår Billy hjemmefra med bilen fullastet av turutstyr. Planen er å kjøre til Lindesnes hvor vi skal tilbringe kvelden og morgendagen sammen. Kona skal kjøre hjem om kvelden 5.April og jeg starter ekspedisjonen om morgenen 6. Vi har ikke engang kommet ut på E6 innen radioen spyr ut masse advarsler om stormen «Dave» som er på vei mot Norge og som vil treffe Agder og da altså Lindesnes med voldsom styrke allerede i morgen. Meldinger om at folk bør holde seg inne og at om man ikke har noen grunn til å oppholde seg i området, så bør man i aller høyeste grad la være, sirkulerer gjennom mediene.

Vi har begge stor respekt for naturkreftene og velger å stoppe bilen på en rasteplass like etterpå for å drøfte situasjonen. Etter litt prat hit og dit, faller valget på å endre startpunktet fra Lindesnes fyr, til Kornsjø Stasjon i Halden.

Fremfor å vandre nordryggen fra Lindesnes blir det nå til at jeg skal gå grensesømmen fra Kornsjø. Det er jo litt trist å måtte fatte denne avgjørelsen, da jeg har brukt mye tid på å planlegge og se for meg denne turen i forkant, men hvem kan vel forutse en storm. Slike saker kan man ikke planlegge for og sikkerheten kommer selvfølgelig alltid først.

Da jeg har planlagt å få tilsendt saker som fiskeutstyr etc. senere på etappen pga. snø og is, må jeg nå ta en telefon til min søster for å forhøre meg om jeg kan få låne slikt av henne og heller sende dette tilbake til henne så snart jeg har fått tilsendt mitt eget. På denne kanten av landet er det jo allerede bar bakke, snøfritt, varmegrader og totalt isfrie vann, så herfra kan jeg starte å fiske umiddelbart. Det finnes utallige gode fiskevann i området, og da må jeg selvfølgelig ha fiskeutstyr tilgjengelig.

En kort samtale senere er fiskeutstyret i boks å vi kjører dermed innom Fredrikstad hvor hun bor for å hente dette på vår vei forbi. Når vi ankommer Halden er det strålende vårvær å vi gjør oss litt kjent med startstedet som er Kornsjø Stasjon. Vi parkerer bilen å går oss en runde i området. Etter en stund spør jeg kona mi Linda om hun ønsker en liten sightseeingtur. Da jeg jo tross alt er oppvokst i Fredrikstad og dermed har tilbrakt en del tid i dette området også, føler jeg at jeg har kjennskap nok til stedet til å kunne vise henne noen fine steder. Svaret er ja, og bilen dundrer dermed videre i retning av Elgåfossen, som jeg mener å huske er Østfold's høyeste uregulerte fossefall. Uansett, fint er det, og spesielt i dette nydelige påskeværet. Derfra kjører vi innom Fredriksten festning, hvor vi spiser en stor og feit hamburger, jeg driver tross alt å eter på meg fett i forkant av tunge turer. Så junk, det er helt innafor nå. God og mett, samt meget fornøyd kjører vi opp Tistedalen å passerer det ene herlige vannet etter det andre, dette området er virkelig en perle. Femsjøen ligger majestetisk til å tilbyr uendelige muligheter for fantastiske friluftsliv-opplevelser. Vi fortsetter å jeg forteller henne om mine opplevelser med padling og fisking på store Ertevann når vi kommer så langt. Det begynner etter hvert å bli ganske seint å vi avslutter turen på Ertemoen med utsikt til lille Ertevann og med hele Halden-marka foran oss. Jeg har så utrolig mange gode tur minner fra denne marka, det skal bli en fryd å gå igjennom deler av den nok en gang på denne turen.

Det er kveld og påskeaften, vi leier oss derfor inn på ei lita hytte 13km fra Kornsjø stasjon, som er utganspunktet for turen. Nyter det som er igjen av kvelden med mat, drikke, godteri og yatzy. Merkelig nok blir man dørgende sliten av å kjøre bil en hel dag, og sengen lokker innen klokken passerer 22.

5.April våkner vi til «Dave», som varslet. Stormen raser utenfor hytteveggen og diverse gjenstander fra campen rundt har byttet plass fullstendig. Gjennom natten har vi flere ganger blitt vekket av vind og heftig tromming på taket av regnet. Det er ikke så altfor mye å ta seg til i slikt vær, så det blir en lang og treg morgen med mye hvile og kaffe på sengen. Omsider drar vi oss ut av sengen å setter oss ved frokostbordet til enda mer kaffe og nydelig frokost. Det blir alltid hyggeligere frokost når Linda er med. Ikke det at det ikke funker når jeg er på tur alene. Men maten smaker bedre, kaffen er mer oppkvikkende og tonen mer lystbetont når hun er til stede. Vi tar oss god tid ved frokostbordet, som nå har gått over til å kunne kalles lunsj. «Dave» skal herje i hele dag å det vet vi, så det finnes ingen grunn til å skynde seg med noe som helst. Yatzy blokka kommer nok en gang på bordet og enda mer kaffe kokes, runde etter runde spilles og hun vinner irriterende mange av de. Det er korte opphold fra regn og vind i ny og ne, så vi ser vårt snitt til å lufte Billy i noen av disse oppholdene. Han må jo også få gjøre sitt stakkar. Men alt tiltar i full styrke igjen kort tid etter, like raskt som det stoppet og slik fortsetter det gjennom hele dagen og kvelden skal det vise seg. Linda skal reise hjem i dag, så vi pakker også alt av utstyr hun skal ha med seg tilbake. Bruker disse lommene av opphold til å få sakene ut i bilen på tørrest mulig måte, samtidig som vi får strukket litt på beina. Ved 15 -tiden lager vi oss en middag som vi nyter sammen. Middagen nytes i stillhet med blikk, smil og synlig tankespinn. Jeg vet vi begge tenker på hva som er i ferd med å skje og at det skjer når denne middagen er over, vi ønsker begge at minuttene for en gang skyld skal gå saktere og at hvert minutt skal vare lenger enn normalt. Men som alltid kommer saker til en ende, også denne gangen så altfor raskt. Godt var det, og hyggelig var det også, men nå gjenstår den forferdelige delen, den delen ingen av oss er spesielt glad i: å ta farvel.

Vi var begge klar over at Linda skulle spise middag sammen med meg rundt denne tiden, men også at hun skulle begynne på hjemreisen rundt klokken 16, og nå har den tiden kommet. Det blir et emosjonelt farvel, da vi begge vet at dette er et langvarig prosjekt og at det innebærer en del usikkerhet på når vi ser hverandre igjen. Derfor bruker vi en del tid på denne avskjeden og gjennomfører den ikke før vi begge føler vi er helt klare. Til slutt ser vi over at alt som skal med hjem er pakket ned og at ikke noe ligger igjen, vi tar farvel nok en gang og jeg blir så stående å se henne kjøre avsted til hun forsvinner i horisonten. Da kommer tårene, usikkerheten og tankene….demonene. Så lang tid tok det altså før de første demonene begynte å ta kontroll over tankene, meg og situasjonen: cirka 5sekunder etter at hun var ute av synet startet det. Heldigvis er jeg forberedt og kjenner meg selv godt, dermed visste jeg at dette ville komme og at det er opp til meg å endre tankenes kurs. Noe jeg må gjøre umiddelbart i slike situasjoner, dette er tross alt noe som er drøftet, planlagt og avtalt over tid. Nå går jeg over i tur modus å setter meg ned for å gå igjennom sekken og utstyret på nytt, ser etter mer praktiske løsninger på saker også videre. Tiden går raskt når man holder på med slikt og hodet får noe å jobbe med. Været endrer seg også plutselig til det bedre å man kan faktisk skimte et lite glimt av blå himmel, en mulighet for å ta en tur med Billy jeg raskt griper. Vi rusler en tur ned til Ørsjøen å jeg kjenner at jeg nå virkelig hadde behov for å få litt mer bevegelse i kroppen, få rørt litt på beina. Billy er heller ikke så vanskelig å be når han får tilbud om en tur, så her rusler en dynamisk duo rundt å storkoser seg i stormens øye, glade for å gå litt i bakker og kjenne vinden mot ansiktet.

En god runde senere er vi tilbake og like etter at vi har kommet oss inn, tar stormen fatt igjen på ny, det var flaks tenkte jeg.

Jeg har leid denne hytta frem til i morgen, så nå nyter vi bare denne tilværelsen innendørs frem til det og håper at værmeldingen stemmer, slik at den strålende solen som er meldt viser seg når vi kikker ut vinduet etter en god natts søvn.

Videre ut kvelden er det bare avslapning på oss begge og i morgen tidlig starter endelig vår ekspedisjon, nå skal vi endelig gå Norge på langs.

6. April

Våkner til strålende vær, men noe vind. Inne i den lune hytta tar vi oss god tid siden vi er så tidlig våken. Det siste som står igjen av pakking gjøres samtidig som vi spiser frokost og nyter noen herlige kopper med kaffe. Uten å stresse, blir dette klart i løpet av den neste timen og jeg tar så en liten runde med Billy for å få i gang systemet hans, noe som selvfølgelig fungerer like godt på de som oss, bevegelse gjør susen. Når dette er avklart, får vi sakene ut av hytta å går så igjennom den en gang til for å være sikker på at vi har fått med oss alt og at alt er som det skal. Fornøyd med resultatet av denne inspeksjonen, seler vi på oss utstyret og går pent og pyntelig av gårde. Og DER var faktisk ekspedisjonen om Norge på langs for Jan Villmarksen i gang.

Denne første etappen skal vi faktisk gå i motsatt retning de første 13km, vi skal gå syd-øst fra campingen og til Kornsjø stasjon, som skal være vårt startpunkt for turen. Fra campingen går vi først gjennom skogen langs en sti før vi etter cirka et par kilometer kommer ut på asfaltert vei ved Prestebakke kirke. Langs denne asfalterte veien skal vi gå den neste milen eller så innen vi er fremme ved stasjonen. På veien møter vi kun noen biler, og ikke så altfor langt fra stasjonen passerer jeg et ungt par som også er ute å vandrer, men i motsatt retning av meg. Vi hilser på hverandre i det vi passerer og fortsetter den siste biten inn til stasjonen, turen hit har tatt litt i overkant av 3timer. Vi har ikke stresset og stoppet litt her og der, da går tiden virkelig fort.

Vel fremme på stasjonen tar vi oss en god pause i sola. Her lunsjer vi, filmer litt og tar noen bilder. Det er klart at man skal posere litt ekstra på startpunktet av en slik ekspedisjon som dette, det skulle da bare mangle. En rolig halvannen time senere står vi klare til å gå videre, vi skal ikke langt, bare til et nærliggende vann for å sette camp for natten. Et vann i nærheten som jeg har sett meg ut heter Løksvannet og ligger i underkant av en kilometer fra stasjonen. Vi tar dermed beina fatt å går stien inn til vannet, hvor det åpenbarer seg en flott rigget bålplass helt nede i vannkanten. Jeg setter opp teltet på en liten høyde ovenfor bålplassen og tar deretter med meg alt utstyr jeg trenger for å lage mat å går ned til vannkanten. Der nede i ettermiddags- og kveldssola lager jeg mat til meg og Billy, samt koker et par gode kjeler med kaffe. Det er så utrolig deilig å bare sitte der nede i vannkanten. Jeg er mett og god, holder en varm kopp kaffe i hendene, sitter med øynene lukket å strekker ansiktet opp mot sola som jeg kjenner varmer i kinnene. Det er stille og vinden er fraværende, for en luksusfølelse akkurat dette øyeblikk gir, og jeg nyter det til fulle. Etter å ha sittet slik en stund hører jeg plutselig noen stemmer som kommer nærmere, jeg snur meg rundt og jaggu er det akkurat det samme unge paret som jeg møtte langs veien tidligere i dag. De kommer ned og lurer på om de kan få slå seg ned sammen med meg, da de ønsker å fyre et bål og spise noen pølser. Selvfølgelig sier jeg og de rigger seg dermed inn rundt bålplassen sammen med meg. Vi båler, de spiser og vi prater sammen lenge. De er et meget hyggelig og interessant par med mye å fortelle. Da jeg møtte de langs veien var de på vei til et bestemt sted for å fyre bål, men fremme ved denne plassen var marken pløyd opp i et stort område av villsvin, noe damen i forholdet ikke følte seg spesielt trygg på. De hadde derfor kommet frem til å droppe ideen om å fyre bål der og heller gå hit, til deres mer faste bålplass. Det viser seg at de hadde kjøpt et gammelt hus i Kornsjø for et år eller to tilbake og drev med oppussing av dette, og som et avbrekk til oppussingen tyr de til friluftslivet med jevne mellomrom. Bålplassen jeg hadde slått meg til ro ved lå under en kilometer fra huset deres og var liksom deres faste go-too bålplass når de trengte et avbrekk.

Etter å ha pratet en god stund pakker de sammen, takker for praten og går hjemover igjen. Det går ikke lange tiden før karen i forholdet vender tilbake. Han har denne gangen med seg fiskestang, en ryggsekk med ved og noen pils, samt en stålfortom til meg slik at jeg ikke skal miste noen sluk til gjedda. Dette er både meget hyggelig og uventet, men det blir selvfølgelig satt meget stor pris på, for en start på turen liksom. Dermed blir vi sittende å fyre bål, prate sammen og tar noen pils helt frem til bekmørket. Klokken nærmer seg midnatt når han tenner hodelykta å vender hjem gjennom skogen å jeg kryper ned i soveposen. For en dag tenker jeg der jeg ligger i soveposen i mørket, og mer rekker jeg ikke tenke før jeg sovner.

7. April.

Våkner klokken 09 til strålende vær og nærmest vindstille, blir liggende en liten stund med kaffekoppen å prate med Billy i forteltet før jeg til slutt kryper ut av posen å står opp. Nyter noen timer i sola ved bålplassen denne morgenen, med mat og kaffe, samt lading av utstyr før dagens etappe. Når alt er ladet delvis klart, seler vi på utstyret å går i vei. Vi skal ikke gå i time etter time uten noe som helst av pauser, dette er en kosetur uten stress å vi tar en pause på så lenge vi har lyst etter hver times gange om behovet og lysten til det er der. Første pause tar vi ved Brønntjern, når vi kommer hit har vi gått ut av stien og vandret på skogsbilvei en stund. Veien til nå har dermed vært meget lettgått, sola skinner, sekken gnager og svetten siler, så vi tenker det er på sin plass med en pust i bakken. Det blir riktignok ikke av de lengste stoppene, da det kom kald og guffen vind rett inn over tjernet, det ble rett og slett for kaldt til at det var hyggelig å sitte der. Videre blir det noen korte stopp her og der. Etter hvert blir det ganske krevende å ta seg frem da vi går av veien og inne i terrenget bestående av tett kratt, myr underlag og tidvis glatt og mose-belagt stein. Etter en god stund med kronglete bushing, noen nesten fall på grunn av de glatte, kamuflerte steinene og en hel drøss av mindre hyggelige fraser, kommer vi etter hvert frem til kroktjern, et flott passe stort vann midt inne i skogen. Vi går rundt vannet å kommer oss på nord siden hvor vi finner en herlig teltplass ute på en odde. Her slår vi leir helt i vannkanten, nærmest i vannet, og legger oss så ned å hviler i solen før vi gjør noe annet. Etter en hvil, litt tøying og massasje med en ball, går jeg i gang med kaffe og middag. Deretter kokes det opp noen liter vann til drikke senere. Videre er det fisking og avslapping i kveldssola som gjelder. Det vaker smått litt utpå kvelden, og jeg får et napp, men den slipper ganske raskt igjen. Det ender med 1-0 til fisken denne gangen å jeg gir meg for dagen. Klokken er 21 å jeg er dønn sliten. Jeg gjør klar kaffen til morgendagen å kryper i posen.

8. April

Våker klokken 07.04 etter å ha duppet av en siste gang for denne natten. Det har vært en natt preget av mye smerte fra nakken som stråler ut i ulike deler av kroppen. Dermed blir det mye vridning og vending, som resulterer i lite søvn. Etter den siste duppen på morgenkvisten var det dermed bare å innse at det var det og heller bare starte dagen. Natten var faktisk tidvis ganske kald, hvor jeg til tider frøys. Jeg har med nok tøy og godt utstyr til å ikke fryse, men hadde rett og slett tabbet meg ut med å kle av meg for mye grunnet det gode været og de gode temperaturene de seneste dagene.

Uansett, jeg snur meg rundt på magen og åpner duken ut i forteltet hvor Billy ligger. Han er umiddelbart klar som et egg å ønsker meg «god morgen» ved å reise seg opp å gni seg mot ansiktet mitt. Denne morgenen koser vi oss slik som dette et par timer. Drikker kaffe og prater i forteltet, samtidig som jeg skriver litt på denne historien. Det er så fantastisk deilig å ligge slik på morgenen, stillheten er ubeskrivelig, kun lyden av naturen som er i ferd med å våkne til liv. Mens jeg drikker kaffe, bruker jeg samtidig litt tid til mindfullness: hva hører jeg utenfor teltet? Jeg hører kurr- lyder fra noen fugler, flere forskjellige kvitter av fugler som svarer hverandre. Av og til kommer det lyd fra en annen fugl i det fjerne, denne høres ut som om man slipper en fjær i spenn, litt som når nebbet til flaggspetten raskt og repetitiv treffer treverk bare med et høyere volum som sender ekkoet ut i landskapet. Jeg kan også høre en gås som lager en serie lyder i en bestemt rekkefølge, kanskje er det parring eller lokk etter det motsatte kjønn, det vet jeg ikke. Men det jeg vet med sikkerhet er at det å bare ligge slik å lytte er veldig givende og meningsfullt, det gir en indre ro og et velbehag som er helt fantastisk å starte dagen på. Samtidig er det faktisk spennende, hva er det jeg egentlig hører og klarer jeg å identifisere disse lydene, klarer jeg å skille de fra hverandre? Helt magisk, jeg er nå takknemlig for smertene denne natten som på sin måte ledet meg inn i denne situasjonen og dermed ga meg mulighet til å ligge her å høre naturen starte dagen på sin måte. For en fredfull og deilig start på dagen, og det er som de sier: gir livet deg sitroner, så lager du lemonade. Etter en rolig morgen river jeg omsider camp, pakker utstyret, seler på å går i vei. Det er fint skogsterreng å vandre i, av og til går vi til og med langs merket sti på vår vei. Vi passerer en drøss av flotte steder å jeg ser herlige teltplasser over alt, men det er klart, det går ikke å benytte seg av de alle.

- Øretjern, oppdager at det er en flott oase midt inne i skogen. Var så opptatt med å vasse over myr og bekker uten å falle på grunn av den tunge sekken og mudder bunnen at jeg neste passerte uten å se dette vakre stykke Norge.

- Gudetjern. Kommer hit og er bare nødt til å tilbringe natten her pga. navnet. Endte opp med fin leirplass og masser av avslapping i de siste soltimene. Lå på matta ved siden av Billy å så ut på tjernet hele kvelden, solen stekte og ga god lading til alle batterier. Både de til kamera og våre kropps batterier.

Trøtt og slitne la vi oss klokken 20.

9. April

Våkner klokken 08 å har sovet like i underkant av 12 timer. Merket på kvelden at dagen i går hadde gitt kroppen juling å at jeg var sliten. Det er godt å kunne legge inn årene litt tidlig av og til, bare krype ned i posen å legge seg selv til lading selv om klokken er 20 om kvelden.

Vi legger oss i teltåpningen denne morgenen akkurat slik som vi pleier, jeg og Billy. Der drikker jeg kaffe, skriver notater og hører på lyder fra naturen. Mens Billy topper sin søvn etter å ha ønsket meg god morgen. Noen kaffekopper seinere kryper jeg ut av posen og ut i finværet, det er godt å strekke seg og å få maskineriet i gang.

Solen får lov til å tørke teltet, så det får lov til å stå nærmest helt til avreise og er det siste jeg pakker i sekken. Jeg gjør den normale morgenrutinen og lager deretter frokost. Den består av 120g havregryn, 20g sukker og ei neve rosiner. Helt topp å starte dagen på spør du meg. Mens vannet til frokost koker, pakker jeg utstyr, prøver å være rolig og ustresset produktiv hele tiden. Det gjelder egentlig hele tiden for min del, hjemme også. Jeg hater stress av hele mitt hjerte, men elsker produktivitet.

Når både jeg og Billy har spist og drukket det vi skal, pakker jeg ned det siste, teltet altså. Jeg prøver for øvrig å drikke 1liter vann ved siden av kaffen på morgenen på slike turer, fylle vann lagrene i kroppen og få en god start rett og slett. Vet ikke om det er noe i det, men for meg gjør dette susen. Når alt dette er gjort, seler vi på å legger i vei, klokken har blitt 10:30.

Dagens marsj starter med å klatre i lyng opp ei kolle for å gå videre på en rygg innover i skogen. Vi kommer ganske tidlig til et hogstfelt som kun er noen år gammelt , hvor de stakkarslige trærne som stod igjen nå har måttet gi tapt for stormen «Dave» som kom for bare noen dager siden. Det er rot velt på rot velt over hele feltet, noe som gjør dette til rene hinderløypa for vår del. Men vi kjører reneste warholm-stil å kommer oss fin gjennom. På vei gjennom skogen passerer vi flere flotte skogsvann, jeg må snakke hardt til meg selv hver gang vi kommer til et nytt vann for å ikke stoppe ved det, ta en pause og kanskje fiske litt. Skulle jeg ha gjort det måtte jeg hatt mye mer tid en det året jeg har tilgjengelig for dette prosjektet. Jeg legger spesielt godt merke til Halvortjern, et passe stort vann som virker så utrolig forlokkende i det fine været. Sola speiler seg i vannflaten og skyggene fra skogen i bakgrunnen danner et fantastisk maleri av hele denne frilufts-opplevelsen i vannspeilet. Jeg stopper opp å blir stående en liten stund, bare for å se og nyte øyeblikket. I samme øyeblikk tenker jeg på nettopp dette: Hvor ofte gjør jeg det i hverdagen hjemme? Bare stopper opp og tar inn øyeblikket.

Uansett, jeg har bestemt meg for å ta en pause ved neste tjern som ligger en kort fottur unna, dermed nyter jeg denne stunden og går like etter videre. Vi går i vår egen lille boble på slike turer, jeg og Billy, og da går tiden virkelig fort. Det føles som om vi akkurat har forlatt Halvortjern når vi står ved Vardekolltjern, plassen vi skal ha vår etterlengtede pause på. Dette tjernet er ganske lite, men veldig koselig med ei lita øy inne i den ene bukta. Jeg legger ut liggeunderlaget på en skråning av en fjellknaus å får en helt perfekt vinkling til å ligge å slappe av på. Billy blir tjoret i et tre nær noe kratt å finner seg en gressflekk han kringler seg ned på. Her blir vi borte begge to, i en time eller så. Han nøyt sikkert godt av den lune temperaturen i skyggen der inne i krattet, mens jeg sugde til meg alt av energi ved å ligge i den herlig varmende solen å døse. Denne hvilen var utrolig god og en kjempe boost for absolutt alt. Vi drikker litt mer vann, Billy snackser på hunde godt å jeg sørger for å spise noen ruter med sjokolade. Ferden fortsetter så videre i skogsterrenget en god stund, hvor vi den siste biten går langs med vannet Remne. Kommer etter hvert ut av skogen og inn på Bjørkebekkveien, denne følger vi til vi kommer til Aremarkveien, som vi igjen skal følge hele veien inn til Fossby. Det har nå blitt midt på dagen å den tunge sekken begynner å kjennes på kroppen. Vi har noen små pauser her og der etter dette, bare for å avlaste tyngden av sekken for et øyeblikk mens jeg hele tiden vurdere hvor vi skal gå og ser etter gode plasser å campe. Vi går til slutt hele veien inn til Fossby i Aremark, hvor vi så ser en joker butikk. Jeg tjorer Billy i benken utenfor, setter sekken ved siden av ham å går inn. Kommer ut med en halvliter cola og 6stk rundstykker. 3 med Baconost til meg og 3 med leverpostei til Billy. Maten nytes i solen på benken utenfor Joker og hyggelige forbipasserende stopper å prater. Ei trivelig dame som setter seg ned å prater er til og med så spandabel at hun går inn å kjøper hunde godteri til Billy, og ikke bare én gang, men to. For er liv Billy, hva? Jeg snakker med kona på telefonen, det er fredag i morgen og lørdag har vi bryllupsdag. Hun kommer for å besøke meg etter jobb i morgen å blir til lørdags formiddag, slik kan vi i det minste få feiret litt av dagen vår sammen. Turen går derfor videre herfra til Kirkeng camping i Aremark hvor jeg slår opp teltet. Klokken har passert 20 når teltet er oppe, dette har vært en lang dag med mye tung bæring. Nakke, skuldre og rygg er sår og vond, mens beina er tunge og slitne. Det drikkes en god mengde vann og rikelig med mat blir inntatt, deretter bærer det rett ned i soveposen og borte er jeg.

10. April

Våkner klokken 07 å er lys våken, natten har gjort godt, men den har faktisk vært kald. Etter at glidelåsen på soveposen røyk har jeg måttet bruke den som en dyne, da har jeg ikke klart å holde det varmt nok å jeg fryser selv med klær som ullgenser, ullundertøy og ullsokker på meg. Dette til tross for at det bare er noen helt få kuldegrader om natten, men mer skal altså ikke til. I kveld kommer uansett Linda, da skal vi ta inn på ei hytte frem til i morgen, bryllupsdag skal feires. Når hun reiser igjen får jeg låne hennes sovepose frem til den nye jeg har bestilt kommer, så nå skal det bli orden i sysakene igjen heldigvis. Dette vil bli en hviledag for meg og Billy, som selvfølgelig starter med kaffe i forteltet, skribling av notater òg mindfullness.

Jeg kommer meg omsider ut av teltet, klokken nærmer seg halv ti og vinden har begynt å ta litt tak. Jeg setter ut Billy å tar en tur opp på kjøkkenet for å ordne med litt saker som vann og frokost for øvrig, der på kjøkkenet treffer jeg driveren av campingen. Han er en smørblid kar som har stor interesse av natur, fiske og friluftsliv, jeg tar meg et par kopper kaffe med han å prater litt om fiske i de omkringliggende vannene. Noen av de har jeg vært i tidligere å vi kan dermed utveksle fiskehistorier som er selvopplevd fra de samme vannene. Etter praten går turen ned til teltet igjen, med meg har jeg nøkkelen til hytta jeg har booket meg og Linda inn i for natten. Teltet har nå stått til tørk i solen en stund og er klart til å pakkes ned. Videre lempes alt utstyr over i hytta før jeg å Billy går oss en runde i omegn. På turen går vi igjen innom den lokale butikken for å kjøpe ferskt pålegg til rundstykkene. Vel tilbake på hytta koser vi oss med god mat i solveggen før jeg må inn å pakke om utstyr fra sekken. En del av utstyret skal Linda ha med seg tilbake og nytt utstyr skal tilføres, dermed gjør jeg dette klart nå i forkant slik at jeg skal slippe å kaste bort tid på dette mens hun er her. Samtidig som det pakkes om, lades alt av batterier og utstyr etter tur slik at det er klart for videre ferd i morgen formiddag. Når det så er gjort er det bare for meg og Billy å nyte kveldssola som skinner så fint rett inn på verandaen til hytta vår. For en fornøyelse det er å sitte akkurat her, akkurat nå tenker jeg. Litt utpå kvelden kommer Linda endelig kjørende inn på campingen og jeg ser henne smile innefra bilen når hun ser oss. Vi får parkert henne ved hytta å bærer sakene hun har med seg inn i hytta og det hun skal ha med hjem ut i bilen. Dette tar vi med en gang, så har vi den lille ekstra plassen, det trenger vi i den lille hytta. Vi er begge sultne å Linda har med seg alt av ingredienser til fredags-taco, dermed setter vi bare i gang med kutting av grønnsaker, steking av kjøttdeig, dandering av bord og hele bøtteballetten. Tacoen smaker helt nydelig å jeg overspiser fullstendig, jeg må jo ha sett ut som en kar som ikke har sett mat på månedsvis slik jeg gaflet innpå i all hui og hast. Det gikk ikke lang tid før magen ropte varsku, timber, hold your horses, four og hele pakka. Dermed fikk jeg det virkelig travelt med å få på meg skoene å springe i retning av toalettet, heldigvis hadde jeg metrene på min side denne gangen, men det er jaggu ikke snakk om mange meter. Når nødsituasjonen er avblåst kan kvelden fortsette å vi tilbringer resten av kvelden i hytta. Prater å koser oss frem til klokken har passert 23, men da føler vi begge at det er på tide å legge inn årene for dagen. Vi finner veien ned i soveposene våre, takker for en hyggelig kveld og sovner raskt.

11. April

Våkner klokken 07 å er helt uthvilt. Det var virkelig godt og restituerende å ligge i en behagelig seng denne natten. Kikker over på kona mi som også er våken og bare ligger å kikker på meg fra soveposen sin. Gratulere med dagen, sier vi nesten samtidig. 1år som gift i dag, 1år som virkelig har rast av gårde. Det får en til å begynne å sette ting litt i perspektiv, hvor lite tid vi egentlig har og hva vi velger å bruke denne korte tiden på. Først ligger vi en stund å prater på sengen, før vi omsider kommer oss i klærne å tar turen over i service huset for å gjøre nødvendig morgenstell. Videre følger en deilig frokost med både egg, salat, brød og masser av pålegg. Godt å spise slikt i ny og ne, fremfor 120g havregryn, 20g sukker og en neve rosiner som jeg har valgt til standard frokost for turen. Tiden går dessverre alt for fort og frokosten avsluttes etter hvert og går over i å pakke det resterende. Deretter går vi ut å nyter en stille og rolig tur i sola med Billy, vi tar litt bilder, prater og hygger oss. Til slutt får vi oss en kaffekopp og litt hyggelig prat på kjøkkenet med driveren og et par av campingens beboere. Et riktig så hyggelig, men kort opphold går mot slutten å vi vender tilbake til hytta for å tømme den, samt etterlate den i samme skikk som når vi kom. Når klokken nærmer seg 11 seler vi på oss, jeg og Billy. Jeg tar nok en gang et tungt farvel med kona mi. Hun setter seg i bilen, smiler og vinker og kjører igjen sakte men sikkert ut i horisonten frem til hun til slutt ikke lenger er synlig. Så var det meg og Billy igjen, gutteklubben grei skal videre. Målet i dag er å nærme oss Ørje, men tiden går og vi legger derfor bare i vei. Det kjennes veldig greit med sekken på ryggen i dag, den gnager ikke like intenst over skuldre og over hoftene, samt av den føles lettere. Det er jo alltid slik at de første dagene av en tur, gjerne hele den første uka, er absolutt den tyngste. Deretter glir man bare inn i det og alt blir en normaltilstand, sekken blir nærmest en del av kroppen og hoftene glir lettere på slik måte at de ikke blir like såre. Været er upåklagelig i dag også, sol fra nærmest skyfri himmel og særdeles lite vind. Vi skal nå følge Haldenvassdraget, som jeg ikke har så lyst til å drikke fra, selv ikke etter at jeg har kokt vannet, så vi er nødt til å gå langt for å komme frem til et vann vi kan være ved eller eventuelt fylle vann fra bekker som kommer rennende ned fra bergene å heller ta med oss dette ned til elvebredden å legge oss der. Jeg synes alltid det er koseligst å ligge i nærhet, gjerne inntil et vann. Vi går frem til klokken 18:30 innen vi slår leir ved elvebredden like ved Årnes, tett på Ørje. På vei hit har vi stoppet og hatt oss noen pauser med jevne mellomrom, hvilt skuldre og rygg, samt fylt på med væske og energi. Skal si vi begge var rimelig sliten når vi endelig fant en fin leirplass nede ved bredden. Jeg ga Billy en god dose middag med ekstra fett umiddelbart og gikk selv i gang med å få opp teltet. Det eneste jeg ønsket var å komme meg i posen, lage en kopp varm drikke og en varm middag, for deretter å snu meg rundt og sove. Vann fylte vi i en liten foss vi passerte på veien, så i camp hadde jeg 2liter vann, helt perfekt. Billy er ikke så nøye på det, så han drikker mer enn gjerne fra vassdraget, og det betyr 2liter foss-vann på meg. Teltet er ikke før oppe innen Billy ligger i forteltet og jeg selv ligger i posen med primusen i gang. Det blir en kopp varm kakao til å starte med og deretter en herlig middag som metter godt. Når dette er inntatt sliter jeg strengt tatt med å holde øynene åpne, takker Billy for en fin dag, lukker gardinen og forsvinner inn i drømmeland.

12. April

Våkner 07:30 av at Linda ringer for å høre hvordan det går. Hun har allerede vært på Budor å gått en mil på ski å er nå i bilen på vei hjem igjen. Jeg forteller at jeg har sovet tungt og godt helt til nå og at forskjellen på søvnkvaliteten fra forrige sovepose til denne er enorm. Selv om vi gikk langt og bar tungt i går, og la oss veldig slitne. Føles kroppen nå godt restituert og ganske så klar for dagens økt. Vi prater en liten halvtime innen vi avslutter, jeg snur meg så rundt å ønsker Billy god morgen i forteltet. Vann kokes og kaffe inntas sammen med ham, mens jeg skriver notater fra gårsdagen og starten av denne. Jeg kan føle gjennom duken at dette er en dag hvor skyene skal dominere, og riktignok er det helt overskyet når jeg åpner zip'en til ytterdøra. Værmeldingen sjekkes å det varsles regn utover dagen, så jeg går derfor sporenstreks i gang med å rive camp for å komme oss av gårde. Jeg tenker at vi bare får gå så langt det går og at vi når vi kjenner de første dråpene legger kursen direkte mot nærmeste vann for å få opp teltet. Har ingen ønsker om å gå i regnet i dag, så dette er en plan jeg holder på. Vi kommer oss av gårde rundt 11, med mars mot Ørje. Veien dit går langs asfalt å har noen høydemeter i stigning før den til slutt faller ned igjen mot sentrum. Husker ikke hva klokken var da vi ankom, men jeg følte at vi hadde kommet dit så raskt. Uansett, jeg ser en bensinstasjon å benytter meg av muligheten for å kjøpe en stor kopp kaffe og den største cheeseburgeren de har. Det smaker helt fortreffelig å vi fortsetter så ferden videre mot Rømskog langs etter Rødenessjøen. Klokken er ikke mer enn rundt 16 da jeg kjenner dråpene begynner å komme å innser at regnet snart er over oss, vi befinner oss da i Degnes å det tas der og da en beslutning om å ta av inn på en skogsvei og følge denne inn til et tjern ved navn Nordre Bergtjern. Vel fremme har regnet tatt seg opp litt i omfang, men vi er fremdeles ikke søkkvåt. Teltet settes opp i rekordfart å vann hentes i bøtter og spann for å kunne tilbringe resten av kvelden i teltet uten å måte gå ut igjen. Litt over 17 er vi begge innlosjert i teltet å kaffen står til koking. Dette var i grevens tid, for nå tiltar regnet enda mer i styrke å dette vedvarer ut kvelden. Vi ligger rett og slett bare å slapper av, spiser og drikker godt hele resten av kvelden. Når jeg sovnet vet jeg ikke, men at jeg fikk ladet kroppen mye denne kvelden er jeg helt sikker på.

13. April

Våkner 07:30 langs bredden av Nordre Bergtjern, alt er bløtt rundt oss men det har sluttet å regne. Fuglene kvitrer så fint og naturen er i ferd med å stå opp, akkurat som oss. Jeg hører småfugl av forskjellige arter og noe skvattring fra gjess i nærheten, et godt tegn på at denne formiddagen blir bra. Nå har værmeldingen spådd at det skal være overskyet i et par dager, men opphold, så da håper jeg at det stemmer. Føler meg meget godt uthvilt i dag, og må jo ha sovet i over 10 timer i natt. Ser på telefonen at Linda har sendt en melding like før klokken 21 i går, og det har jeg ikke fått med meg fordi jeg sov.

Uansett, vi starter dagen på kjent vis i forteltet. Tar oss god tid og lar teltet tørke mest mulig før det skal pakkes ned for dagen, så det blir noen ekstra kaffekopper denne morgenen, noe magen plutselig gir beskjed om. I all hui og hast må jeg komme meg i skoene og ut av teltet for å gi slipp på overtrykket kaffen har forårsaket i kroppen, men alt går heldigvis på skinner å man kan rolig trekke seg ned i posen igjen for en liten hyggestund til.

Klokken 10:15 står vi med pakningen på oss å er klare for marsj. Temperaturen er helt nydelig, med kanskje 8-10 grader og nærmest vindstille. Går ned skogsbilveien og kommer etter hvert ut på asfalten vi skal følge videre. Jeg har vurdert Rømskog og rømsjøen som retningen vi skal gå etter i dag, med muligheter for endring underveis. Og det er nettopp endring som skjer. I svensbykrysset i Jåvall tar jeg og Billy en pause fra den tunge sekken og vurderer veien videre mens vi får i oss litt væske, under denne pausen fatter jeg beslutningen om at jeg heller har lyst til å gå til vannet Mjermen, et stort og flott vann langs etter fylkesvei 1452 i Aurskog-Høland. Dermed er saken avgjort, vi får på oss pakning og går i retning av Mjermen. Underveis stopper vi på smia ved Skulerudsjøen, her er det muligheter for å fylle vann, så vi fyller både lagrene og flaskene jeg og Billy. Det er mye oppover i dette området, så det går fort litt vann. Vi setter oss ned å hviler en stund på denne flotte plassen, nyter roen og utsikten over den flotte vannet. Omsider kommer det en kar kjørende, som stopper opp å slår av en prat. Han forteller at han så oss i Ørje tidligere og at han hadde planer om å stoppe å prate med oss når han skulle komme i retur fra et sted han hadde vært, men på det tidspunktet var det visst såpass mye trafikk forbi oss at han lot det være. Han spurte litt frem og tilbake om hvor vi kom fra og hvor vi skulle, og ble meget begeistret når jeg fortalte at vi var på en skikkelig Norges ekspedisjon. Dette syntes han var virkelig gøy og ville gjerne følge oss på vår ferd via sosiale medier og nettsiden min. Han fortalte også at han selv for mange år siden var godt i gang med å planlegge en Norge på langs tur med hest. Han skulle da ha to hester som byttet på å trekke en vogn fra Svinesund til Nordkapp, men dessverre ble det ikke noe av til slutt da han ikke klarte å tiltrekke seg tilstrekkelig med sponsorer for å finansiere prosjektet. Uansett, det var en veldig hyggelig prat og han ønsket oss masse god tur før han kjørte videre og forsvant. Vi pakket på oss utstyret å vandret videre selv også, kom etter noen timer omsider frem til Mjermen. Nå var vi begge såpass slitne at vi helst bare ville komme oss i teltet å legge oss, men jeg hadde sett meg ut en plass på Steinars-odden jeg ønsket å campe på, så vi gikk dit. Glad var jeg for det, for plassen var meget idyllisk og fin. På odden satt jeg umiddelbart opp teltet og foret Billy rikelig med både mat og vann. Deretter ryddet jeg litt i utstyret og klargjorde vann og mat både for i kveld og i morgen tidlig for meg og Billy, på den måten slipper vi å forlate teltet på en god stund. Det er meget godt å bare holde seg i posen når man først har sunket ned i den. Vi legger oss i teltet, Billy sovner umiddelbart og drømmer høylytt. Selv lager jeg middag til meg selv og en kopp kakao, begge deler smaker helt fantastisk. Mett og trøtt snur jeg meg rundt på ryggen å lukker øynene. Klokken har nå blitt 21:15.

14. April

Våkner 06:40 å kroppen verker, spesielt i nakke og skuldre. Det har vært en smertefull natt med mye rulling frem og tilbake å lite søvn. I natt prøvde jeg å sove kun på celleplast liggeunderlaget da jeg tenkte at det kunne være greit med litt hardere underlag denne natten, det var en feil! Det var ikke bedre i det hele tatt å nærmest hele overkroppen har slått seg vrang, med episenteret helt øverst i nakken. Jeg blir dermed liggende å punkt trykke en god stund med massasje-ballen jeg alltid har med meg. Takker i aller høyeste grad personen med den lyse ideen om å produsere en steinhard ball med masser av små spisse tapper på, som i tillegg nærmest ikke veier noe som helst. Denne enkle produksjonen har gjort livet mitt mye lettere gang etter gang, og det vil den også komme til å gjøre for all fremtid. Etter en stund på ballen, når alt fra nakke og ned til korsrygg er helt nummen velger jeg å snu meg rundt for å åpne gardinen ut til Billy. Først da er jeg menneske nok til å ta del i den sosiale biten som omhandler det å ønske andre en god morgen, selv også når det gjelder et dyr. Ønsker man noen en god morgen, så skal man mene det og ha en holdning som tilsier akkurat det tenker jeg. Ellers kan man bare gi faen. Det er jo faktisk slik som det blir sagt: Har du ikke noe fornuftig eller relevant å si, så hold heller kjeft. Uansett, jeg er klar og ønsker Billy en god morgen med et smil om munnen. Vi prater litt å koser oss, jeg klør Billy bak øret å han sparker i fra, i takt med bevegelsene mine. Det drikkes noen kopper kaffe, jeg spiser litt havregryn og skriver notater. Bortenfor ligger Billy å praktiserer yoga ser det ut til. Jeg er meget glad for denne tiden sammen med ham i forteltet om morgenen, denne tiden betyr faktisk mer for meg enn jeg hadde trodd den skulle gjøre. Dette er skikkelig kvalitetstid mellom ham og meg, og det skapes virkelig sterke bånd av slike øyeblikk delt sammen. Omsider kommer tiden hvor det er dags å komme seg ut av soveposen og teltet for å starte nedriggingen av campen. Jeg sjekket raskt værvarselet, og det har jaggu snudd slik at vi skal få regn fra tidlig ettermiddag i dag. Dermed er det bare å komme seg av gårde, slik at vi i alle fall får lagt igjen en liten distanse innen vi på ny slår opp teltet og denne gang søker ly for regnet. Klokken er like over 09 når vi står med oppakningen på, klare til å forlate Steinars-holmen på Mjermens bredde. Vi vandrer av gårde å er overraskende opplagt og sterk i kroppen til å ha hatt slik en elendig natt. Det er det samme som går opp igjen gang på gang: asfalt, jordbruk, et skogholt, et vann og mer asfalt. Ikke før vi kommer inn til Setskog blir det litt andre inntrykk, i form av ei bygd med egen joker butikk. Jeg og Billy benytter selvfølgelig muligheten å svinger innom for litt annen mat og gjerne litt trakte kaffe om de har å tilby. Allerede på vei inn mot butikken blir vi møtt av hyggelige og imøtekommende innbyggere som undrer seg over hva dette her er som kommer raskende inn i deres idyll. Vi forteller hvem vi er, hvor vi kommer fra og hvor vi skal til, noe det viser seg er av stor interesse for de lokale her. De ber meg om å bli med inn for å ta en kopp kaffe i kafeteriaen, hvilket jeg gjør etter at jeg først har handlet super viktige saker som rundstykker og pålegg, cola og sjokolade. I kafeteriaen sitter det en liten og hyggelig gjeng med lokale som alle er meget nysgjerrig på å høre mer om hva det egentlig er vi driver med, jeg og Billy. Jeg forteller gladelig om turen vår og hva for slags plan jeg har med det hele. De viser stor interesse og alle virker meget positive til ekspedisjonen og eventyret rundt. Det blir et par kopper med kaffe her innen jeg tar med meg varene ut til Billy og deler noen rundstykker med ham. Når maten er inntatt tar jeg farvel med de på butikken, som alle har vært super hyggelige og helt fantastiske. Vi seler på oss å vandrer videre. På butikken var det en kar som lurte på i hvilken retning jeg skulle gå derfra og hvor lang jeg skulle gå før jeg slo leir for kvelden, og ut ifra informasjonen jeg ga ham kunne ha anbefale meg en god teltplass langs et fint vann. Grunnen til at han kjente så godt til nettopp dette stedet er fordi han er oppvokst og har barndomshjemmet sitt i nærheten av den plassen. Stedet han anbefalte var Tvillingtjenn, og en odde der han så fint pekte ut på kartet for meg. Når jeg går fra butikken er det derfor nettopp dit jeg har tenkt meg, og det er dit vi går. Rundt to timer etter at vi har gått fra butikken står vi på odden han pekte ut for meg tidligere, og han hadde helt rett, dette er en kjempefin teltplass. Nå er det varslet at regnet skal komme om 10 minutter, så jeg går umiddelbart i gang med å få opp teltet. Og tror du ikke, mens jeg ordner med innerteltet kommer jaggu dråpene som varslet. Vi rekker det altså akkurat innen regnet kommer og vi holder oss tørre og varme. Regnet passerer ganske raskt heldigvis, så vi får tatt oss en liten runde på odden, hentet litt vann og knipset noen bilder. Det skal regne videre utover kvelden og natten, samt at vi har gått langt å er slitne, så vi kryper inn i teltet å varmer oss. Det er hyggelig å ligge inni teltet, nedi soveposen hvor det er godt å varmt. Primusen fyrer slik at det blir litt lunk i duken og jeg har varm kakao i koppen. Billy ligger på rygg å koser seg i forteltet mens jeg klør ham på magen med den ene hånden og drikker kakao med den andre. For en idyll dette er. Slik ligger vi å slapper av og koser oss en stund, før jeg gir Billy beskjed om at nå er kvelden omme å nå skal vi sove. Duken trekkes forbi, pluggene går inn i ørene og god natt.

15. April

Våkner 06:45 og har egentlig sovet ganske så greit, føler meg tålig uthvilt og klar for en ny dag. Snur meg rundt og åpner duken ut til Billy med det samme, ønsker ham en god morgen og starter primusen. Minutter senere er kaffen klar, jeg leser nyheter mens jeg nipper til kaffen. Dette er luksus jeg unner meg mens jeg enda har dekning og batteri igjen på telefonen og andre remedier. Og med tanke på batteri, så begynner dette å bli tomt både her og der, det har vært så lite sol de siste dagene. Selv om solcellepanelet henger bakpå sekken under vandring og lader powerbanken konstant mens jeg går, har det rett og slett vært for lite sol til at det har gitt noe særlig effekt. I starten , da det var knallvær var alt fulladet hele tiden, men i dette gråværet sliter panelet skikkelig med å gjøre jobben sin. Jeg håper derfor at værmeldingen tar feil i dag og at jeg får noe sol under vandringen, fremfor vekslende skyer og mulighet for litt regn som det står at det skal bli.

Uansett, jeg nyter morgenen med Billy i forteltet og vi har ingen stress eller noen grunn til å skynde oss med noe. Det skal være litt ruskete på morgenen, så vi tar det bare helt med ro og starter nedriggingen når vi føler for det. Om vi kommer oss av gårde 09 eller 12 i dag spiller ingen rolle, teltet er klissvått etter nattens regn å skal få lov til å tørke en litt lenger periode før det går ned i sekken denne morgenen. Jeg legger også ut solcellepanelet ved første toalett besøk rundt 08:00 i håp om at noen stråler skal treffe å gi powerbanken en liten dose med liv. Ellers tilbringer vi bare morgenen i forteltet med mer kaffe, frokost, planlegging av veien videre og kløing bak øret. Det prikker ikke i duken lenger, så det lille regnet som har vært den helt siste tiden ser ut til å ha gitt seg. Jeg kryper ut av teltet å tar en kikk, sjekker litt på solcellepanelet og endrer vinkel for å se om det vil lade bedre da. Det er ingen sol og helt overskyet, så det skal mye til for å faktisk få noe bedre lading, men jeg prøver i god tro uansett. Har så vidt startet å småpakke litt, da det igjen begynner å regne. Avslutter pakkingen å kryper tilbake i teltet for en kaffekopp til mens jeg venter. Etter en stund blir jeg faktisk lei av ventingen og rastløsheten begynner å melde sin ankomst, kropp og sinn vil bare ut å gå. Regnet gir seg ikke lenge etter dette å jeg er med ett i full gang med pakkingen igjen, som denne gangen går i et voldsomt tempo av en eller annen grunn. Alt er pakket, jeg og Billy står klare med pakning og klokken er 10:10, vi går. Ut på landeveien bærer det igjen altså, denne gang med retning av Vestmarka. Til å begynne med er jeg faktisk ganske kald, selv om jeg går i et godt tempo og har oppakning på ryggen. Det er mørkt-overskyet og det blåser iskald vind rett i mot uansett hvilken retning jeg snur meg i. Det siste jeg gjorde før vi forlot tvillingtjenna var å sjekke værvarselet og der stod det at solen skulle titte innom med jevne mellomrom frem til klokken 18, hvor solen skulle vise seg fra sin beste side. I håp om at dette stemmer, hutret jeg videre de neste kilometerne, glidelåsen i halsen gikk opp og igjen avhengig av om jeg hadde motbakke eller ei. Så, etter et par timers gange, kommer de første små solstrålene gjennom skydekket å gir et lite glimt av håp. Jeg tar en pause, setter meg på en stein å strekker ansiktet mot strålene, nyter den lille prikkende varmen det gir en følelse av i kinnene. Mens jeg sitter der kommer solen mer og mer frem å den varmer bedre og bedre, helt utrolig deilig. Nå var det slik det var meldt, lettskyet og solen varmer meget godt med jevne mellomrom, kun avbrutt av noen milde skyer på størrelse med et kontinent som passerer i all hast. Jeg trasker på videre å kjenner asfalten utrolig godt under beina i dag, jeg merket det allerede fra den første kilometeren, sekken er også ubehagelig vondt over skuldrene å gnager voldsomt. Jeg får bare håpe at situasjonen bedrer seg utover dagen, og heller ta hyppige pauser. Det blir derfor en pause etter hver time gått. Godt utpå dagen ankommer vi Vestmarka, et lite sted som viser seg å ha en Esso stasjon med en tilhørende café/kiosk og her selger de blant annet kaffe og varm mat. Og de som har lest frem til dette punktet vet jo eksakt hva jeg gjør i slike situasjoner, jo jeg kjøper en feit hamburger av den største varianten de har, samt en kopp kaffe. Jeg setter meg ut på avdelingen ute, der hvor Billy ligger med vannskålen sin og holder ham med selskap. Mens jeg sitter her å nyter en kopp kaffe i solskinn blandet med litt duskregn kommer det tre karer å setter seg ned, de er lokale å har samme typen spørsmål som de jeg har fått på foregående stoppesteder. På linje med alle andre reaksjoner er også disse over seg av begeistring og prater lystig om veivalg videre herfra, om skiturer i Børgefjell og litt om lokalhistorie. Det er alltid så hyggelig å møte på slike vennlige mennesker på steder som dette, de er virkelig genuint interesserte og mer en behjelpelig med det aller meste. Jeg har fått burgeren min servert ut mens vi prater, å spiser denne mens vi utveksler historier og ler sammen. I mitt stille sinn tenker jeg, dette er så hyggelig, hvorfor går jeg ikke mer på den lokale Caféen på butikken hjemme i bygda også?

Vel, burgeren er spist, mange historier og tips er delt, duskregnet er over og solen er nå sjef, det er på tide å komme seg videre. Jeg takker damen i kassa for maten, hilser de tre karene farvel og går videre i retning av Bjørnstad. Veien dit er ganske lang å det tar et stykke tid, men føttene føles nå bedre å sekken gnager ikke like mye som tidligere i dag. På veien funderer jeg på om jeg faktisk skal stoppe på Tobøl å slå leir ved Tobøltjenna, så jeg velger å gå en avstikker for å komme meg inn til ett av disse to tjernene. Fremme ved tjernet en stund senere får jeg liksom ikke den hyggelige følelsen, alt er i skyggen uansett hvor jeg er, det er myr og bløtt over det hele og et pløyd jorde tett inntil vannet. Attpåtil begynner det å regne. Nei, tenker jeg, dette har jeg ikke lyst å våkne til. Jeg er sliten etter lang vandring i dag, men langt i fra nedi kjelleren. Kan gå i flere timer til om det skal være så om å gjøre for å finne en hyggelig plass for natten, og det er også det det ender med. Fra vannet går jeg i regn en liten stund, men så går det over i klar blå himmel og full sol etter en times tid. Da er alt glemt, de vonde føttene, den gnagende sekken, de såre skuldrene og den vonde nakken. Nå er alt greit, sola varmer i ansiktet å jeg bare går å smiler. Kommer til Bjørnstad å skal endelig få gå på en noe mindre trafikkert vei, noe jeg har sett frem til. Ikke lenge etter at jeg har tatt av inn på denne veien, stopper en bil meg. Ut av vinduet spør damen som fører bilen: Er du han som skal gå langt? Siden jeg ikke har møtt noen andre den siste tiden som har sagt at de skal gå et stykke, velger jeg å svare henne, ja, på dette spørsmålet. Hun smiler og spør: kan jeg få ta et bilde av dere å legge det ut på facebook? Du skjønner, jeg har lest om deg og turen deres på Facebook å det står at vi som treffer på deg må være vennlig og behjelpelig mot deg på ferden din. Jeg vil bare meddele folket som følger deg at du er observert her og at dere har det fint og er i god driv.

Ja, svarer jeg. Det er klart du kan få lov til det og takk for at du tar deg tid til å stoppe å slå av en prat sier jeg. Vi prater litt kort frem og tilbake, og like etter er jeg i gang igjen. På ny kommer jeg ikke så langt før en far og tre ungdommer vinker meg inn i hagen deres, selvfølgelig med spørsmål om hva dette dreier seg om. Med svar om at dette er langtur, blir de ivrige som de fleste andre og mer en behjelpelig med å anbefale gode teltplasser for natten. Et godt tips jeg får er å gå inn til Matrand, passere fotballbanen der og gå videre til nærmeste skogholt. Når jeg passerer det siste huset innen skogholtet skal jeg bare over bakketoppen og deretter inn til høyre i skogholtet, der vil jeg finne en grillhytte eller gapahuk. Jeg følger dette rådet å finner frem til et flott sted med fine muligheter for å slå opp teltet. Klokken er nå halv åtte på kvelden. Jeg gir Billy det siste av vannet og en god dose middag før jeg selv går tilbake til det siste huset jeg passerte å får heldigvis fylt opp to flasker med vann jeg tar med meg tilbake til campen. Setter opp teltet å kryper umiddelbart inn å legger meg i soveposen. Først nå kjenner jeg virkelig hvor sliten og vondt jeg har i kroppen, hele meg verker å det føles som om alt av muskler bare ligger å pulserer, spesielt i leggene. Lager en god vending med middag og drikker masse vann, klokken har nå blitt like over 22 når dette er inntatt. For andre gang på turen legger jeg meg såpass seint at jeg faktisk må bruke hodelykt inne i teltet for å rigge meg på plass. Snur med rundt og lukker øynene, borte.

16. April

Våkner 06:15 å er lys våken. Har hatt en god natts søvn å føler meg uthvilt. Musklene pulserer ikke lenger, og det er jo bra. Ellers ville nok ferden videre i dag blitt problematisk, men sånn er det altså heldigvis ikke. Lukker opp gardinen å får umiddelbart en god og lang klem av Billy, som om han har ventet en stund på akkurat dette. En veldig vellykket start på dagen for min del der altså. Jeg prater litt med tur kompisen min og setter så kaffen på kok. I dag er det meldt knallvær å jeg tror og håper det stemmer, det kan i hvert fall virke slik utifra lyset som skinner gjennom duken. Blir liggende å skrive notater en stund, flere kopper kaffe ryker med og Billy praktisere som vanlig sin morgen yoga på matta si inne i forteltet. Åpner etter hvert duken ut i friluft, når jeg føler temperaturen er god nok til å få litt gjennomlufting og joda, solen skinner fra skyfri himmel som bestilt. Jeg legger solcellepanelet ut i solen å setter diverse remedier til lading og kryper så ned i posen igjen for videre kaffedrikking. Det tar tid å lade opp disse sakene, så jeg kan like så godt gi det litt tid innen jeg starter å pakke.

En god stund passerer å magen begynner å takke nei til mer kaffe når jeg velger å bryte med soveposen. Kryper ut av teltet å gjør noen gode strekk øvelser for å mykne opp kroppen litt, det tar på å bære tungt over flere dager for så å sove på hardt og ujevnt underlag, spesielt om man har litt skader her og der man har pådratt seg opp igjennom. Uansett, litt strekning gjør godt og jeg går så i gang med pakkingen. Dette har blitt rutine nå, både opp- og nedriggingen, så dette går ganske så raskt. Jeg ser til at alt jeg har ønsket å lade, har fått seg noen prosent hver seg, så henger jeg panelet på sekken og lader powerbanken mens jeg går. Vi er nå klare til å gå videre og klokken viser 10:10 på dag 11 av ekspedisjonen. Jeg vandrer av gårde med et stort smil om munnen, solen varmer allerede godt å det ikke er en sky å se på himmelen. I dag skal vi konsentrere oss om å gå inn til Kongsvinger sentrum til å begynne med, der skal vi få oss en kopp kaffe å hvile en stund, før vi så skal gå et lite stykke videre å finne oss en telt plass. Ferden går også i dag langs veien, på asfalt langs fylkesvei 1986 og 1992. Heller denne veien enn på den mye mer trafikkerte riksvei 2. Etter et par timer er vi halvveis inn til sentrum å velger her å stoppe en liten stund for å spise og drikke litt. Setter oss på en vedstabel i veikanten å hviler med ansiktet strukket mot sola, det er godt å få hvilt skuldrene fra den tunge sekken en liten stund. Noen biter sjokolade hører godt med til en god rast, og dette smaker like fortreffelig hver gang etter min mening. Etter å ha hentet oss inn igjen, går vi omsider videre. Vi passerer flere små og meget hyggelige steder på denne veien. Små bygder som virker veldig koselige her de ligger tett innpå den slyngende elva som renner tvers igjennom. Siste del av ferden før sentrum går vi på en gammel traktor sti over en kolle, her er det også severdigheter med opplysnings poster, merkede stier for de ulike severdighetene med mer. Dette var visst et sted å forskanse seg på like etter 1900 en gang, du får søke det opp om du ønsker å vite mer. Vi går uansett gjennom å nyter den fine utsikten over Glomma på vår vei over denne kollen og inn til sentrum. Vel inne i sentrum går vi nesten hele veien ned til broen for å krysse over elva før vi velger å sette oss ned på en bensinstasjon å nyte en kopp kaffe i sola. Her blir det også et par runder med pølse i brød under oppholdet, merkelig hvilken type unyttig og elendig mat man velger å fråtse i når man har spist veldig enkelt i noen dager, men du verden så godt det smaker, å jeg kommer til å gjøre akkurat det samme igjen opptil flere ganger til på denne turen. Mens vi sitter der ute i sola er det flere som kommer bort for å hilse og for å stille sine spørsmål. Til slutt ender det med at to karer fra Flisa som er på årets første motorsykkeltur setter seg ned sammen med oss å prater helt frem til vi omsider går videre. De er begge interessert i turen vår og spør så godt de kan. Selv er de to glade gutter midt i livet som liker det gode livet har å by på, i dag viste det seg å være en motorsykkeltur i det fine været. Jeg takker til slutt for en hyggelig prat å går videre opp mot festningen, før jeg så går rundt og fortsetter mot Rolstad langs fylkesvei 210. Vi går ikke lange stunden innen vi ankommer Glåmstad å ser et skilt som peker ned mot Glomma, hvor det står noe sånt som: Strandpromenaden og bilde av et bade skilt. Perfekt tenker jeg å følger veien ned til vannkanten, hvor jeg møtes av en liten gressflekk, en parkbenk og en søppelkasse. Dette er vist starten av en strandpromenade på noen kilometer som er hyppig brukt av turgåere, joggere og ellers alt av mosjonister i området. Merket med en gang at det er mange mennesker som bruker dette området, men foruten dette er det bare åkere fremover og det begynner å bli litt seint for å lete så mye videre. Jeg treffer ei hyggelig dame som lufter hunden sin å prater litt med henne om tips til telt plass, men ender til slutt opp med at den lille flekken ved parkbenken rett og slett er det aller enkleste og beste, så da blir det slik. Jeg slår opp teltet midt i mosjonist løypa til de fastboende og de får noe å le av og prate om i kretsen sin de nærmeste dagene. Jeg er meget glad for at jeg i de senere år har lært meg viktigheten av å gi litt mer faen, og hvor mye enklere alt da plutselig blir. I tillegg kommer man da i slike situasjoner og ender opp med å prate med en masse folk som er super hyggelige. Damen jeg pratet med er i tillegg så utrolig snill at hun kjører av gårde å fyller vannflaskene mine, som hun så kommer tilbake med for at jeg skal slippe å benytte meg av Glomma, noe jeg er ubeskrivelig takknemlig for. I løpet av kvelden prater jeg med mange forbipasserende og alle er hyggelig og vennlige, flere bare smiler når de går forbi og undrer seg nok over hva dette er for noe, som plutselig har okkupert en liten del av runden deres. Men plassen er fin den og alt går helt strålende. Får i meg litt mat etter hvert og tenker klokken 21 at det begynner å bli tid for å trekke inn og ned i posen. Jeg fyrer opp primusen i forteltet bare for å få en behagelig liten lunk i teltet og legger meg så til rette, kjenner nå at kroppen på ny er sliten og klar for lading. Rundt klokken 22 lukker jeg øynene å tar kvelden.

17. April

Våkner 06:15 å føler meg våken nok til å sette i gang kaffen med en gang. Prater som vanlig med Billy en stund innen jeg skriver og sipper til den varme kaffen. Svigermor har bursdag i dag, så jeg sender henne en melding og håper hun blir glad for oppmerksomheten på dagen hennes. Jeg kan se at sola allerede svakt skinner mot duken fra øst, og har dermed troen på en solfylt dag også i dag. Jeg har faktisk litt å ta igjen på skrivingen, så jeg bruker litt ekstra tid på dette akkurat i dag, bare for å komme ajour med detaljene, de små detaljene som er så lett å glemme. Klokken blir dermed 08 innen jeg åpner duken ut å ser de første solstrålene for dagen, herlig vær i dag også, fantastisk!

Kryper ut av posen å strekker meg litt innen jeg pusser tenner og annet nødvendig morgenstell, deretter går jeg bare rett i gang med pakkingen. Så snart alt er pakket klart går vi av gårde med det samme, da vi muligens skal gå et stykke i dag. Jeg vurderer å gå helt inn til Kirkenær og Skaslien gjestgiveri i løpet av denne dagen, men turen er på nesten 35km, det er på asfalt og med meget tung sekk. Fra Skaslien har jeg fått beskjed om at jeg kan overnatte hos de med Billy til en meget god pris og at jeg skal få frokost morgenen etter, noe som frister riktig så mye akkurat nå. Jeg tenker da at jeg gjerne kan gå på og heller pleie meget såre bein gjennom kvelden og natten fra ei god seng etter en varm dusj, men nå er det ikke bare meg selv å ta hensyn til. Billy har gått like langt som meg å bærer også sin egen mat i sin egen tunge sekk. Han er heller ingen ungdom lenger, så jeg må følge godt med på ham og har sett at han har vært sliten noen av kveldene til nå.

Veien vi går er for å være helt ærlig meget kjedelig å gå. Det er asfalt underlag i nærmest en rett linje time etter time, jorde etter jorde etter jorde og Glomma som slynger seg parallelt med veien. Det fine er jo at vi i pausene kan stoppe langs Glommas bredde å nyte synet av den som renner forbi mens vi hviler føttene en stund, noe vi gjør rett så ofte, for dette underlaget tar virkelig på, det ødelegger føttene fullstendig etter hvert. Når vi passerer 25km er føtter, ankler, knær og hofter helt ødelagt. Det føles hele tiden som om noe skal svikte når som helst, jeg sliter med å holde vekten av kropp og sekk oppreist. Jeg har ikke hatt det slik på noen som helt måte til nå på turen, men nå får jeg det altså. I tillegg begynner smerten virkelig å bli ubehagelig vond. For hvert steg jeg tar føles det som om jeg setter føttene ned på varmt metall, knærne stikker i smerte som om gele puten mellom knoklene har punktert og ikke lenger er eksisterende og hoftene er blitt helt stive. Og herfra er det nesten 10km igjen til Skaslien, hvordan i all verden skal jeg ha mulighet til det? Flere ganger vurderer jeg å slå leir langs Glomma å ser nå og da etter egnet teltplass mens jeg sakte og forsiktig stabber meg fremover. Samtidig er det så utrolig forlokkende med tilbudet jeg har fått fra Skaslien at jeg konstant har dette i hodet og går på videre av den grunn. Pausene blir hyppigere, det er helt nødvendig at det blir slik. I tillegg bruker jeg nå mye tid på å tøye ut muskler og massere de etterpå under pausene, få i gang blodsirkulasjonen og hjelpe til selv på den måten. Dette fungerer meget bra å jeg føler meg bedre etter disse pausene med massasje, men smertene og ubehaget kommer selvsagt raskt tilbake når jeg igjen har begynt å gå. Uansett, tiden går å jeg kommer meg nærmere målet for hvert skritt og omsider ser jeg også broen som skal ta meg over Glomma og videre den siste biten inn til Kirkenær. Dette er et meget godt syn og jeg vet med det samme at det da blir rom med seng i natt, såre bein, men seng. Vi kommer oss inn til sentrum å går innom butikken på vei forbi, denne ligger kun noen få hundre meter fra Skaslien. Jeg kjøper med litt ekstra mat og snacks, samt noen kalde pils. Tenker at dette skal gjøre godt etter en dusj, når man ligger i sengen med beina høyt. En tanke som var like riktig som jeg trodde viste det seg senere, faktisk en helt genial tanke. Ved ankomst får vi en hyggelig velkomst og deretter utdelt et fint lite rom med eget bad. Billy får umiddelbart servert middag for 2 dager i en vending av meg, toppet med olje for ekstra fett og en gedigen skål med vann. Selv jekker jeg meg en pils og legger meg på sengen i 5 minutter, deretter tar jeg en varm og god dusj før jeg så spiser meg stappmett på nyinnkjøpte varer fra butikken. Jeg legger meg så på sengen og drikker et par pils til mens jeg masserer føtter og bein og tv'en jobber seg gjennom en film i bakgrunnen. Jeg er helt ferdig og blir liggende eksakt slik frem til klokken 08 dagen derpå. Når jeg sovnet vet jeg ikke, men jeg sjekket inn cirka klokken 20, så før 22 er hva jeg selv vil tippe på.

18. April

Våkner klokken 08, har sovet utrolig godt og føler meg meget bra. Kroppen er sliten, det merker jeg umiddelbart meget godt, men musklene pulserer i hver fall ikke lenger. Smertene som var konstante selv ved hvile i går kveld, de var også heldigvis borte nå. Jeg setter føttene i gulvet for å ta en tur på badet og vips så er smertene tilbake, de har altså fått så sinnsykt mye juling føttene. Jeg stabber meg uansett dit jeg skal og får unna morgenstellet før jeg kler på meg, deretter bærer det ned i kantina hvor mat har blitt klargjort og står å venter. Jeg må le mens jeg vagger meg ned gjennom korridoren og ned trappen, glad for at ingen ser dette. Jeg er heldigvis også helt alene i kantina, så jeg stabber meg frem og tilbake til jeg har alt jeg trenger og setter meg til bords. Der blir jeg sittende en stund å nyte dette ferske måltidet og kaffe fra nykvernede kaffebønner, helt stille og i helt egne tanker. Jeg rykker til når telefonen piper, blir revet ut av min egen lille boble og griper etter telefonen. Kona mi, som vet hvor jeg er, skriver at hun er på vei og at hun ankommer Skaslien meget snart. Vi er bosatt i Elverum å jeg er derfor ikke lenger unna enn at hun ønsket å ta seg en tur for å møte meg, noe jeg selvfølgelig blir veldig glad for. Jeg er fremdeles i kantina når hun kommer, men er ferdig med maten og har ryddet bort etter meg. Tar derfor med meg en kopp til med kaffe og går så opp på rommet. Med seg har hun ting som en ny sovepose, barbermaskin, et sett klær jeg kan skifte til for å få litt bedre odør rundt meg, telt plugger egnet for sommer fremfor snø plugger som jeg har brukt til nå. Det må jo sies at jeg pakket for å gå fra Lindesnes og over Hardangervidda, hvor disse pluggene ville ha vært absolutt av største nødvendighet. Men at de her, på dette stedet og denne tiden av året er fullstendig galskap. Heldigvis kan jeg nå derfor bruke sommer plugger herfra. Foruten dette utstyret har hun med seg oljer hun er så snill å masserer inn i føttene og beina mine, noe hun tar seg god tid til å gjøre. Dette gjør altså så utrolig godt for såre og slitne bein og føtter at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal kunne forklare det på en god nok måte, annet enn at det bare må oppleves. Når dette er gjort, pakker vi sammen alt av utstyr og går ned i resepsjonen for å sjekke ut. På vei ut tar jeg med meg en kopp til av den herlige kaffen deres, og møter Linda ved en parkbenk der hun står å lufter Billy. Vi setter oss å prater en liten stund mens jeg gjør slutt på kaffekoppen, det blir til at jeg går inn til Flisa herfra i dag etter en samtale om dette med henne. Hun sier at hun skal kjøre hjem, da det er saker som må ordnes. Men hun kan komme tilbake i ettermiddag/kveld å møte meg på Flisa camping for å bli der sammen med meg og Billy til i morgen, altså til søndag. For meg er dette strålende nyheter, og selvom Flisa er veldig mye lenger unna enn jeg hadde planer om å gå på disse kjøttkakene i dag, så går jeg mer enn gjerne dit for å møte henne. Vi avtaler dermed dette, tar farvel og går av gårde, jeg til fots og hun med bil.

Fra Kirkenær til Flisa går jeg langs riksvei 2, jeg holder meg altså på østsiden av Glomma fremfor å gå tilbake til vestsiden som jeg gikk på i går. Denne ruten er mye kortere og akkurat hva jeg trenger i dag, selvom trafikken gjerne er travlere. Men, det er lørdag, så det kan jo hende trafikkbildet er annerledes enn i ukedagene og forhåpentligvis til det bedre for min del. Og heldigvis er det kanskje noe i det, for trafikken var ikke ille i det hele tatt. Denne turen gikk faktisk veldig greit, men vi hadde mange pausen på veien for å hvile disse såre føttene selvfølgelig.

Linda passerer oss kun noen få hundre meter innen vi ankommer Flisa camping, så timingen var jo helt perfekt. Vi sjekker inn, setter opp teltet og kjøper deretter den største og feiteste hamburgeren vi får tak i, en hver. Deretter går vi litt langs Glomma å tar noen fine kvelds- og solnedgang bilder. Vi avslutter med å drikke en kopp varm kakao på campingens kjøkken innen vi trekker ned i teltet for kvelden. I teltet fyrer vi opp primusen å får det godt og varmt, koser oss med cola, chips og herlig sjokolade. Prater og hygger oss frem til klokken blir 22, da føler vi begge at det er på tide å legge seg etter en lang dag. Trøtte som vi er begge to, går det ikke mer enn noen minutter innen vi begge er i en annen dimensjon.

19.April

Våkner 07 å har sovet så utrolig godt, føler at jeg har fått restituert meget bra og er i kjempehumør. Det er første natten i den nye soveposen Linda bestilte for meg å den fungerte akkurat slik jeg ønsket, helt fantastisk. Vi må begge gjøre et toalettbesøk relativt raskt etter at vi har våknet, så vi kler på oss og får unna den biten med en gang. Kjenner med det samme jeg kommer meg i skoene at føttene fremdeles er såre og hovne, men det går greit å jeg stabber mye mindre enn i går. Det er overskyet og skal regne i dag i følge værmeldingen, men enn så lenge regner det ikke. Med toalettbesøket unnagjort går vi tilbake i teltet og trekker oss ned i soveposen igjen, primus tennes og vann til kaffe og kakao settes på kok. I tillegg gir primusen teltet en meget behagelig temperatur, så her blir vi liggende en god stund å prate og hygge oss. Omsider blir vi sulten å går igjen opp til servicehuset å setter oss på kjøkkenet. Vi spiser en herlig frokost med varer vi fikk handlet i går og tar alt helt fullstendig med ro. Etter frokost må det skje noe, og Billy må få i gang systemet, så vi kler oss for litt gråvær å går oss en rolig tur. Tempoet i dag er behagelig rolig og helt stress fritt, bare går i rolig tempo å nyter utsikten av elven mens Billy analyserer konstant med nesen sin. Han vet nå nøyaktig hvem som har vært hvor og når på distansen vi har gått denne formiddagen. Deretter er det på ny en runde i teltet med avslapning og jeg er såpass heldig at jeg attpåtil får en ny runde med behandling av mine såre føtter av Linda. Etter spa behandlingen legger vi oss rett og slett godt til rette og tar oss en høneblund på jeg aner ikke hvor lenge, men fantastisk deilig var det i alle fall. Primusen kjøres i gang igjen å teltet får på ny en duft av kaffe og en behagelig temperatur som vi nyter godt av, helt frem til sulten igjen melder seg. Igjen er det kjøkkenet som gjelder og denne gangen blir det en middag innen Linda skal reise hjem. Hun har jobb i morgen og ønsker noen timer hjemme til å roe ned på innen hun skal legge seg, noe jeg har fullstendig forståelse for. Vi spiser dermed middag sammen og pakker deretter bilen med utstyr som skal med henne hjem igjen. Når dette er gjort tar vi igjen farvel, og hun kjører på ny av gårde og inn i horisonten å blir til slutt borte. Dermed var det kun meg og Billy igjen, så han får en godis for å dempe skuffelsen over at Linda måtte dra å vi legger oss inn i teltet hvor jeg går i gang med å skrive videre på historien. Jeg har mye å ta igjen nå, så det meste av kvelden går faktisk med til dette. Fra hun dro og frem til kvelden lå vi i teltet hvor jeg skrev, fyrte primus for hyggen og drakk kaffe. Litt utpå kvelden fikk Billy en liten kveldsrunde og jeg satt meg så en halvtime på kjøkkenet for å lade telefon innen jeg gikk tilbake til teltet og trakk ned i soveposen. Billy fikk en godis til og selv spiste jeg noen flak av en chipspose Linda la igjen til meg, klokken hadde nå blitt 21 og dermed dags for å legge seg. Ønsket Billy en god natt, trakk forbi duken og la meg til å sove.

20. April

Klokken 07:30 våkner jeg og snur meg rundt med en gang, åpner duken ut til Billy å sier god morgen. Solstrålene har allerede truffet teltduken fra øst ser jeg, og skjønner da at værmeldingen har truffet på finværet som skulle komme i dag. Natten derimot gikk over på minus siden å ble faktisk meget kald. Jeg er normalt veldig varm av meg og har allerede gått over til sommer pose, så jeg våknet midt på natten av at jeg frøs nedi posen. Jeg fyrte derfor opp primusen å kokte opp en liter vann som jeg fylte på en flaske, som jeg så stappet nedi soveposen. Deretter hadde jeg det godt og varmt resten av natten og som som nevnt frem til 07:30.

Siden vi er siste morgen på en campingplass bryr jeg meg ikke om å fyre opp primusen for å ta morgenstunden i forteltet. Jeg setter Billy ut i sola på et fint sted og tar så med meg frokost og kaffe å går opp på kjøkkenet å setter meg der. Der koker jeg opp kaffe og smører meg noen rundstykker med baconost, skinke og ost, og setter meg til bords for å skrive mens jeg nyter frokosten. Ja, jeg klarer faktisk å gjøre dette samtidig, tro det eller ei. Mange vil vel si at det å spise frokost skal gjøres for seg og deretter setter man seg for å skrive. For min del fungerer dette best samtidig å jeg nyter disse stundene hvor jeg skriver litt, tenker så en stund mens jeg tar en bit av rundstykket og deretter en slurk kaffe. Fortsetter så å skrive etter denne lille tenkepausen, og slik fortsetter det. Helt perfekt for meg.

Når jeg føler jeg har fått i meg nok frokost, tar jeg de resterende rundstykkene med meg ned til Billy hvor han også skal få sin del av påsmurte rundstykker å nyte i sola. Deretter går jeg tilbake til kjøkkenet for litt mer kaffe og videre skriving. Det er deilig å ta seg god tid til dette nå, da vi har mulighet for slik luksus. Her lader jeg telefon mens jeg skriver, sitter på en stol ved et bord og koker vann på vannkoker fremfor å bruke opp gassen min. Videre kan jeg ta en pause for å gå noen få meter inn på et flott bad hvor jeg kan gjøre det rutinemessige morgenstellet, hvilket jeg gjør og deretter setter meg tilbake igjen for å avslutte det siste av skrivingen for denne morgenen. Nå har klokken blitt 09:15 når dette er gjort og det er på tide å gå ned for å rive ned campen og pakke sekkene, vi skal tross alt videre i dag. En time senere er vi ferdig pakket å går av gårde. Først går vi inn mot sentrum av Flisa hvor jeg skjønner at jeg kan ta en snarvei på vei dit ved å gå gjennom et hyggelig lite nabolag. Utrolig nok går vi faktisk rett forbi huset til den ene av de to motorsyklistene vi møtte og pratet en stund med utenfor bensinstasjonen i Kongsvinger for noen dager tilbake. Han står i hagen sin å prater med en bekjent når vi passerer, og når han skjønner at det er meg så stopper han oss for å slå av en prat også med oss. Så hyggelig og veldig rart at vi skulle gå forbi akkurat hans hus av alle på vei gjennom Flisa. Etter en hyggelig prat går vi gjennom sentrum og opp mot Gjesåssjøen hvor vi egentlig har planlagt å campe i dag, da det kun er 11km dit og føttene skal få minst mulig påkjenning for å komme seg helt. Men når vi kommer dit, føler jeg meg i meget god form, føttene er ikke vonde og sola skinner fra skyfri himmel. Bestemmer meg derfor for å kun ta en pause på en parkbenk som står langs veien der, med utsikt ut over Gjesåssjøen. Vi tar av sekkene, spiser og drikker godt og legger oss så ned for en liten strekk i sola. Her blir vi i 30-40 minutter innen vi går videre, nå mot Holtsjøen.

Strekningen går fremdeles langs asfaltert vei og starter relativt flatt, men endrer seg så etter en stund til nærmest en eneste lang oppoverbakke omtrent hele veien frem til Holtsjøen. Som nevnt liker jeg motbakker, så dette passer meg midt i blinken. Det er utforbakkene som er drepen for beina mine, spesielt knærne. Vi kommer omsider frem til Holtsjøen, et flott vann med mange fine steder for camp. Men også her føler jeg meg i fin form, og føttene virker samarbeidsvillig, så jeg tar beslutningen om å fortsette videre helt frem til Kynna bru. Dette valget er jeg senere glad for på grunn av møtet jeg får, men angrer bittert på grunn av hva jeg utsetter føttene mine for. Uansett, jeg går forbi Holtsjøen å fortsetter mot Kynna bru. Allerede et par kilometer etter dette begynner føttene å brenne og jeg kjenner vannblemmer begynne å blåse seg opp under sålene. Herfra er det en haug med kilometer igjen til vi er ved Kynna, og disse sålene skal jeg gå på hele veien dit, nei og nei! Det gjør bare vondere og vondere for hver eneste meter, men cirka halvveis mellom Holtsjøen og Kynna får jeg en fin opplevelse som får fokuset bort fra smerten og over på noe helt annet for en stund. Omtrent 100meter foran meg kommer det 6-8 villsvin ut fra skogen på den ene siden av veien, de går rolig på en fin rekke over veien og inn i skogen på den andre siden. Dette er første gang jeg ser villsvin slik å jeg blir helt fortumlet og handlingslammet. Dette skulle jeg jo selvfølgelig ha filmet, noe som ikke går opp for meg før etter en god stund. Jeg griper etter kamera, får fomlet det opp av lommen å trykker record. Dessverre er jeg altfor sein, og får ikke filmet dette møtet slik jeg hadde ønsket. Det eneste man kan skimte er muligens rumpa til det siste svinet i rekken som springer inn i skogen helt på tampen, men det er det hele. Jeg vil uansett huske dette møtet for all fremtid, så det er jeg glad for. I tillegg tok dette som nevnt vekk all fokus på smerten over såre føtter, og gjorde at den siste biten ned til Kynna bru gikk ganske så greit. Vel fremme ser jeg at gapahuken som står der er ledig, noe jeg hadde håpet på og velger da å bo i denne fremfor å slå opp teltet. Her har jeg vært før, da dette er i omegn av hvor jeg selv bor, så denne plassen kjenner jeg godt. Her finnes en håndpumpe hvor man pumper opp rent drikkevann like ved gapahuken, det er utedo, avfallshåndtering og ei lita brygge for utsetting av kano og kajakk, som er meget populært i dette området. Jeg har snakket med min bror Oddvar, så jeg vet at han er på vei for å møte meg her og slå av en prat innen han kjører hjem igjen. Jeg rigger meg til i gapahuken og ordner med mat og drikke til Billy og meg selv mens jeg venter på ham. Solen skinner så fint rett inn i gapahuken denne kvelden og varmer fremdeles godt, selvom klokken nærmer seg halv åtte om kvelden. Jeg sitter å spiser middag når Oddvar ankommer. Han har med seg snacks jeg kan kose meg med utover kvelden, noe jeg selvfølgelig setter pris på. Han blir en times tid innen han kjører hjem igjen og vi avtaler kaffe i solveggen når jeg kommer hjem til gården i morgen en gang. Etter at han har reist kjenner jeg føttene begynner å verke i smerte igjen, så jeg får av alt på føttene og legger de høyt til lufting en stund. Slik ligger jeg en stund, mens jeg spiser av snacksen Oddvar kom med. Deretter kryper jeg ned i posen, får Billy helt inntil meg i gapahuken og legger meg for å sove. Sovner umiddelbart.

21. April

Våkner klokken 08 til fantastisk fint vær også i dag. Snur meg rundt på magen og fyrer i gang primusen for morgenkaffen fra soveposen. Her blir jeg og Billy liggende en stund, mens jeg drikker noen kopper kaffe å ser ut på elven Kynna som renner så fint forbli like utenfor gapahuken. Omsider kliver jeg ut av posen å setter meg i sola sammen med Billy, vi elsker begge sol i ansiktet. Billy kan ligge i timevis rett i solsteiken å pese uten å flytte seg, han får ikke nok av denne sola virker det som. Av og til har det vært så ille at jeg fysisk har flyttet ham i skyggen og prøvd å tvinge i ham vann, men han nekter å drikke å går direkte tilbake til den varmeste plassen, midt i solsteiken å legger seg igjen. Sånn er han bare og det må han få lov til. Jeg har flere ganger blitt utskjelt av andre mennesker som anklager meg for dyremishandling og for å ikke ta vare på hunden min på grunn av nettopp dette. De ser en hund som ligger i solsteiken å peser og som ikke drikker vann og anklager meg for slapphet og uskikket til å ha med en hund å gjøre, men samtidig vet de absolutt ingenting om verken Billy eller meg, eller om båndet oss i mellom. Vel, mange er slik og de elsker å mene noe om det aller meste, selv om de ikke har forhistorien til det de skal mene noe om. Slik er det bare å det er helt greit for meg, jeg bruker ikke så mye energi på slikt å lar de mene det de mener høylytt.

Uansett, der sitter vi begge å nyter sola og spiser frokost. Jeg begynner så å skrive litt mens jeg sitter der og da går tiden etter hvert meget fort. Når klokken blir 11 pakker jeg sakene våre å vi går hjemover klokken 11:30, herfra har vi rett i underkant av 20km hjem og vil nok bruke en plass mellom fire og fem timer på denne distansen avhengig av hvordan føttene oppfører seg. Det viser seg at føttene er meget vonde allerede fra start, så det går til å starte med ganske sakte, men tempoet øker etter hvert som kroppen og beina blir varme. Vi tar oss en pause halvveis med noe å drikke, sjokolade og lufting av føtter. Sola steiker å det er helt nydelig å være ute. Underlaget er på denne distansen også meget behagelig, da vi går på gruset skogsvei fremfor asfalt. Etter en kort rast går vi videre og tar nå ingen flere pauser innen vi ankommer gården å er hjemme. Klokken er nå 15:40 å her skal jeg hvile føttene i noen dager og samtid få sove i min egen seng sammen med kona mi, for en lykke.

Som avtalt setter jeg meg i solveggen med en fersk kopp kaffe sammen med broren min og moren min. Linda er fremdeles på jobb og kommer ikke enda på en stund. Hun jobber i byen 25km unna å sykler til og fra jobb, så hun er nok hjemme i 17-tiden vil jeg tippe. Billy drikker en god vending med vann og legger seg pladask rett i solsteiken, der blir han faktisk liggende helt til kvelden. Linda kommer omsider syklende inn på tunet og gleden er stor når jeg ser henne.

Vi går inn å lager en middag vi nyter sammen innen vi går ut å får med oss det siste fra kveldssola. Deretter blir det en dusj og et langt fotbad for såre føtter fremfor tv. Mer skjer ikke denne dagen. Slik sitter vi å hviler og nyter hverandres selskap frem til vi legger oss.

Nå skal det hviles i noen dager, hvor jeg skal gjøre minst mulig og føttene skal leges.

22. - 26. April

Hviledager hjemme.

27. April

Våkner 05 av at klokken til Linda ringer, hun skal opp for å gjøre seg klar til jobb. Jeg setter meg opp i sengen å drikker kaffe og prater med henne mens hun går gjennom sine morgenrutiner. Jeg og Billy fortsetter turen nordover i dag, så det er ekstra hyggelig å ha denne prate stunden nå på morgenen. Billy har kommet opp i sengen å følger godt med på samtalen vår, og jeg tror han tenker at det er noe på gang denne morgenen. Jeg får en følelse av at han skjønner vi skal videre og at det herfra går noen dager til han ser Linda igjen.

Uansett, tiden går å Linda drar av gårde til jobb. Selv har jeg ganske kraftige smerter fra nakken i dag, så jeg legger meg til for å massere nakke og rygg med ballen slik som jeg så ofte gjør. Sekkene våre pakket vi klare i går, så de står oppstilt i gangen klar til marsj. Dermed slipper vi å tenke på dette denne morgenen og dermed også stresset det medfører. Jeg har derfor god tid til å massere sår nakke, spise et godt måltid og lese litt nyheter innen jeg i det hele tatt begynner å vurdere avgang. Det har vært veldig deilig å ha disse dagene med hvile her hjemme og føttene mine har virkelig kommet til hektene igjen, så nå føler jeg meg meget klar for etappe to av denne ekspedisjonen, som går fra Elverum til Røros. Etter å ha massert nakke og rygg en god stund, legger jeg meg på sofaen med plugger i ørene for å høre på en guidet meditasjon over tretti minutter, dette er såpass behagelig at jeg slumrer eller sover på et tidspunkt. Noe av det siste jeg gjør innen jeg går i gang med å klargjøre alt for avgang er å ta en kopp kaffe med min mor. Forteller henne litt om hvor jeg skal gå og i hvilket tempo, slik at hun har en viss ide om hva som er planen. Så til slutt er det bare å få på seg utstyret og gå i vei, nå har klokken blitt 10:45 å vi tar de aller første skrittene av etappe 2.

Sekkene er fulle og på sitt aller tyngste akkurat nå i en etappe, så jeg har dette i bakhodet og legger inn en relativt kort marsj i dag. Vi skal kun gå i et par timers tid, bare for å komme i gang etter hvilen. Planen er å gå inn til Renosdammen og finne en egnet teltplass der, noe vi også gjør. Det er lettskyet i dag og ganske solrikt, men tidvis er det sterk og kald vind. Temperaturen er herlig med tanke på å gå med sekk, men vinden gjør det vanskelig å bestemme antrekket. Det blir derfor mye opp og ned med zip i hals og på siden av buksa, vantene går av og på konstant og vurderingen av lue endrer seg hele tiden. Det hjelper mye når vi kommer opp på kynnberget og litt inn i skogen hvor vi får litt mer le for vinden, der merker jeg hvor godt solen egentlig tar og nyter solstrålene mot kinnene. Det å gå med sekken går lekende lett i dag, for oss begge. Hvilket er helt nydelig på første dag av etappen. Det ender derfor med at vi ikke pauser, men bare går i jevnt og rolig tempo hele veien inn til Renosdammen. Her ligger det et par hytter i regi av DNT man kan benytte seg av om ønskelig, og plassen er en perle for turgåere, jegere og sportsfiskere. Vi kommer inn på tunet å tar oss en liten rast innen jeg går i gang med å rigge opp teltet til camp for natten. Det er et lite hogstfelt like før man kommer inn til hyttene, hvor jeg finner en fin plass til teltet vårt et lite stykke unna, samt ute av synet for folk som eventuelt skulle måtte komme for å oppholde seg på disse hyttene i løpet av kvelden eller natten. Ikke at jeg tror det vil skje, men da er man sikker. Jeg henter litt vann til Billy og forer ham før jeg selv lager meg en kopp kaffe med tilhørende sjokolade. Her hvor teltet er plassert er vi helt i le og kan derfor ligge utenfor teltet å nyte solen som varmer, noe vi begge gjør i flere timer. Dette er meningen tenker jeg, bare ligge her å nyte øyeblikket, fri fra alt mas og jag. Helt fantastisk, om jeg får si det selv. Slik blir vi faktisk liggende store deler av dagen og kvelden, med noen avbrekk for mat og drikke selvfølgelig. Er meget usikker på når jeg la meg til å sove, men det ble ikke mye senere enn 21, det er i alle fall helt sikkert.

28. April

Våkner først 07 å ser solstrålene skinne på duken, hvilket gir en herlig følelse av at dette kommer til å bli en fantastisk dag. Men samtidig kjenner jeg at lysten til å sove en time til er for stor til å overse, og legger derfor hodet tilbake på puta en time til. Timen senere våkner jeg på ny å denne gangen er jeg klar for å rolig starte dagen. Lukker opp til Billy å slår av en prat med ham, der han ligger i kringle-formasjonen sin ute i forteltet. Primusen fyres opp og den etablerte morgenrutinen gjennomføres i kjent stil. Klokken 09 er det på tide å komme seg ut av posen og nyte været vi har fått servert. Av en eller annen grunn har noen av mine elektroniske duppeditter plutselig fått for seg at de skal tappe seg fullstendig for strøm over natten, så jeg benyttet solen til å lade opp dette innen jeg går videre. Blant annet min Garmin InReach kan utlade seg fra 96% - 0% over natten den ene dagen, men ikke miste en eneste prosent den neste, og dette uten at jeg har endret noe som helst av innstillinger på den i løpet av denne tiden. Jeg skjønner meg ikke på dette, men nå er jeg ikke et teknisk vidunder av noe slag og det har jeg heller aldri vært. Det skal imidlertid vise seg ganske snart at årsaken til at denne InReach enheten tapper seg for strøm nå og da, er at jeg i disse tilfellene har dårlig kommunikasjon mot himmelen og at enheten derfor konstant blir ligende å søke etter satellitter.

Uansett, ting lades opp mens jeg rigger ned camp og pakker sekkene våre. Litt kaffe i sola tar jeg meg også tid til før jeg ser meg nødt til å agere for å i det hele tatt komme meg av gårde. Det er lett å bare bli sittende å nyte de herlige solstrålene mot ansiktet på dager som dette, men tiden går fort i slike stunder og timene raser forbi uten at man egentlig legger merke til det. Jeg tar meg raskt i det, å gjør de siste forberedelsene innen vi får på oss sekkene å går i vei, klokken har nå blitt 10:30. Planen nå i første omgang er å gå mot ei koie ved navn vesla, som ligger 8-10km fra stedet jeg befinner meg på nå i retning av Søre Osen. Når vi kommer dit får jeg se hva slags plan jeg så legger videre, og denne friheten er den jeg setter så utrolig stor pris på. Turen går på merket sti gjennom skog, hogstfelt og myr, masse myr helt frem til jeg når Gråberget. Herfra går jeg over på gruset skogsbilvei frem til jeg når Trysilveien å krysser den for videre marsj mot koia Vesla. Vi tar oss en god pause når vi har krysset Trysilveien å nyter varmen fra sola mens vi får oss litt drikke og noen biter sjokolade.

Herfra følger vi veien videre et stykke, frem til vi på ny tar av inn i skogen på gjørmete skogsbilvei, som etter hvert går over til snødekket vei. Vi vasser i snø et lite stykke til vi så går inn på en sti og litt opp i skogsterrenget, hvor koia plutselig står helt ut av det blå. Dette er ei flott lita tømmerkoie med plass til et par-tre stykker om man kjenner hverandre godt. Enkelt innredet med senger langs veggene som også fungerer som sitteplasser, en peis i det ene hjørnet og et lite bord med tilhørende krakk. På bordet ligger en enkel hyttebok jeg tar meg friheten til å skrive meg inn i før jeg går videre. Under sengen står det en boks med stearinlys og det ligger véd klart til fyring for neste besøkende av koia. På baksiden står det en innbydende og hyggelig utedo, hvor alle besøkende til nå har etterlatt den i samme forfatning som de selv ønsker å finne den i. Virkelig en herlig plass, som jeg og Billy garantert skal overnatte på en natt eller to etter denne ekspedisjonen. Men for denne gang er besøket over, vi tar på oss sekkene å går videre innover i skogen. Herfra starter snøen på ny og denne gangen er det faktisk mengder av den. Snøen er så råtten at jeg synker ned til lårene for hvert eneste steg jeg tar, og med tyngden av sekken i tillegg blir metrene lange i slikt føre. Vi krysser en bekk å kommer oss bare så vidt over uten å bli søkk bløte begge to, men det går heldigvis. Etter et stykke med dette gir noe av snøen seg i perioder, men da overtar myr i vår-smeltet skog, jeg vet ikke hvilket jeg foretrekker fremfor det andre skal jeg være ærlig. Etter en stund med dette ser jeg på kartet at vi kan krysse diagonalt fra den opprinnelige ruten vår å vasse i dyp snø et lite stykke for å komme ned til en skogsbilvei fremfor 7km til av dette, noe jeg velger å gå for. Gleden er stor når vi endelig er nede ved skogsveien, og herfra går alt så mye enklere. Vi skulle bare gjort dette med en gang, men det er lett å være etterpåklok. Herfra følger vi veien enkelt og greit hele veien inn til Sjøenden camping ved Søre Osen og får oss en teltplass inne på campingen. Når teltet så er oppe går jeg og Billy bort til butikken å kjøper noe snacks vi kan ta med oss tilbake til teltet for å kose oss med utover kvelden. Grunnen til at jeg velger å bruke campingplassen igjen er fordi at også her renner landbruket ut i alle nærliggende vann og for å gjøre det enkelt for meg selv, så legger jeg meg inn på campingplass og benytter meg av vannet derfra. Enkelt og greit.

Vi har nydelig sol utover kvelden ved siden av teltet og blir sittende å bare nyte dette i et par timer innen solen forsvinner å vi så trekker inn. Primus fyres å jeg drikker varm sjokolade og snackser på mitt, men Billy snackser på sitt. Her har vi det hyggelig en liten stund, før jeg så lukker gardinen å tar kvelden.

29. April

Jeg sover tungt og godt hele natten å våkner ikke før klokken er 08:30. Snur meg rundt og åpner opp ut til Billy, som reiser seg opp å gir meg en lang og god klem med det samme. Primusen fyres i gang å jeg rekker å ta en kopp kaffe med Billy i forteltet innen jeg merker på ham at han er nødt for å ta en tur på toalettet. Setter han ut med en god skål vann, siden han ikke har drukket noe særlig gjennom natten eller nå på morgenen. Han får en fin plass nær teltet hvor han selv regulerer mellom sol og skygge å jeg går så tilbake til teltet å legger meg i posen for litt mer kaffe og frokost.

Det er delvis skyet i dag, men solstrålene skinner godt gjennom å varmer fint. Vinden er også mye mildere, med kun en svak bris nå og da å dermed helt perfekt for vandring. Planen er å gå opp langs østsiden av Søre Osen og følge Osensjøen mot nord enden for så å ta av å ende opp i nærheten av Jordet et sted, men vi får bare se hvor langt vi kommer innen dagen er omme. Det er cirka 25km opp til nord enden på vannet, så det er mulig at vi rett og slett bare camper der. Jeg får i meg noen kopper kaffe og litt frokost å starter så å rigge ned campen, mens duppedittene ligger til lading via solcellepanelet i solen ute på plenen. Pakkingen går greit å vi er i gang like før klokken 11. Vi kommer først ned til badeplassen hvor alt er fint tilrettelagt for badegjester, med toaletter å det hele. Deretter runder vi enden på vannet og starter vandringen parallelt med hele Osensjøen. Denne etappen minner mye om da jeg gikk fra Kongsvinger og mot Kirkenær, bare at vannet er på motsatt side og at det er noe mindre landbruk. Uansett, veien er ikke så veldig spennende med sine lange og rake strekk på en blanding av asfalt og grus. Det fine er at man lett kan stoppe og nyte en flott utsikt over Osen mens man raster, noe vi gjør titt og ofte. Utover dette er det ikke så mye mer å fortelle egentlig.

Så vi hopper bare frem til at vi ankommer nordre Osen klokken 18 og Osensjøen camping noen få minutter etter det igjen. Ja, det blir nok et døgn på campingplass da det viser seg at det er camping forbud langs hele vannlinjen på denne delen av sjøen. Man kan sikkert telte i skogen et stykke på baksiden, men når jeg først er her vil jeg ligge ved vannet og den mye omtalte kilometer lange syden stranden de har her. Så jeg får en plass til oss inne på campingen å vi legger oss på en fin gressmatte helt inntil den flotte stranden, og den er virkelig flott. Billy ligger i den varme solen å er proppet etter en god dose vann og mat når jeg er ferdig med å rigge opp campen, så jeg tar da med meg sakene å går opp i service huset for middag og kaffe. Jeg får gjort det jeg skal å tar med meg en full kopp kaffe ned til Billy og teltet å setter meg der å nyter utsikten i kveldssolen, et virkelig vakkert skue. Etter kaffen går vi oss en liten runde på stranden, tar litt bilder og leker oss før vi igjen vender tilbake til teltet. Vi er slitne begge to å går rett å slett å legger oss. Klokken er like over 21.

30. April

Våkner 07:30 etter en natt hvor jeg flere ganger har våknet av at jeg har frosset, måtte til slutt varme vann i en flaske samt ta på meg ullgenser for å få problemet fikset. Men når det var gjort gikk resten også fint. Nå derimot er det solstråler på duken å teltet begynner å varmes opp naturlig. Snur meg rundt å åpner opp ut til Billy, hvor jeg også i dag får en ordentlig god og lang god morgen klem. Koker meg en kopp kaffe og spiser litt havregryn mens jeg ligger å kikker ut på finværet gjennom telt døren. Straks maten er spist kryper jeg ut av posen å tjorer Billy utenfor med mat og vann, det er ingen grunn til å ligge i teltet i dette finværet. Rasker med meg litt saker å går opp til service huset for nødvendig morgenstell og varmer meg samtid en kopp med kaffe jeg tar med meg tilbake til teltet. Her setter jeg meg på en benk i sola og nipper til kaffen mens jeg taper ømme steder på føttene. Like greit å få det gjort, først som sist. Kjenner jeg en antydning til ømhet og sårhet, så taper jeg umiddelbart fremfor å få en vannblemme til, som det tar bortimot en uke å bli kvitt. Når føtter er tapet og kaffen er drukket går jeg i gang med riving av camp. Vi står klare til marsj rett før klokken 11 å driveren av campingen kommer bort for å slå av en prat innen vi går av gårde. Han er en trivelig kar, opprinnelig fra Nederland som er nysgjerrig på turen vår og som gir oss råd og tips om hvor vi bør gå. Jeg tar imot tipsene med stor takk og starter så dagsmarsjen i retning av Jordet. I følge driveren av campingplassen var gradestokken allerede på 20 grader i dag, så dette blir en varm etappe å jeg må hele tiden sørge for at vi får i oss nok av vann underveis. Det er heldigvis vann i dikene og rennende bekker og elver under store deler av dagens etappe viser det seg. Det er cirka 25km langs asfalt til Jordet, og med dette været i tillegg kan det bli ganske tungt. Jeg må følge meget nøye med på Billy og ta hyppige pauser under slike forhold, samtid tenker jeg at det holder å gå halve denne distansen i dag og heller ta siste halvdel ned til Jordet i morgen.

Vi nærmer oss halvveis av hele etappen til Jordet å har brukt flere timer på dette, inkludert flere pauser i skyggen underveis. Tenker når vi nærmer oss at vi setter campen i et skogholt på Slettås et sted. Et par kilometer innen vi ankommer Slettås, stopper det en bil oss som kommer fra den retningen. Dette er to smilende karer som lurer på hva vi driver med. Disse to kommer også med hyggelige og gode råd for veien videre å sier så at jeg må gå inn til Slettås på nærbutikken å hilse fra Bjørn, da skal jeg få kaffe og småkaker servert av kona til Bjørn, som sitter i kassa der. Jeg takker for tips og råd å går dermed de siste par kilometerne inn til Slettås og butikken, hvor jeg tjorer Billy i skyggen med ei stor skål vann og går inn å hilser fra Bjørn. Dermed blir kaffe servert og mye prat med lokale folk skjer rundt bordet inne i butikken. Kjøper meg omsider noen rundstykker, litt pålegg og en kald cola jeg tar med ut til Billy og benken der ute. Jeg setter meg ned å smører rundstykker til meg og Billy mens flere lokale kommer å setter seg ned for å prate, ikke et sekund blir vi overlatt til oss selv, hvilket er kjempehyggelig når man er på steder som dette. Her er det kun hyggelige mennesker som lurer på hva vi driver med og som ønsker oss alt det beste videre i prosjektet vårt. Mange gode råd og innspill får vi også her. Jeg vet ikke hvor lenge vi blir sittende på dette stedet, men det blir virkelig en god stund å både jeg og Billy får i oss rikelig med både mat, drikke og dessert. Vi begynner så omsider å bli klare for videre vandring å får på oss sekkene. I utgangspunktet hadde jeg en liten plan om å campe like i nærheten av dette stedet, men jeg merker på Billy at han nå er ladet igjen å er full av driv. Dermed tenker jeg at vi bare fortsetter videre ned mot Jordet å ser hvor langt det går innen vi går lei og blir slitne.

Noen timer senere står vi i sentrum av Jordet, altså på nærbutikken og bensinstasjonen. Jeg spør på stasjonen om tips til et sted å telte og går så noen kilometer nordover langs Trysilveien innen jeg finner anbefalte gapahuk. Plassen er riktignok like ved Trysilveien, men den har en gapahuk vendt ut mot Trysilelva og et flatt parti for teltet, så her blir rett og slett camp. Billy tjores til gapahuken å får vann i skyggen, mens jeg jobber med campen og 15 minutter senere kommer jeg også selv til gapahuken med utstyr til matlaging og litt klesskift, jeg skal nemlig ta meg et bad. Det har blitt kveld, men solen er fremdeles oppe og varmer godt, så jeg starter med badet før noe annet. Kjenner at jeg er sår under føttene og marinert i svette etter den lange vandringen i solsteiken, så et bad og skift av undertøy skal virkelig gjøre godt. Vannet er isende kaldt selvfølgelig, men også helt fantastisk deilig på samme tid. Jeg får gjort en vask å føler meg straks mye freshere, får på meg nytt undertøy og føler meg med ett som nærmest klar for å gå ut på byen. Men jeg trekker meg heller opp i gapahuken å går i gang med sein middag til meg selv i stedet, byen får vi ta en annen gang. Jeg får solnedgang til middagen å nyter virkelig øyeblikket maksimalt der jeg sitter i bokseren i gapahuken å skuler utover elva, fjellet og horisonten.

Det begynner etter hvert å bli mørkt, så jeg tar med Billy og sakene bort til teltet hvor vi legger oss godt til rette og avslutter kvelden med en kopp kakao før vi sier, god natt.

1. Mai

Våkner 06 å det er iskaldt i soveposen, varmeflasken har blitt kald og det er minus ute. Varmer deretter opp en ny liter å legger meg til rette igjen, får en time til, men da går det ikke mer. Jeg er våken og kald i kroppen, så det er bare å finne på noe annet. Vurderer å bare stå opp, men prøver først med kaffe, noe som fungerer bra å jeg får varmen i meg. Ligger å skriver og drikker kaffe frem til klokken 08, da solen endelig tar tak i duken å begynner å varme litt, først da reagerer Billy med et trøtt "god morgen" blikk. Snur meg på ryggen å sover en time, en herlig time til. Klokken 09 våkner jeg, åpner duken ut til finværet og spiser frokost fra soveposen med sola i ansiktet. Det blir raskt meget varmt inne i teltet nå som solstrålene først har truffet duken, så etter frokost er det bare å komme seg ut. Jeg tar en liten tisse runde med Billy innen jeg drar frem liggeunderlaget for å gjøre noen tøye øvelser for en kropp med støle muskler, spesielt bein og føtter. Deretter blir jeg liggende en stund på matta å nyte solen, mens Billy sløver nede ved vannkanten. Jeg dupper av litt, men våkner ganske snart igjen av at det blir varmt. Så jeg sørger for at vi får i oss en grei mengde med vann begge to. Det er kjedelig å bare ligge her, så vi tar med oss litt småtteri å går tilbake til Jordet sentrum, hvor det er en bensinstasjon. Her kjøper jeg et par flasker cola, samt noen pølser og diverse annet jeg kan spise og hygge meg med utover en dag som 1.mai. Går så tilbake å setter meg til å lage noe mat med en gang, Billy får også en runde mat og koser seg igjen nede ved vannkanten hvor han har alt han trenger av både sol, skygge, snacks og vann.

God og mett er det igjen bare å rulle over på ryggen å nyte sola, det er jo tross alt en hviledag i dag. Her blir jeg liggende å døse frem til klokken har passert 15, først da begynner jeg å bli klar for å gjøre noe annet. Jeg bytter litt på saker som skal lades i sola og pakker så litt småtteri vi skal ha med bort i gapahuken. Nå har solen kommet over, slik at den skinner mot åpningen av gapahuken å vi trekker derfor fra vannkanten og teltet å bort dit, fra nå skal resten av dagen og kvelden tilbringes der. Jeg starter med å lage meg en kopp kaffe å blir sittende i gapahuken i le for vinden som med ett har kommet snikende, mens Billy går nede i vannkanten også her å snuser. Det er noe magisk med å bare sitte slik i fred og ro å se på vannet som flyter rolig forbi, mens man sitter i egne tanker om alt og ingenting samtidig som man nipper til en kopp kaffe. Sulten melder seg så plutselig igjen å jeg lager derfor en ny vending med mat før jeg koker opp noen liter vann, dermed har jeg noe å drikke stående klart utover kvelden. Vinden avtar å det blir med det samme meget varmt inne i gapahuken, så jeg kjøper meg nå et fiskekort for Trysilelva å går i gang med å jakte ørret. Jeg er ikke kjent i elva å fisker med spinner og skjesluk, så jeg mister et par sluk på å bli kjent, men så er det gjort. Deretter går det lett og jeg står å fisker en stund, inntil det smeller å fisken har gjort sitt hugg. Det var et solid hugg å den kjemper godt, men jeg kjenner at den ikke er av de aller største, lovlig men ingen ny rekord. Jeg får landet fisken som er en ørret av flott størrelse, perfekt for stekepanna. Fisker litt videre etter dette også, men det er ikke antydning til noe mer. Jeg må nok vente til litt senere, om jeg orker å holde meg våken. Jeg tar med fisken tilbake til gapahuken å sløyer den før den går i panna og på primusen, der den stekes i stykker, til jeg så sitter igjen med godt krydret ørret skav. Fisken smaker aldeles nydelig å gir faktisk en helt grei metthetsfølelse, selvom det bare var denne ene fisken. Klokken har nå blitt 20 å jeg koker opp en siste kopp kaffe innen jeg begynner å pakke sammen for å trekke tilbake til teltet. Vel tilbake legger vi oss bare å slapper av mens vi spiser på snacks vi har liggende, for man må jo kose seg på tur. Det blir ikke sagt så mye mer i løpet av kvelden, å jeg tror faktisk at vi begge er godt fornøyd med akkurat det. Dagen har vært lang og herlig varm, men nå er hodene slitne å stillheten er gull verdt. Omsider lukkes øynene å det over for i dag.

2. Mai

Våkner 05:50 å er lys våken. Vi la oss relativt tidlig i går å jeg sovnet med det samme, i tillegg har jeg sovet godt gjennom natten å føler meg ganske uthvilt. Dette er meget deilig, da de seneste nettene har vært litt trøblete og gitt ganske så dårlig søvnkvalitet. En ødelagt nakke skaper mye problemer på tur å det har jeg merket siden dag én, så da må man bare ta til seg og glede seg stort over de gangene sakene virkelig går på skinner, slik som søvnkvaliteten denne natten. Å lage lemonade når man får utdelt sitroner som det så fint heter.

Uansett, jeg snur meg rundt med en gang å åpner ut til Billy, ingen reaksjon, dette er for tidlig for 8år gamle senior Billy. Det får da være måte på liksom. Primusen fyres i gang å jeg får meg en kopp kaffe til skrivingen, jeg gløtter også ut på himmelen å ser blå himmel og hvite, snille skyer. Værmeldingen sier at det kan komme regn over et par perioder gjennom dagen i dag, hvilket jeg håper er feil, og slik det ser ut nå passer været meg bra i alle fall. Når alt er klart i dag, camp er revet, utstyr er pakket og vi er klare til å gå, da er planen å gå mot sjøen Engeren for så å ta av opp mot Sennsjøen. Egentlig hadde jeg tenkt å følge Engeren videre og inn i Engerdal sentrum, men råd fra lokale jeg har møtt på veien sier at jeg burde gå opp der for å få mindre trafikk, samt at Sennsjøen er meget fin. Nå er det jo slik at en ting jeg virkelig tar til meg på turer som dette, er nettopp råd og tips fra lokale, for de vet hva de snakker om. Og når flere personer uavhengig av hverandre har sagt det samme, ja da følger man det rådet. Jeg blir liggende i soveposen mens jeg drikker et par kopper kaffe og spiser min kulinariske havregryn med sukker, og går deretter bare rett i gang med å rive camp for så å komme oss ut på veien igjen. Klokken er 08:30 når vi går i vei å sola skinner fra en lettskyet himmel, men med noen litt skumle skyer der fremme i horisonten i retningen vi skal gå. Det er utrolig godt å bevege seg igjen, dog hviledagen i går gjorde godt for føttene. De første timene frem til Engerneset går på asfalt og deretter går veien over i grus heldigvis, dette vet jeg fordi jeg har blitt fortalt dette av de lokale som har tipset meg om veien. Det er meget hyggelig å gå langs Trysilelva, med mange fine steder å se underveis og det plager meg ikke at det er asfalt siden det meget ofte er gode,brede og flate partier på siden av veien hvor det er jord og grus underlag. Den første runden med regn som var meldt, skulle komme rundt klokken 11, og jaggu stemmer det på en prikk. Klokken 11 treffer regndråpene meg i ansiktet å jeg går tilfeldigvis akkurat i det øyeblikket forbi en gapahuk med et par parkbenker utenfor, beliggende nede langs Trysilelva. Vi vender da selvfølgelig nesa ned dit å setter oss inn i gapahuken for å avvente regnet der. Det står at det kan regne en time eller to, så jeg belager meg på det å rigger i stand med primus og kjele etter å ha fylt denne med vann fra elva. Så her blir vi altså sittende og liggende den neste halvannen timen å drikke kaffe og spise sjokolade, mens regnet får rast fra seg utenfor. Det er faktisk ganske hyggelig å sitte slik med Billy å bare betrakte regnet og elven der inne fra den lune gapahuken helt i fred og ro, uten en eneste tanke eller bekymring. Dette får meg til å tenke tilbake på barndommen og hvordan denne følelsen, akkurat denne følelsen har gjenspeilet seg gang etter gang gjennom oppveksten her ute i naturen. Alle de gangene jeg har rømt fra det helvete som utspilte der hjemme, med skriking, trusler og vold blandet med høy musikk. De gangene jeg bare kom meg ut døren å sprang inn i skogen å fant meg et sted, uansett hvor. Disse stedene: på en kolle, i en hule, under en kjempestor gran eller bare på en stor fin stein midt ute i skogen, de får meg til å roe meg ned og gir meg en følelse av kontroll og trygghet. Akkurat den samme følelsen har jeg nå.

Når jeg hentet vann fra elven innen jeg satt meg inn i gapahuken så jeg en stor stein i vannet der det var risset noe inn, dette var et minnesmerke for tre unge menn som døde av drukning her på dette stedet under tømmerfløting i 1907, og inne i gapahuken henger det et dikt som omhandler hele episoden. Om jeg forstod det rett, så er dette diktet skrevet av fjerdemann, han som overlevde.

Det går som nevnt halvannen time innen regnet gir seg å vi setter da i marsj med det samme. Ikke lange vandringen fra dette stedet er vi der vi skal ta av fra Trysilvegen og gå inn på grusveien som skal oss opp og over fjellet mot Sennsjøen. Denne veien er helt super å gå da det er mye å se på av skog og kupert landskap, det er snødekte fjell i horisonten, elver og bekker som renner, samt enorme mengder skogsfugl. Jeg og Billy støkker opp den ene etter den andre og vi ser de kjempegodt siden de trykker så lenge at vi nesten er over de innen de flyr opp, og fordi de ligger å trykker tett innpå grusveien. Vi går i en del timer, har gått over topp punktet og gått nedover et godt stykke igjen innen vi kommer til Sennsjøen, som virkelig er helt utrolig idyllisk og fint. Fremme ved sør siden ser jeg meg rundt etter en fin plass til camp, men ender stadig med å gå litt videre, og så litt lenger. Etter hvert er vi på nord siden av sjøen å jeg ser stadig etter den ultimate plassen, mens jeg stadig går fremover langs Sennsjøvegen. Til slutt må jeg bare ta meg selv i det å stoppe, faen Jan, hva er det du holder på med? Går så ned til elven å tenker at her, her setter jeg opp teltet. Ser meg raskt rundt å får et overblikk og ser da konturene av en gapahuk 200 meter lenger nede. Jeg går derfor mot denne og treffer da på den første personen jeg har møtt i dag, spør han om han tror jeg kan få å overnatte i gapahuken for natten, hvor han peker på ei hytte som ligger lenger bort. De har bygget den sier han, så bank på hos de og forhør deg. Det er lørdag, så de er faktisk på hytta. Jeg takker for informasjonen å går raskt bort, da det begynner å bli sent og beina begynner å få nok.

Jeg har nå kommet til Nordre Øybekken å banker på hyttedøren til Grete Myrvold Rydje og hennes mann Eskild Rydje. Hun kommer ut å lytter villig til hva jeg har å si og henter så ut sin mann som også gjerne hører. Vi blir stående å prate litt og alt er veldig hyggelig og vennlig. Kort tid senere er jeg innlosjert i annekset deres, som er innredet som gjesterom, jeg har fått meg en varm dusj, og sitter nå i stuen med en pils i hånden å hører på hyggelige historier om nært og fjernt. Blant annet forteller de at tv-programmet Fiskekrigen foregikk akkurat her og at campen deres kun var noen få hundre meter lenger opp i veien. Klokken blir litt over 21, jeg er sliten og må høflig takke for meg å trekker meg tilbake til annekset, hvor Billy allerede ligger å sover. Han har drukket vann og spist, og deretter lagt seg for natten. Selv er jeg meget sulten, så jeg lager meg en god vending med mat innen jeg så legger meg i en god og varm seng, mett og god. For en herlig opplevelse og for en herlig madrass. God natt.

03. Mai

Våkner klokken 07 å er helt uthvilt, selvom jeg kjenner muskler i bein og rumpe er noe såre etter gårsdagens mange mil. Det er så godt å ligge i denne sengen, så jeg bryr meg ikke om å gjøre noe annet enn å gripe fatt i telefonen og begynne å skrive på boka mi, fremdeles liggende i soveposen. Billy har ikke åpnet et øyelokk og ikke gjort en eneste bevegelse siden jeg våknet, så han er fremdeles i koma å skal få lov til å sove videre. Jeg skriver på boka helt frem til klokken er 08:20, da kler jeg så på meg å koker opp en kjele kaffe. Jeg blir gående rundt i annekset å drikke kaffe, lade duppeditter og pakke saker frem til jeg går inn til de i hytta for å spise frokost som avtalt klokken 10.

Inne i hytta sitter de på kjøkkenet å bordet er dekket med alt mulig godt, både hva gjelder mat og drikke. Det smaker helt nydelig med fersk brygget kaffe og et glass melk til brødskiver og kokte egg. En nistepakke smører jeg også, slik at vi kan ta en matpause på veien i dag, Billy og jeg. Jeg får også med meg en kvikk lunsj til dessert å Billy får med seg en leverpostei han kan nyte under dagens matpause litt senere. Vel forsynte, får jeg låne baderommet for morgenstell og deretter går vi en tur sammen, hvor de gir meg en sightseeingrunde av nærområdet. Eskild, som hopper på krykker etter en ankel operasjon noen uker tidligere blir også med. En hoven ankel setter ikke noen stopper for at han skal være med å vise meg hytte paradiset sitt nei, absolutt ikke. Han hinker som om han er ladet med flybensin å forteller om både det ene og det andre, mens han sjonglerer føtter, krykker og kropp gjennom sti og lyng langs elvebredden. Grete tar det med ro å danner baktroppen i vår glade trio, og bekrefter innholdet i informasjonen servert. Det blir en meget hyggelig runde å jeg får sett en hel masse som jeg nå i tillegg har innhold og informasjon til. En riktig så lærerik tur der altså.

Tilbake på hytta får jeg servert et glass med kald blåbærsaft i sola ute på verandaen, det er så behagelig å sitte der at man får mest lyst til å bare bli sittende. Men vi må videre om vi skal komme oss i mål, så vi får på oss sekkene, takker grundig og høflig for oss og for gjestfriheten å går så i vei i retning Snerta. Vi følger elven hele veien langs denne etappen å finner mange perler av noen plasser opp gjennom dette fantastiske landskapet. På dette strekket viser det seg at det er mer tilrettelagt for fri camping langs elven, med gressletter, gapahuker og utedoer. Etter å ha vandret et par timer ser jeg at Billy begynner å bli litt sliten, så jeg sørger for å stoppe en god stund og for at vi får i oss lunsjen vår og litt væske. Samtidig tenker jeg at vi faktisk ikke skal gå så mye lenger i dag, 1- 1,5mil er mer enn nok, vi trenger ikke gå noe lenger. Vi går dermed bare til Snerta bru og får et raskt overblikk, derfra kan jeg se en gapahuk langs etter elven å bestemmer meg der og da for at det er vår camp for natten. Vi går ned å rigger oss til, jeg setter ikke engang opp teltet men legger bare madrassen på den bakerste av sitte benkene å trekker bordet inntil som støtte for å ikke falle ned i løpet av natten.

Kona mi har vært i Sverige denne helgen å besøkt familie, og skal i dag kjøre hjem for å være klar til jobb i morgen. Svigermor blir med henne hjem denne gangen for å ta en ukes ferie hjemme hos oss, hvilket er meget hyggelig. Siden de vet at jeg begynner å få lite gass, samt at hun har en bukse hun ønsker å overlevere meg, har de bestemt seg for å kjøre en real omvei å komme innom meg for å avlevere dette på deres vei hjem. Samtidig er de begge glad i sightseeingturer og å ta naturbilder, så de griper denne sjansen til å kombinere alt dette i en og samme tur. Ved 17-tiden ankommer de stedet jeg er på å jeg går til nærmeste møtepunkt for å treffe de, for så å ta de med meg tilbake til gapahuken. Det er kjempe hyggelig å få besøk av de begge å de blir sittende en time sammen med meg nede ved elvebredden innen de kjører videre, de kjører da samme vei som jeg nylig har gått etter anbefaling fra meg. Jeg vet de er glad i å ta bilder å denne ruten mangler ikke på eksakt slike motiver de er ute etter.

Dermed er det nok en gang bare meg og Billy igjen, så jeg koker meg en kjele kaffe å setter meg/legger meg på plenen i kveldssola ved siden av ham. Her ligger vi bare å gjør absolutt ingenting, foruten å nippe til en kopp kaffe og klø litt på magen, helt frem til solen går ned langt der borte i horisonten. Nok en dag er omme, jeg koker opp 2 liter vann å har dermed 2stk varmeflasker i soveposen for natten. Kryper ned i posen, takker Billy for en god dag å ønsker godt natt.

04. Mai

Våkner 06:45 å er litt kald etter ei kjølig natt nede ved elven. Det merkes at jeg nå har kommet litt høyere og lenger nord, samt at min sommer sovepose er litt i tynneste laget enda, såpass tidlig i sesongen. Det kan nok hende jeg må bytte over til vinter pose for en liten periode, slik at sommeren får satt seg. Uansett, jeg koker litt kaffe fra soveposen. Blir bare liggende å drikke kaffe, mens det resterende kokende vannet går i flaska og ned i soveposen. Det blir med ett varmt og godt å jeg ligger slik å drikker kaffe mens jeg kikker utover elven, hører fuglene som er i gang for dagen og snorkingen til Billy fra andre siden av veggen. Han har trukket ut og lagt seg på utsiden i løpet av natten, kanskje var det lunere og mykere underlag der, hva vet jeg. Etter kaffekoppen er det ikke så mye annet å gjøre enn å starte dagen, skyene er i ferd med å gi tapt for blå himmel og solen begynner så smått av varme. Går like så godt i gang med å pakke utstyret med det samme, og 08:30 står vi klare å går i vei. Jeg hadde i utgangspunktet planer om å følge elven rundt mot Femundsundet, men ender opp med å gå over fjellet via Granbergveien i stedet. Grunnen til dette er fordi den veien er noe kortere i distanse, vi begynner begge å bli litt slitne, det skal komme regn de kommende dagene og det er ei Statskog koie på den andre siden av dette fjellet som kan gi oss husly for dette kommende været. Der kan vi være mens det regner ute å vi får slappet godt av i en dag eller to om det skulle bli slik. Turen over fjellet er kjempe fin, sola skinner, naturen er magisk fin og det støkkes opp den ene skogsfuglen etter den andre. En hare løper også over veien fremfor oss, så litt action får vi også på turen. Men akkurat over partiet på toppen er det ganske så kaldt, da det kommer en skikkelig kald vindkule mens vi går over. Det er godt når det begynner å gå litt nedover igjen på andre siden å vi kjenner vinden løyer mer og mer. Hele dette partiet har vi gått på grusvei, men ned av fjellet igjen kommer på ny asfalten frem. Vi følger denne å setter nå bestemt kursen mot Statskog koia Ljørbua, der vi ønsker å tilbringe det neste døgnet, kanskje to. Det blir et par pauser underveis på denne dags etappen også, vi stresser jo ikke å har ikke lyst på noen belastningsskader. Men omsider kommer vi frem til denne koia som ligger flott til ved Galtstrømmen, og siden vi startet så tidlig er det nå også kun tidlig på dagen. Jeg får av oss utstyret å sjekker koia, som viser seg å være tom og ledig. Vi flytter dermed inn og rigger oss til slik vi ønsker å ha det. Det er ei flott koie med benker rundt det hele og et åpent ildsted i midten. Jeg tar så turen ned å fyller opp det jeg skal med vann å fyrer opp primusen for en kjele kaffe. Ja, jeg skulle gjerne tent opp i ildstedet, men det er åpent tak hvor glør kan fly rett ut og det er knusktørt ute. Så tørt at det faktisk har vært skogbrann flere steder den siste tiden, ikke minst bare et lite steinkast herfra. Jeg gikk rett gjennom et slikt skogbrann område senest i går.

Uansett, kaffen er klar å jeg sitter å nyter denne mens jeg samtidig bare blir kaldere og kaldere, til slutt sitter jeg å skjelver på hendene og er iskald i føttene. Går ut en tur å innser at det er kaldere inni koia enn utenfor, men her ute blåser det smådjevler og er ikke et hyggelig sted å være. Jeg går inn igjen å ser at det er flere åpninger både over og under benkene hvor det trekker rett gjennom koia. Jeg tar da en avgjørelse om å pakke sekken å heller gå til vi finner en plass i le og legge oss i teltet, hvilket vi ender opp med å gjøre. Utpå kvelden ankommer vi Isteren å finner oss en finn plass i le, nede ved vannkanten. Jeg tar av Billy kløven å går som vanlig å henter vann til ham og gir ham mat innen jeg setter opp teltet. Mens jeg gjør dette oppdager jeg at han har fått gnagsår av kløven på begge frambeina, han klager ikke og har ikke vondt når jeg tar på det, men det er gnagsår uten tvil. Jeg får opp teltet, henter vann til meg selv og vi kryper så inn. Vel inne setter jeg i gang maten og ringer så Linda for å fortelle om gnagsårene og tar en avgjørelse om at Billy skal avslutte turen nå for å reise hjem. Det blir nå til at jeg i morgen bærer sekken for Billy, hvor vi går til nærmeste campingplass. Her blir vi så frem til onsdag når Linda kan komme å hente ham. Forhåpentligvis leger gnagsårene seg raskt slik at han kan komme tilbake og fortsette turen om ikke så lenge, men det tar selvfølgelig den tiden det tar. Det viktigste er at Billy har det bra og at han er smertefri. Med den avgjørelsen tatt slår vi oss til ro i teltet, jeg får spist maten min og drukket en kopp kakao. Billy er allerede mett og full av vann, så han sover. Dermed ser ikke jeg heller noen grunn til å være våken lenger. Klokken er 21:15, jeg putter propper i ørene og tar kvelden.

05. Mai

Våkner 05:30 å føler meg godt uthvilt etter å ha sovet ganske så godt. Har kjent litt smerte fra nakken, et kne og en legg, hvilket har vært ganske plagsomt, men alt i alt en god natts søvn. Åpner ut i forteltet hvor Billy enda sover, hvilket han skal få lov til så lenge han ønsker. Jeg setter en kjele kaffe på kok å koser meg med noen kopper mens jeg skriver og hører på lydene fra fuglene utenfor. Det snødde så vidt når vi krøp inn i teltet i går og regnet litt i det jeg skulle legge meg for å sove. Utover natten har det blitt kuldegrader og vann skålen til Billy har fått et is belegg i vannskorpa. Primusen gjør at teltet varmes å blir behagelig og det resterende av det kokende vannet går som alltid i flaska og ned i soveposen som varmeflaske. Når dette er gjort er alt behagelig varmt og godt, samtidig som kaffen også varmer opp kroppen litt fra innsiden, får man i alle fall en hyggelig følelse av.

I dag er målet kun å komme seg til nærmeste campingplass, og akkurat det er det ingen stress med. Vi ligger veldig godt her vi ligger. Så jeg tar meg derfor bare god tid til å ligge slik å drikke kaffe, skrive på boka og sjekke ut litt rundt dette med hvor nærmeste campingplass er i forhold til oss. Etter en stund med dette er kaffekjelen tom og jeg har bestemt meg for at vi skal gå til Sømådalen Camping, like over et par mil lenger nord herfra. Dermed er det bare å komme seg ut av teltet å starte pakkingen. Det er lettskyet med sol, men vinden er ganske sterk i dag og den er kald. Det er nok noen få minusgrader i lufta, men solstrålen gjør sitt til at det virker varmere. Uansett, pakkingen er unnagjort å vi går av gårde kvart på ni denne morgenen. Etappen er grei, følge asfalten opp langs hele Isteren og Sømåa frem til vi ankommer campingen, og dette gjør vi. Jeg liker naturen her i området og selv om veien er rak, lang og på asfalt, så kjeder jeg meg ikke. Tvert i mot, jeg synest denne vandringen er kjempehyggelig med masse fin natur å se på. Det løper et par harer ut i skogen, vi støkker opp masse skogsfugl og naturen viser seg frem med vann som renner og snøkledde topper i horisonten. Da jeg bærer alt av utstyr, inkludert Billys del er dette en meget tung etappe vektmessig for meg. Men vi tar hyppige pauser å går jevnt og trutt i et behagelig tempo, og plutselig er vi bare fremme ved plassen vi skal campe på. Jeg føler denne etappen har gått så raskt, at vi liksom nettop har begynt for dagen og nå er vi fremme allerede, men vi har jo faktisk gått i flere timer. Så mye har omgivelsene å si når jeg vandrer skjønner jeg.

Det er dag 30 på tur, så dette velger jeg å feire med å leie meg og Billy inn på ei hytte frem til i morgen da han skal hentes utpå dagen, men så forlenger jeg med en natt til da jeg ikke rekker utsjekk innen tiden utløper på grunn av dette og blir derfor værende her frem til torsdags morgen da jeg så går videre. Vi innlosjer oss i hytta å slapper av en stund innen vi gjør noe som helst annet, deretter får vi oss litt mat og drikke innen vi går en tur til landhandelen for å kjøpe litt småtteri. Her handles det både mat og snacks, samt litt såpe da hytta inneholder en dusj som skal benyttes. Kommer tilbake til hytta å lager direkte en god middag å blir stappmett, skikkelig stappmett, både Billy og jeg. Jeg finner så veien inn i dusjen å nyter en lang og varm dusj med forfriskende såpe og gode lukter. Herfra skjer det neimen ikke mye mer, det blir kun å ligge på sofaen under et pledd å spise forskjellig snacks og drikke cola.

Aner ikke hva klokken er når jeg tar kvelden, men har nok små sovet på sofaen siden jeg først la meg ned der.

06. Mai.

Våkner 08 å har sovet helt fantastisk godt, for en deilig seng å ligge i. Man skjønner ikke helt denne luksusen før man har lagt på et liggeunderlag på skogbunnen en stund. Jeg står opp å koker litt kaffe som jeg så tar med meg tilbake til sengen å drikker derfra. Har ingen som helst planer om å stå opp med det første, da dette er luksus jeg virkelig skal benytte meg av for å få ladet opp batteriene så mye som mulig. Blir liggende i sengen å skrive og drikke kaffe helt frem til klokken blir 11, først da kler jeg på meg og går en runde med Billy slik at han får gjort sitt. Vi går en tur langs elven Sømåa å koser oss virkelig i det fine solskinns været, tar bilder og filmer. Billy er i strålende form å nærmest danser mens han går, de begynnende gnagsårene merker han ikke engang, så vi oppdaget heldigvis dette til riktig tid. Tilbake på hytta henger jeg opp inner- og yttertelt til tørk på verandaen før jeg så går inn å lager litt frokost til lunsj, samt en kjele med kaffe. Dette tar jeg med ut å nyter i solveggen av hytta, rett og slett helt magisk. Det er ikke mer enn 4 grader i lufta, men i solveggen kjens det betydelig mer sommer-aktig ut. Nå mens jeg sitter å spiser og Billy ligger ved siden av meg å soler seg, begynner det å gå opp for meg at han faktisk skal reise hjem i dag og at jeg fortsetter turen alene for en stund. Det er ganske så leit å tenke på og absolutt ingen god følelse, men det aller viktigste er at Billy har det bra. Og akkurat nå er det best for ham å reise hjem for å hvile kropp og sår. Vi koser oss i solen hele dagen, mens vi venter på at Linda og svigermor skal komme for en visitt og avhenting av en stykk hund. Heldigvis går denne tiden meget sakte, noe den har for vane å ikke gjøre når man ønsker det som mest, men denne gangen er altså tiden på vår side. Dagen passerer uansett og når klokken nærmer seg 19, ruller Linda og svigermor inn på campingen. De har med seg diverse saker til meg, som: mat, klesskift, mer gass, barbersaker, nytt liggeunderlag etc. Dermed har jeg alt jeg trenger for 14 nye dager ute i felten, og samtidig får jeg altså barbert meg, slik at jeg ser litt mer sivilisert ut, i alle fall for noen dager. De har også med seg litt forskjellige pølser, og vi er sultne alle tre. Så jeg steker opp en vending av disse pølsene, vi setter oss til bords, spiser og hygger oss. De har gjort noen ærender i løpet av dagen og har derfor vært på veien i mange timer allerede, i tillegg har Linda vært på jobb i forkant så hun er ganske så sliten på dette tidspunktet. De har også noen timer med kjøring for å komme hjem, så de blir en times tid innen de gjør seg klar for hjemreisen. Rundt klokken 20 bærer vi saker som skal hjem ut i bilen, jeg tar et ordentlig farvel med Billy og ber ham om å raskt komme tilbake, deretter får Linda og svigermor en stor takk for all hjelp, vi tar farvel og de kjører av gårde og blir borte. Igjen står jeg på hytte verandaen alene, helt alene. Det blir umiddelbart en merkelig stemning, en helt uvant stemning da Billy plutselig ikke er tilstede lenger. Jeg går inn å rydder opp etter oss, og deretter pakker jeg lett litt saker for å slippe å ta alt dette i morgen formiddag. Når dette er gjort legger jeg meg på sofaen å slapper av med litt snacks innen jeg går å legger meg.

07. Mai

Våkner 07:30 å er uthvilt og klar for dagens vandring. Står opp å setter på en kjele kaffe som jeg tar med meg tilbake til sengen som vanlig. Det er helt stille i hytta, uvanlig stille. Ingen Billy som gjesper og strekker seg når han hører at jeg begynner å bevege meg, ingen som kommer snikende bort til meg for å ønske god morgen, ingenting. Jeg er glad i stillhet, men ikke denne typen. Kjenner allerede savnet av makkeren min som har vært ved min side hver eneste dag de siste 8 årene, men nå må jeg ta meg i det og bare godta situasjonen for det den er. Slik er det altså, dette er til det beste for Billy og han kommer snart tilbake. Jeg roer meg raskt etter å ha fortalt meg selv dette og begynner heller å fokusere på dagens etappe mot Røros. Blir liggende i sengen med kaffekoppen å skrive en stund, klokken blir 09 innen jeg kler på meg og står opp. Nå når jeg først har stått opp, er det bare å komme i gang. Jeg spiser en god frokost og pakker det resterende som jeg så får ut på verandaen, deretter tar jeg en vask av hytta og dobbeltsjekker at jeg har fått med meg alt innen jeg låser, takker for meg og går i vei. Klokken er nå 10, solen skinner fra skyfri himmel og jeg er meget glad for å vandre videre.

Jeg følger fremdeles asfalt veien nordover mot Røros, og det er i grunn helt greit da jeg ser at det ligger godt med snø i fjellene og at vannene stort sett enda er isbelagte. Heldigvis er sommeren like rundt hjørnet og smelter litt og litt for hver dag som går. Jeg går en time og tar så 10-15 minutter pause og slik fortsetter det, midt på dagen tar jeg en lenger pause hvor jeg legger meg ned å strekker ut kroppen litt, skoene kommer av og føttene får litt luft. Dette er magi for føttene og gjør riktig så godt. I Tufsingdal stopper jeg på nærbutikken å kjøper meg en kopp kaffe og en sjokolade jeg tar med meg ut i sola å nyter. Her sitter jeg en liten stund og vurderer hvilken rute jeg skal gå når jeg nå etter hvert kommer til kirka i Tufsingdal, for her kan jeg velge å gå over fjellet og ned, hvilket er noe kortere enn alternativet som er å følge hovedveien rundt. Etter en liten vurdering og en samtale med en lokal herremann, bestemmer jeg meg for å følge hovedveien bare for å være helt sikker. Den lokale mannen forteller at det fremdeles er en del snø oppi fjellet og at isen ligger, så han råder meg til å gå hovedveien. Og, man hører på råd fra de lokale, slik er det bare.

Valget er tatt og jeg har også bestemt meg for at kveldens camp blir akkurat der hvor elven Tufsinga renner ut av Siksjøen, hvilket skal vise seg å være et meget godt valg. Jeg går den siste biten inn til plassen jeg skal campe på, og ut av ingenting åpenbarer det seg en oase. En helt fantastisk herlig plass helt nede i vannkanten. Akkurat her er vannet åpent og renner forbi, men litt lenger utpå sjøen ligger isen å speiler seg i sola. Jeg tar en masse bilder, får opp teltet, rigger utstyret og fortsetter så med å ta enda flere bilder av denne utrolige plassen. Euforien roer seg litt etter hvert og jeg kjenner da at sulten melder seg, det er tid for middag. Setter meg utenfor teltet på noen benker i form av tømmerstokker oppe på noen steiner å lager mat i kveldssola som enda varmer i ansiktet. Maten gjør akkurat det den skal og jeg kjenner med det samme at jeg blir litt trøtt, selvom klokken ikke er mer enn 20.00. Tar meg en kopp kakao for å nyte litt mer av sola, men så orker jeg ikke mer, jeg må legge meg. Varmer opp en liter vann som går i flaska og deretter ned i soveposen. Jeg kryper inn i teltet og ned i soveposen som allerede varmer godt, putter et par propper i ørene og legger meg for natten.

08. Mai

Jeg våkner 08 å har sovet meget godt. Såpass godt og tungt at jeg sliter med å holde meg våken mens jeg ligger og prøver å komme til hektene. Har mest lyst til å sove litt videre, men jeg la meg ved 21-tiden i går, så det er det ingen som helst grunn til. Føler jeg har fått restituert godt gjennom natten. Snur meg rundt å koker en kjele kaffe fra soveposen som vanlig, det er lettskyet ute og en del vind, ikke voldsomt men det blåser jevnt og konstant. Teltet får i alle fall en god tørk innen det går ned i sekken tenker jeg. Får i meg litt frokost og en kopp kaffe mens jeg skriver ned notater. Klokken går raskt når man ligger slik å bare tar livet helt med ro, og før jeg vet ordet av det er klokken allerede jaggu 10. Det er cirka 50km inn til Røros herfra i dag, men jeg har ingen planer om å gå hele denne distansen, den deles opp i to vandringer. Det ligger et fint vann like etter dette vannet jeg ligger ved nå, men det blir litt i korteste laget i distanse herfra synes jeg. Tenker jeg bare får ta det litt som det kommer gjennom dagen, det blir i alle fall en sen start i dag og rolig vandring. Jeg avslutter den hyggelige morgenstunden inne i teltet å kryper ut for å starte nedriggingen og pakking av utstyr. Dette går nå på automatikk, det bare flyter av seg selv uten at jeg i det hele tatt trenger å tenke noe større verken hit eller dit og klokken 11 går jeg av gårde. Hele denne etappen går jeg langs en elv og det er noe herlig og beroligende over rennende vann, et par timer etter at jeg startet er jeg ved Narsjøen. Dette er et fint og relativt stort vann, garantert et flott fiskevann, men akkurat nå er det dekket av råtten is. Jeg følger veien rundt vannet og stopper flere ganger for å ta litt bilder av vannet fra forskjellige vinkler. Det er riktig så fint med is på overflaten, noen solstråler som skinner gjennom skydekket og snøkledde fjelltopper i bakgrunnen. Det er nettopp slike ting jeg er her for, disse tingene er grunnen til at jeg har lyst til å gjøre dette, til å gjøre denne turen.

Når det nærmer seg den fjerde timen med vandring tar jeg en pause som er litt lenger enn de andre, jeg ruller ut underlaget å legger meg nedpå en liten stund. Det går nok 40-45 minutter innen jeg føler meg klar til å avslutte pausen og komme meg videre, men denne pausen midt på dagen har så mye å si, den gir en boost til kropp og sinn som gjør at det å gå 3-4 nye timer er helt i orden. Jeg følger fremdeles elven og nå begynner landbruket også å dukke opp igjen. Nå ligger åkrene på rekke og rad etter hverandre og strekker seg helt ned til elvebredden, jeg går og går for å prøve å komme forbi dette, men kommer etter hvert til et vann som ligger ovenfor og velger da heller å campe ved dette vannet fremfor å prøve å gå forbi alt landbruket.

Dette herlige mellomstore vannet heter Bredalslihåen og er halvveis dekket av is, hvor den resterende halvdelen er åpen. Jeg går til den enden som har åpent vann og finner en fin gressflekk for teltet, klokken er nå like over 19. Det første jeg gjør er å sette opp teltet og deretter få alt av utstyr inn slik det skal, deretter bruker jeg litt tid på å tøye ut såre og slitne muskler, før jeg så går å henter vannet jeg trenger for kvelden. Når alt dette er gjort, tar jeg meg en liten runde for å filme og knipse noen bilder innen jeg trekker inn i teltet og lager mat, sen middag som vanlig. Jeg avslutter med å koke opp vann til varmeflasken, som forsvinner ned i posen og legger meg til rette å skriver på boken mens jeg drikker en kopp kakao. Avslutter skrive økten etter å ha gjennomgått dagen og avsluttet kakaoen, kjører proppene i ørene, drar igjen duken og god natt.

09. Mai

Våkner 07:30 og føler meg uthvilt. Setter på en kjele kaffe og prøver å våkne mens jeg venter på at den skal koke opp, i mellomtiden ringer Linda for å prate litt. Hun er ute å går tur med Billy på morgenen og forteller at hun tror han savner meg veldig, han er ikke seg selv lik og vil nesten ikke spise. Men når hun går tur med ham er han helt i hundre som vanlig, så han er ikke syk. Men det er jo slik med både hunder og oss mennesker, vi savner jo de vi holder nære når de ikke er til stedet, slik er det jo bare. Forhåpentligvis er Billy klar til nye etapper når de kommer for feiringen av 17.mai. Hun kommer hjem etter turen like før kaffen koker opp her i teltet og avslutter samtalen, for å ta praten videre med svigermor, som er på besøk hjemme hos oss i noen dager. Vi legger på, kaffen koker opp, jeg fyller en kopp og legger meg til for å skrive. Jeg spiser frokost og tømmer kaffekjelen mens jeg ligger der å skriver, og står bare opp når siste punktum er satt for denne gang. Pakker ned campen med det samme og er klar til å gå av gårde relativt tidlig.

Det er overskyet og vind, men opphold, så det blir ullgenser fremfor vindjakke. Jeg observerer når jeg tar på meg genseren at jeg har fått et ganske stort hull under den ene armen helt plutselig, noe jeg enten må få utbedret innen genseren revner helt om det er mulig eller så må den bare erstattes. Men dette får jeg se på når jeg kommer meg inn til byen, akkurat nå fungerer den slik den er. Denne etappen fra Bredalslihåen og inn til Røros viser seg å være en veldig kjedelig etappe å gå, med asfalt vei og ellers lite spennende å se. Ikke før jeg kommer opp på høyden der hvor Røros by åpenbarer seg, derfra er utsikten flott med hele byen liggende fremfor meg. Jeg setter meg faktisk ned på denne høyden å pauser en stund, mens jeg ser på byen i det fjerne, innen jeg går den siste biten inn til sentrum. I Røros skal jeg ha en avkobling, da dette markerer slutten av etappe to. Dette feires med en 300 grams hamburger og en natt på Bergstadens Hotell og Spa. Etter å ha fortalt resepsjonen om prosjektet mitt får jeg en kjempe hyggelig pris på overnatting og fri tilgang til spa avdelingen, noe jeg virkelig setter pris på. Dermed setter jeg sakene mine opp på rommet jeg får tildelt og går så ut for å kjøpe en shorts til å benytte i spaet.

Tilbake på rommet setter jeg meg ned en stund og slapper av med snacks og tv, bare roer kroppen og får den i hvilemodus. Deretter finner jeg veien ned i spaet og får meg et boblebad og et glass vann med sitronskiver i. Det gjør virkelig godt med dette varme gode vannet mot slitne muskler her og der, jeg synker litt i sammen der jeg sitter. Videre blir det både damp badstue og vanlig badstue innen jeg dupper kroppen i både et iskaldt basseng og deretter et varmt. Det kjennes virkelig herlig ut for kropp og sinn å jeg føler meg skikkelig forfrisket, men også trøtt og sliten på en gang. En time senere finner jeg veien opp på rommet igjen, her legger jeg meg bare på sengen å gjør ingenting mens TV-en kjører en film i bakgrunnen, jeg husker ikke engang hva slags film det var eller når jeg sovnet.

10. Mai

Våkner klokken 08 å føler meg klar til å starte dagen, drar fra gardinene å ser at det er overskyet og at det har regnet godt i natt. Værmeldingen tilsier at det kan bli opp mot 15cm snø de kommende dagene, men jeg får bare vente å se. Setter meg tilbake i sengen med en kopp kaffe, som raskt blir til to mens jeg skriver på boken min. Like før 09 kler jeg på meg å tar turen ned for å spise litt frokost. Jeg spiser noen ferske skiver med grovt brød og masse pålegg, drikker en stor og god kopp kaffe, samt et par glass med melk. Tre kvarter senere er jeg klar med frokosten og tar en prat med hun i resepsjonen, da det er avtalt at hun skal ta noen bilder av meg for lokal avisen som jeg gjorde et telefonintervju med innen jeg gikk ned i spa avdelingen i går ettermiddag. Forklarer at jeg så og si er ferdig pakket og at jeg skal opp på rommet å hentet tingene mine for så å komme tilbake å sjekke ut, samt ta bildene de ønsker til avisen.

Klokken 10 er jeg tilbake i resepsjonen hvor vi får unnagjort det vi skal, å jeg går så i vei i retning av Stuggusjøen. Sola skinner, det er delvis skyet og noen mørke skyer i horisonten truer med regn om ikke lang tid, noe som også er meldt. Jeg bruker storparten av dagen til å sakte men sikkert gå oppover, opp på fjellet, over og noe nedover på andre siden. Jeg følger mer eller mindre en flott elv hele veien langs denne dagsetappen, i tillegg passerer jeg flere fine vann som jeg også stopper ved for å ta bilder og for å få meg en liten rast. Regnet som var meldt har vært foran meg, så jeg kommer etter hvert inn i områder hvor marken fremdeles er våt etter regnet, men jeg slipper altså heldigvis unna selv. Klokken er like over 17 når snøen som også var meldt plutselig kommer, og det laver virkelig ned i store mengder, fra ingenting til mengder i løpet av sekunder. Jeg skynder meg inn i et nærliggende skogholt, hadde tenkt meg til vannet som ligger like ved egentlig, men nå er det bare å få opp teltet i all hui og hast. Det tar ikke lange tiden, så er ytter teltet oppe og jeg sitter inni med alt utstyret tørt og fint. Herfra fikser jeg det resterende og like etterpå ligger jeg inni innerteltet i soveposen å spiser middag. Linda ringer i samme øyeblikk, så jeg blir liggende å prate med henne en stund og snøen laver fremdeles ned. Klokken nærmer seg 20 å det snør fremdeles godt, men nå må jeg en tur ut og ned i bekken for å hente et par liter vann. Jeg får unnagjort dette å legger meg tilbake i soveposen, varmer en varmeflaske jeg legger nedi posen og deretter lager jeg meg en kopp varm kakao som jeg drikker mens jeg skriver om dagens hendelser. Jeg bruker så litt tid på å studere kartet for å se på litt alternativer til ruter fremover mot Meråker. I grunn kan jeg nærmest gå i en rak linje over fjellet og ned mot Meråker, men Linda kommer som nevnt å feirer 17. Mai med meg og vil da komme noen dager innen dette slik at vi får litt tid sammen. Dermed må jeg holde meg i nærheten av en vei, slik at hun kan kjøre hele veien frem, fremfor å begynne å bruke tid på å gå opp på fjellet for å finne meg. Jeg finner en rute som kan passe og legger inn et estimert tidsforbruk for å ta meg dit innen torsdag, som er om 4 dager. Når dette er gjort, er det ikke så mye mer å ta seg til. Så jeg putter proppene i ørene og legger meg til å sove.

11. Mai

Våkner 07 å er med det samme klar for å starte dagen, da jeg har sovet godt. Det har snødd gjennom hele natten, så teltet har et snølag over seg som jeg rister av, og med ett blir det lysere inni teltet ettersom snøen faller av og legger seg ned på sidene. Jeg merker nå at det snør fremdeles, men i følge værmeldingen skal dette gi seg innen 09, så jeg får bare satse på at det stemmer. Snur meg rundt og fyrer opp primusen for å få meg litt morgenkaffe og en skål med havregryn. Ligger å skriver på boken og drikker kaffe frem til klokken blir 08:30 og det snør fremdeles, men jeg synes det begynner å lysne ørlitegrann litt lenger fremme og håper at dette er det gode tegnet jeg håper på. Legger meg tilbake med havregrynen og bare venter en stund til, kikker ut med jevne mellomrom, men snøen fortsetter å lave ned. Først klokken 12:30 blir det opphold og et lite gløtt av sol, jeg legger ut solcellepanelet for å lade saker med det samme. Det ser utrygt ut på himmelen fremdeles, og jeg har den eneste tørre flekken i mils omkrets. Velger derfor å kalle dette en hviledag, og går heller tidlig av gårde i morgen når det er meldt sol og fint vær. Når dette er bestemt går jeg ned i bekken å tar en tannpuss før jeg så går meg en rolig tur.

Klokken 14:30 er jeg tilbake i teltet igjen, da det på ny har begynt å snø ørlitegrann. Jeg er sulten å lager noe middag mens dette snøværet passerer, da jeg ser at det nærmer seg flekker av blå himmel i horisonten er jeg ganske sikker på at snøen har gitt seg når jeg er ferdig å spise. Dette stemmer på en prikk, og når maten er spist skinner solen igjennom skydekket og det finnes dotter av blå himmel. Solen varmer faktisk godt, så jeg legger meg på ryggen i teltet med luken ut på vid gap. Solstrålene skinner meg i ansiktet og vinden har stilnet helt. Jeg har vondt i nakken i dag å ligger nå derfor på ballen å masserer mens jeg nyter sola, etter en stund er nakken helt øm og bedøvet å jeg sovner der jeg ligger for en stund. En kjempe deilig lur fikk jeg meg der altså, helt fantastisk. Solen er nå enda sterkere og jeg ser at det har sprukket opp mer i skydekket, knyter derfor på meg skoene å går meg en god, men rolig runde. Kommer tilbake til teltet klokken 19 å legger så noen saker ut til lading via de siste solstrålene for dagen innen solen blir borte bak fjelltoppene. Jeg sitter å ser litt på bilder og videoer jeg har tatt fra turen mens ladingen pågår å gjenopplever hele ekspedisjonen så langt, herregud så gøy det har vært, så mye jeg har opplevd og så utrolig fort det har gått. Koser meg virkelig med dette og tiden renner av gårde, samtidig forsvinner solstrålene å jeg pakker så sammen å går inn i teltet for kvelden. Koker opp vann å drikker en kopp kakao mens jeg skriver om dagen som har vært, i bakhodet surrer tanken om at det skal være sol og godt vær i morgen, hvilket jeg ser stort frem i mot. I morgen skal jeg vandre videre med mål om å komme meg så nærme Stuggusjøen som mulig, noe jeg ser veldig frem imot. Med denne tanken i hodet, putter jeg propper i ørene å legger meg til å sove.

12. Mai

Våkner 07 etter en god natts søvn å føler meg kvikk og rask. Ser at sola allerede skinner godt på teltduken og at værmeldingen har stemt godt. Snur meg rundt å fyrer i gang primusen for en kopp kaffe og åpner duken ut til det fri, der ute er det hvitkledde topper og en skyfri blå himmel som åpenbarer seg. Hvilken fantastisk fin opplevelse og for en herlig måte å starte dagen på, bare ligge her i soveposen å drikke kaffe med dette kunstverket å se på rett utenfor boligen. Altså, slikt får man aldri oppleve fra sofaen hjemme, og man setter aldri så mye pris på nettopp dette, som når man også har lagt her i fullt snøfall og tjukk tåke dagen i forveien. Etter regn kommer sol som det sies, og det er virkelig et øyeblikk verdt å vente på. Det har vært kaldt i natt, for begge vannflaskene mine er frosset og det samme med vannet i kjelen, men selv har jeg vært god og varm å ikke lagt merke til noe av dette. Og nå skinner solen heldigvis å gjør det godt og varmt, spesielt inni teltet.

Jeg spiser frokosten, tar meg en ekstra kopp kaffe og går så i gang med å rive campen, man kommer tidlig i gang når været viser seg fra denne siden. Klokken har ikke enda slått 10 innen jeg står klar til å vandre videre, tar en siste sjekk på at jeg har fått med meg alt utstyr og vandrer så i vei. Dagens etappe består av mye motbakker, samt variert underlag, noe som passer meg perfekt. Jeg foretrekker motbakke fremfor utforbakke, da motbakke er snillere med knærne, og variert terreng er hyggeligere for føttene. Det starter uansett på asfalt som tar meg frem til Brekken, hvor jeg tar en god pause å spiser lunsj. Det viser seg nemlig at de har en butikk her, så dermed blir det rundstykker og pålegg, kaffe og cola. Men veien frem hit har vært veldig fin, med godt vær og fin natur i form av vann og stryk, fjell og snø, samt myr og lave bjørketrær. Etter lunsj går jeg en kort stund langs asfalten før jeg tar av inn på en gruset skogsbilvei, hvilket er helt nydelig for føttene. Langs denne veien går jeg en god stund og er bare meget glad for det myke underlaget. Den siste delen av denne avstikkeren innen jeg er tilbake på asfalten igjen består av en gammel kjerrevei av noe slag, delvis gjengrodd til tider og meget bløt grunnet snøsmeltingen. Når jeg kommer inn på denne veien går det igjen i motbakke til jeg kommer opp på flaten, det siste stykket før toppen og over flaten, samt hele veien ned og inn til asfalten igjen består av snø. Denne snøen er ganske så dyp til tider og rekker meg ofte helt opp til knærne, hvilket blir veldig tungt å jobbe seg gjennom med den tunge sekken. Jeg vet ikke hvor langt dette strekket med snø var, men det føltes som at det aldri tok slutt. Det må nok ha tatt meg 1.5 - 2 timer å komme fra ende til annen i denne snøen, hvilket var mer enn lenge nok, for svetten siler i det jeg setter føttene på asfalten igjen.

Jeg tar en hvil å legger meg litt ned for å hente meg inn igjen, spiser litt sjokolade og drikker en god del vann. Kjenner at hele denne kombinasjonen gjør godt for kroppen og at jeg henter meg inn igjen. Jeg stabler meg omsider på beina, slenger sekken på ryggen å vandrer videre. Været er fremdeles helt fantastisk med sol fra klar blå himmel, så jeg bestemmer meg for å gå frem til klokken nærmer seg 19. Når denne tiden nærmer seg har jeg kommet inn i Ridalen og går opp langs Storelva, jeg bruker derfor litt tid mens jeg går langs denne elven nå, da jeg samtidig ser etter en fin teltplass for natten. Det tar ikke lange stunden, så har jeg funnet en herlig plass langs elven. Slår opp teltet, får utstyret på plass og henter så vannet jeg trenger. Tar en runde med filming og får knipset noen bilder og deretter er det inn i teltet for å lage til en sein middag. Spiser middagen og drikker en kopp kaffe etterpå mens jeg skriver om dagen. Klokken har blitt nesten 21 når jeg er ferdig å skrive, og kroppen varsler om at det er tid for å legge seg. Jeg koker raskt opp litt mer vann å drikker dette innen jeg legger meg, da jeg kjenner jeg er tørst og jeg foretrekker vannet varmt innen jeg skal sove. Deretter går proppene i ørene, duken trekkes forbi og god natt.

13. Mai

Våkner 07:30 å er fremdeles kjempe trøtt, dette fordi jeg har sovet ekstremt tungt og godt. Snur meg uansett rundt med det samme for å komme i gang med rutinene og merker straks jeg drar ned duken ut i forteltet at solen allerede skinner godt fra øst. Åpner så duken helt ut, blå himmel og sol. YES!

Så den vanlige visa med kaffe, skriving og frokost i rolig tempo, alt mens duken ut er åpen å jeg kan nyte synet av naturen og godværet. GoPro slenges ut i solen tilkoblet solcellepanelet, så er det fulladet til avgang. Alt er så rolig, temperert og behagelig at jeg helst bare vil bli i denne stunden for en tid. Noe jeg også gjør, kryper ikke ut av teltet før klokken er 10:00, men går da straks i gang med nedriggingen av campen. Klokken 11 står jeg klar til å ta fatt på dagens etappe over Skarsfjella og ned i Stugudalen. Det starter med motbakke på samme måte som det sluttet i går, og det skal bli noen høydemeter, for nå skal jeg virkelig over toppen og ned på andre siden. Som nevnt er jeg glad i motbakker og koser meg med turen opp og all den fine utsikten dette gir meg. Vel oppe på toppen stopper jeg å tar en pause, filmer og tar litt bilder. Setter meg ned å spiser sjokolade mens jeg nyter utsikten over vannet Riasten som er isbelagt med et snødekke trukket over seg. Akkurat på dette stedet hvor jeg nå sitter å hviler har jeg vært flere ganger tidligere, senest i fjor sommer med kona. Den gang med campervan, da var vi på bilferie og på vei mot Nordland. Nå er jeg for såvidt også på vei mot Nordland, men denne gangen til fots.

Etter en pause og litt mimring tar jeg beina fatt igjen å starter nedstengningen mot Stugudalen og Stuggusjøen. Turen ned her er kjempefin og byr på flott utsikt, men den er også ganske lang, så det tar godt med tid. Jeg tar også den lange pausen midt i nedstengningen, hvor jeg ruller ut liggeunderlaget å legger meg nedpå en stund. Ligger nok der i tre kvarter mens jeg nyter varmen av solstrålene i ansiktet, og tror faktisk også at jeg sovner der et lite øyeblikk. Men så er det opp igjen og i gang med fullføringen av hele nedstengningen til Stuggusjøen. Jeg kommer ned å følger den nærmeste siden av vannet hele veien til jeg på ny er tilbake på fylkesveien igjen, da på motsatt side av vannet. Herfra følger jeg fylkesveien i retning av Selbu, og nå begynner det å bli ettermiddag, så jeg ser hele tiden etter egnet plass for camp. Klokken 19 ankommer jeg Brautvollen å legger meg til nede ved elva Tya langsetter Stugudalsvegen. Her får jeg opp teltet helt nede ved elven, men er fremdeles ganske tett på fylkesveien. Uansett, det får duge da det er langt til noe annet og føttene har fått nok av vandring for i dag. Jeg gjør min vante rutine med å hente vannet jeg trenger, gjør en varmeflaske, spiser middag og tar meg en kakao innen kvelden.

Når dette er gjort prater jeg i telefonen med Linda en stund, mens jeg legger meg til rette for å sove når vi etter hvert legger på. Det er jo slik at hun kommer hit til meg i morgen, sammen med Billy. Da skal vi bo på ei hytte hun har leid et par mil lenger frem fra her hvor jeg er nå fra i morgen torsdag og frem til søndag 17.mai, altså tre døgn på ei hytte og avslutte det hele med å feire nasjonaldagen sammen innen hun kjører hjem til hverdag og jobb igjen. Vi avslutter etter hvert samtalen, jeg putter propper i ørene å tar kvelden.

14. Mai

Våkner uthvilt 06:30 etter å ha sovet relativt godt og lenge. Fant meg en fin plass ved elveleiet, men nakken har vært litt vond og kranglete gjennom natten. Dette, samt et ømt punkt ved det høyre skulderbladet som har strålt smerte ned gjennom armen og ut i hånden. Det har egentlig føltes som en senebetennelse i håndleddet, hvilket har holdt meg våken litt nå og da. Men foruten dette har jeg sovet meget godt og tror jeg har fått de timene jeg behøver.

Snur meg uansett rundt å fyrer primusen for morgenkaffen, og hyggestund i forteltet. Sjekket værmeldingen i går kveld, det skulle regne gjennom hele natten og frem til 12 i dag. Jeg hørte de første dråpene traff duken innen jeg sovnet i går og det trommer fremdeles godt på duken når jeg ligger her nå. Linda har allerede startet hjemmefra å er på vei, så hun er nok her en gang mellom 11 og 12 vil jeg tippe. I mellomtiden blir jeg liggende her å avvente regnet, mens jeg drikker kaffe, skriver og leser litt nyheter. Det er ikke så værst med en slik formiddag i ny og ne, faktisk gjør det ganske godt for kroppen å bare ligge litt lenger i ro. Ved 10-tiden begynner jeg så smått å pakke litt utstyr innenfra teltet, alt som etter hvert står igjen er ytterteltet. Like før 11 tar jeg på meg regnjakken å kryper ut, det regner fremdeles, men det har roet seg en god del. Teltet pakkes nå fullstendig og hektes stramt utenpå sekken, slik at den ikke skal henge og slenge bakpå mens jeg går, deretter vandrer jeg av gårde.

Jeg går opp til veien å vandrer mot Tydal, og dette skal jeg gjøre frem til Linda kommer å tar meg igjen, hvilket hun gjør ved 12:30 -tiden. Det passer seg slik at dette er på en busslomme midt på ei åpen slette, hvilket gjør det enkelt for meg å markere hvor jeg stoppet innenfor denne 17.Mai helgen. Jeg markerer dermed ned hvor denne plassen er, setter sekken i bilen til Linda og setter meg inn. Hun kjører da inn til Tydal og videre til adressen hytta ligger på like utenfor sentrum. En fin liten oase åpenbarer seg på et lite tun der hytta ligger, vi åpner opp, bærer alt av utstyr inn og får det på plass. Hun har med seg masser av mat og snacks, så her skal vi kose oss rikelig de kommende dagene. Når dette er gjort går jeg ut i uthuset å henger opp telt og annet utstyr til tørk, da mye har blitt skikkelig bløtt. Deretter setter vi oss til bords for å spise, vi er begge kjempe sultne og klare for en varm rett. Hun har laget lasagne som vi enkelt bare kan varme opp som første måltid, da hun på forhånd tenkte at vi nok ville være skrubbsultne når vi ankom hytta, noe hun har helt rett i. Vi varmer dermed kjapt opp lasagnen og sper på med fersk salat. Helt nydelig, det smaker altså så godt og jeg har store problemer med å stoppe. Spiser meg så mett at det lett kan kalles å forspise seg, hvilket sender meg direkte i mat koma å gjør meg stuptrøtt. Vi trekker oss over til stue delen hvor hun legger seg på sofaen og jeg planer ut i et lenestol, her sovner vi begge og våkner vel ikke før en halvtimes tid senere. Slike middagslurer er så gode å jeg føler meg kvikk og raskt med det samme jeg våkner, nå er også solen fremme. Vi snører skoene og går oss en tur i området. Like bortenfor hytta finner vi et skilt det står Græsli gruve på, herfra leder en sti inn i skogen og frem til gruva. Vi tar turen inn for å ta litt bilder og video før vi så forsetter turen videre på en rundtur. Det virker som det har vært mye gruve aktivitet i området, da vi ser hva vi tror er gruve åpninger som er til dels dekket av vann nå, samt uthugde kanaler i fjellet her og der. Vi går rundturen å kommer etter hvert tilbake til hytta, og i det vi lukker døren bak oss begynner det å regne ganske så bra. Gikk akkurat klar der altså. Resten av kvelden går med til å spise god mat og snacks, hyggelige samtaler og kortspill. I løpet av kvelden ser vi ut døren på en gressflekk gjentatte ganger, hvor det nesten hver eneste gang står nye dyr der å beiter. På et tidspunkt har vi to elger, fire rådyr, et reinsdyr og en hare, hvor alle står i harmoni å beiter sammen. Jeg er innom badet på et tidspunkt å ser tilfeldigvis ut av vinduet på en dam som ligger der, da svømmer det altså en bever rundt i dammen å koser seg. Helt utrolig og helt fantastisk på samme tid, for et sted vi har kommet til. Det skal vise seg at det samme skjer hver eneste kveld vi er på hytta.

Klokken 23 begynner vi å bli ganske så slitne og tar derfor kvelden.

15.-17. Mai

Hviledager på hytta med rolige turer i omegn, litt sightseeing og en tur til Henfallet som er Trøndelags høyeste fossefall.

Ellers er det god mat og snacks som gjelder, i tillegg til spill og kos.

18. Mai

Våkner først 05:30 av at solen skinner fint inn i gapahuken jeg ligger i, men føler at dette er unødvendig tidlig å stå opp, så jeg snur meg bare rundt. Klokken 07 våkner jeg på ny av solen som varmer enda mer, og er da enig i at det bare er å stå opp. Billy er ganske så trøtt, men kommer over å gir meg en klem før han så legger seg ned helt inntil meg. Fyrer opp primusen og koker en kjele kaffe som jeg drikker liggende i soveposen, mens jeg ser utover det rolige vannet og koser med Billy. Klokken blir meget raskt 08, å jeg gjør ferdig siste bit av skrivingen for denne morgenen og går så i gang med å få i meg frokosten. Når det er gjort er det ikke så mye annet å gjøre enn å starte dagen på ordentlig, så jeg kryper ut av posen å pakker alle sakene. Avslutter hele økten med en tannpuss å slenger så sekken på ryggen, vi er klare for marsj og klokken er 09:15.

I dag skal vi fortsette vandringen i retning av Meråker og starter første del av vandringen langs en kultursti helt fra plassen vi ligger ved å nesten helt inn til Ås, Tydal. Denne kulturstien er kjempefin å gå på, med mykt underlag, mye og se på, samt noen informasjonstavler her og der underveis. Like før vi kommer inn til Ås, svinger vi opp i fjellet i retning av Østby. Herfra går det så og si bare i motbakke de neste timene, ja nesten hele dagen i grunn. Vi kommer etter en god stund til Gammelvollsjøen, og her planer det ut for et lite stykke. Benytter oss av dette og setter oss ned for en god rast, da vi har behov for litt påfyll av både sukker og væske. Ferden går så videre opp og neste lille stopp blir ved parkeringen til Ramsjøhytta, da har vi kommet såpass høyt opp at det begynner å bli skikkelig spennende utsikt over horisonten i alle retninger. Herfra ser man nå hvor stort og massivt alt er og hvor liten man egentlig er i den store sammenhengen, som en dråpe i havet bare. Turen til hit i dag har bestått av mye motbakke, men det er her turen virkelig skal få begynne viser det seg, det er nemlig her all den råtne snøen begynner. De siste kilometerne opp til demningen ved Finnkoisjøen er tunge og går meget sakte, da det ligger mye snø fremdeles og jeg synker tidvis helt ned til knærne når vi vasser over den. Men vi kommer oss omsider frem og går så av veien som stopper her og ut i terrenget. Herfra er det merket sti over selve fjellet, via Gilså gruve, tett på Litjfjellgruva og så ned mot Bjørneggen DNT hytte. På grunn av snømengden kan jeg nå ikke se stien og merkingen, men setter en kurs og går i sikksakk etter hvor de bare flekkene mellom all snøen er. Det blir ekstremt mye vandring i dyp og søkkvåt snø, hvor jeg tidvis synker helt ned til hofta grunnet ujevnt terreng. Det er herlig hver gang vi kommer til en tørr flekk av noe størrelse hvor jeg kan få hentet meg litt inn igjen, før vi kjemper videre. Slik går det altså i timevis over fjellet, hvor vi omsider nærmer oss krysset der vi enten kan gå opp mot Litjfjellgruva eller ned mot Bjørneggen, men før vi kommer til dette krysset må vi vade over en stri og hissig elv. Det som gjør det ekstra skummelt er at den i all hovedsak er gjemt under store snøbruer, hvilket er livsfarlig å falle ned i. Jeg bruker derfor god tid på å få oversikt og velger så å gå en større omvei, da jeg kan skimte at jeg faktisk kan se elven på et sted lenger bort. Vi går dit og riktignok er den åpen nok akkurat der, til at det er forsvarlig å gå over. Vadingen går veldig fint, både for meg og Billy, bløte er vi uansett, så vi ble ikke noe bløtere av dette. Deretter er det vading over en liten bekk som renner ned og slutter seg til den strie elva vi akkurat krysset og dermed er vi fremme ved krysset. Klokken er nå over 20, solen skinner heldigvis fra blå himmel slik den har gjort i hele dag og vi er dønn slitne. Jeg tjorer Billy til benken som står i krysset og setter opp teltet i all hui og hast, får utstyr på plass og Billy fint plassert i forteltet. Billy har spist mat mens han ventet på at jeg ordnet med teltet, men har ikke fullført all maten, så den får han med seg inn i teltet som nattmat. Jeg går så tilbake til bekken, da jeg fremdeles har alt det bløte på meg og fyller alt jeg har med vann slik at jeg slipper en tur til, deretter kryper jeg inn i teltet og får av meg alt det bløte. Jeg kjenner nå at jeg begynner å bli kald, så det er ekstremt godt å få av seg det bløte og på med noe tørt, for deretter å legge seg ned i soveposen. Klokken er nå 21:15 når absolutt alt er klart, jeg varmer meg to kopper med kakao som jeg drikker og kjenner at varmen gjør godt i kroppen og at sukkeret gjør mirakler. Deretter blir det en god middag innen jeg drikker 0,6liter med varmt vann. Klokken er 23, når jeg lukker duken og sier god natt.

19. Mai

Våkner 07, er delvis uthvilt men har sovet litt ustabilt grunnet smerter i kroppen. Det er i grunn ikke så rart etter gårsdagens etappe, så jeg tar en rolig morgen. Solen er oppe, men det er mørke skyer over fjellene som truer med regn. Det har meldt full sol i hele dag, så jeg velger å stole på meldingen. Henger først ut den bløte buksen og sokkene, før jeg kryper tilbake i posen å koker opp litt kaffe. Her blir jeg bare liggende en god stund å nyte kaffen, skrive og kose med Billy. Har ikke lyst til å stresse med noe som helst, og tenker at jeg har et minimums mål om å komme meg de siste kilometerne ned til Bjørneggen DNT hytte i dag. Her må vi også vasse i snø, så det vil bli en ny bløt opplevelse også i dag, men slik er nå dette livet og jeg velger det selv. Klokken 09 har jeg ligget i posen å gjort ingenting i to timer, noe som har vært helt fantastisk deilig. Men nå føler jeg meg klar for dagen, så jeg kryper ut av teltet og ser at de mørke skyene er byttet ut med blå himmel og sol. Jeg pakker ned utstyret og vi vandrer av gårde rundt klokken 10. Det starter der det slapp i går, med vassing i snø, men heldigvis ikke like dyp og ikke over like store områder. Etter hvert som vi kommer ned noen høydemeter, forsvinner også snøen mer og mer, til slutt er den helt borte. Jeg priser meg lykkelig over at snø badingen er over for denne gang og rusler ganske så mye lettere videre herfra. Vi kommer ned til Bjørneggen relativt raskt og greit, det er tidlig på dagen og vi har masser av energi igjen, så beslutningen blir å gå videre ned mot Meråker sentrum. Solen varmer etter hvert bare mer og mer, å det blir til slutt full sommer. Et par-tre ganger på turen ned til Meråker stopper vi å pauser, da smører jeg også inn ansiktet med solkrem. Jeg har allerede brent nesetippen og ørene et par ganger på denne turen til nå, så jeg prøver å bli bedre på å smøre de utsatte delene. Vi kommer omsider helt ned i dalen og skal herfra følge E14 videre inn til sentrum, hvilket jeg ser frem imot da jeg har besluttet å kjøpe en diger hamburger når vi endelig kommer dit. Omsider gjør vi også det, så da blir det en stor hamburger, en kaffe og en cola på meg, samt en skål med vann og godis på Billy. Dette sitter vi å nyter en god stund i den varme sommersolen innen vi beveger oss videre, herfra har vi bare noen få kilometer igjen innen vi er fremme ved Meråker Camping, plassen vi skal bo på i natt. Vi kommer frem og slår opp teltet, har gått 26km, men det er fremdeles tidlig på dagen og solen skinner sterkt. Når alt er på plass, Billy har spist og ligger å døser i solen med en skål vann, går jeg inn å tar meg en dusj. Etter dusjen går jeg ut bare i bokseren, da solen varmer så godt. Absolutt alt annet av klær blir hengt opp til tørking og lufting generelt, da det er behov for det nå etter all denne tiden. Jeg rekker til og med å bruke litt tid på å tøye ut innen vi kommer oss inn i teltet for kvelden, noe vi gjør så fort solen forsvinner bak fjelltoppen. Der inne kjenner jeg umiddelbart hvor sliten jeg er i hele kroppen og i hodet, Billy legger seg og sovner momentant, hvilket han for øvrig har gjort siden vi kom hit i dag. Ja, vi er slitne begge to, og det merkes nå. Dermed blir det bare en skål med varm mat på meg i teltet og deretter er det god natt med det samme.

20. Mai

Våkner 09 å føler meg uthvilt. Det er ganske varmt, men ute er det lettskyet og dermed helt toppen vær å vandre i. Koker opp en kjele kaffe å setter meg til å tape føttene mens jeg slurper i meg den første koppen. Det tar litt tid å tape, men man har virkelig igjen for det, spesielt om man skal gå mye på asfalt.

Når det er gjort setter jeg meg ut på parkbenken ved siden av teltet, nå har solen kommet frem så da vil jeg gjerne spise frokosten ute. Spiser frokosten og pakker deretter rolig ned telt og alt utstyr. Klokken 11:30 går vi av gårde med et ønske om å stoppe på neste campingplass, som er Flora camping og som også ligger langs etter den trafikkerte E14. Den er såpass trafikkert og man må følge så nøye med hele tiden mens man går at man blir ganske så sliten av det, og derfor har jeg satt meg mål om å ta inn på Flora som er cirka halvveis til Hegra langs E14 fra Meråker camping.

Når vi omsider kommer til Flora, viser det seg at denne campingen er stengt. Slukøret må vi vandre videre uten å vite nøyaktig for hvor lenge. E14 går hele veien inn til Hegra å det er stupbratte fjellsider på hver side av veien med Stjørdalselva i midten. Det er få steder å finne gode teltplasser på denne strekningen, men det er en og annen gapahuk beregnet på laksefiskere. Nå er det slik at laksefisket ikke starter før neste måned, så jeg begynner å se etter en gapahuk jeg kan benytte meg av for natten. Og like før klokken 18 finner jeg en flott gapahuk ved Øverkil, tar turen ned å kikker inn. Det er ingen der og det har blitt tidlig kveld, da tenker jeg at ingen heller vil komme for å bruke den akkurat i kveld og natt å velger derfor å rigge meg til i denne for natten. Her er det godt med plass, stille og rolig, og fint med elva som renner forbi. Vi nyter kvelden med middag, kaffe og kakao der nede ved elvebredden. Jeg er ganske sår i nakke, skuldre og rygg, så jeg henter frem ballen å bruker litt tid på å massere de såre områdene. Til slutt tøyer jeg ut og strekker alle ømme muskler så godt jeg klarer en god stund, hvilket gjør at kroppen kjennes litt bedre og at noe av smerten avtar.

Siste del av kvelden bruker jeg først til å skrive ned alt av hendelser fra dagen, før jeg så legger meg i posen å leser frem til jeg ikke orker å holde øynene åpne lenger.

Aner ikke hvor mye klokken er når jeg legger meg til for å sove, men sovner tvert.

21. Mai

Våkner 08 å føler meg kjempe trøtt og sliten i hele kroppen. Natten har ikke vært bra, da den har vært preget av mye smerter og dermed lite søvn. Har rullet mye rundt, vært urolig og ikke klart å finne en behagelig og avslappende stilling å ligge i. Himmelen starter blå de første 20 minuttene, men da tar også de grå skyene over. Det har meldt regn i over en uke nå, de første dagene om kveld og natt, men så skal det regne døgnet rundt en periode. Derfor velger jeg å starte dagen med det samme, slik at jeg kommer meg av gårde og får tilbakelagt mine mil innen kvelden og forhåpentligvis regnet kommer. Jeg starter dagen med kaffe drikking og bok skriving fra soveposen som vanlig, deretter får jeg i meg frokost mens jeg ligger å leser nyheter. Når det er gjort tar jeg en tannpuss og går direkte i gang med å pakke sakene. Klokken 10 er jeg ferdig pakket og går i vei.

Som nevnt er det mye trafikk langs E14 og på ingen måte verken noe hyggelig eller opplevelsesrik vandring fra gapahuken og frem til Hegra. Nå og da stopper jeg opp og tar noen pauser bare for å slippe trafikk en liten stund, og andre ganger må vi stoppe opp for å la en serie med tungtransport passere, men slik er det da vi jo tross alt går langs en bilvei.

Kommer etter hvert inn til Hegra å ser umiddelbart en Spar butikk, her blir det dermed en lengre pause innen ferden fortsetter opp på fjellet. Det er lettskyet, men solen skinner svakt gjennom skydekket og det er godt og varmt. Tjorer Billy i skyggen ved en benk utenfor å setter frem en skål vann, lar også sekken min stå igjen ved ham og går så inn å handler. Det blir både rundstykker, cola, melk og frukt i tillegg til en kopp kaffe. Ute på benken koser vi oss med maten som vi deler broderlig Billy og jeg, tar oss god tid og har godt av denne hvilen. Vi går så omsider videre, herfra starter motbakkene som jeg liker så godt. Første del er ganske så bratt, men det tar oss ikke mer enn en halv time cirka før det flater ut for en stund. Jeg legger merke til at regnskyene i det fjerne stadig kommer nærmere og at de beveger seg fremover i den samme retningen som oss. Mot enden av denne flaten, en god stund senere, et lite stykke før neste runde med motbakke starter sitter det en kar på trappen utenfor huset sitt. Jeg har gått å fundert en liten stund på om det kanskje finnes en etablert gapahuk rundt Ausetvatnet som jeg nå skal til og benytter meg av muligheten til å spørre en lokal. Karen som sitter der på trappen sin heter Knut Arve Mæhre og svarer mer enn gjerne på spørsmålet mitt. Han kan fortelle at han ikke er kjent med at det er noen gapahuk der, men at han kjenner en kar som bor i enden av vannet som har en privat gapahuk på sin eiendom. Han tar dermed en telefon til sin bekjent og forklarer situasjonen, og det hele ender med at jeg ønskes velkommen til å bo i denne gapahuken i natt. Vi prater litt videre og jeg takker så for hjelpen innen jeg igjen fortsetter vandringen. Nok en serie med motbakker venter meg og rikelig med utsikt dertil selvfølgelig. Et par kilometer innen jeg ankommer Knut Arves bekjente, kjenner jeg en tidligere kjent smerte i den ene leggen. En begynnende betennelse, grunnet overbelastning. Faen tenker jeg, dette trenger jeg virkelig ikke nå. Setter den seg skikkelig kan det ta kjempelang tid å bli kvitt den igjen, men jeg må komme meg frem til gapahuken, så jeg fortsetter den siste biten. Kjenner smerten tiltar, men kommer omsider frem til gården og det hyggelige paret som bor der. Geir og Sigrun Kristine tar meg godt i mot og vi prater først litt innen de følger meg ned til vannkanten hvor gapahuken står. Denne viser seg å være en luksusutgave med skyvedører, salong, kjøkken og strøm. Ja, selv toalett er det her, så dette var jo over all forventning. De viser meg fasilitetene og lar meg så være for meg selv for å pakke ut og finne meg til rette. Så jeg pakker ut sakene og koker meg deretter en kopp kaffe jeg setter meg ned med, det er så godt å få satt seg litt komfortabelt og bare hvile for en liten stund. Deretter bruker jeg litt tid på å tøye ut såre muskler innen jeg lager middag. Når alt er klart sitter jeg bare i den behagelige lenestolen å nipper til kaffen å kikker ut på vannet, vinden som blåser i trærne og regndråpene på vinduet. Kjenner umiddelbart på en takknemlighet, for å være på tur, for å være her inne og for gode mennesker som disse.

Jeg får av meg klærne og sitter bare i bokseren å lufter føtter og tær som er såre, samtidig som jeg skriver på boken og deretter planlegger ferden videre på kartet. Det er som nevnt også strøm her, så jeg benytter anledningen til å lade mine duppeditter innen jeg skal videre. Jeg sitter å leser bok når Sigrun Kristine banker på, hun lurer på om jeg har såre føtter etter vandringen. Dette kan jeg svare bekreftende til å forteller at jeg lufter føttene nå for å pleie de innen jeg skal videre. Hun kan da fortelle at hun er en utdannet fotpleier og at hun gjerne vil gi meg pleie av mine føtter. Dette takker jeg selvfølgelig mer enn gjerne ja til å følger med opp til huset hvor hun har sitt utstyr. Jeg setter meg ned å får først et fotbad, innen hun pleier føttene med både skraping, skrubbing, massasje og diverse kremer. Føttene får rett og slett et helt nytt liv og føles kjempebra. Geir er også tilstede under behandlingen, så vi prater hele veien og har det riktig så trivelig. Jeg lærer masse om stedet og får informasjon om området rundt gården og om nærliggende vann. Etter en lang behandling og hyggelig prat er det på tide å trekke ned igjen for å legge seg. Jeg takker dermed for all hjelp og ønsker å betale for både overnatting og for fotpleien, men dette vil de ikke ha noe av og tar ikke i mot mine penger. Alt jeg da kan gjøre er å takke så mye for all hjelp og går så tilbake til gapahuken og legger meg for natten.

Klokken er 23 når jeg er tilbake å får lagt meg.

22.Mai

Våkner 07:30 å har sovet veldig godt, kroppen har fått restituert ganske bra. Men jeg kjenner at betennelsen i leggen har satt seg ganske bra og at det er ømt og smertefullt. Samtidig ønsker jeg ikke å utnytte situasjonen jeg er i og disse snille menneskene, så jeg må videre et lite stykke i dag, men det betyr at jeg må ta det veldig med ro og redusere distansen kraftig. Jeg koker opp kaffe og setter meg i stolen for å se på litt muligheter på kartet.

Når jeg har lagt en liten plan, går jeg i gang med frokost og deretter pakker jeg sakene med det samme. Det skal regne i dag, og det er usikkert når det kommer, så det er bare å komme seg av gårde. Klokken 10 er jeg ferdig pakket å går opp til huset for å takke for meg. Vi slår av en liten prat å jeg får så en krem til å smøre på mine betente legger, denne vil hun heller ikke ta imot betaling for. Vi avslutter samtalen, og jeg fortsetter vandringen med Billy. Solen skinner nå og det er varmt, så buksebeina kommer fort av igjen. Etter å ha gått en times tid kommer det plutselig heftige, strålende smerter fra leggen. Såpass at det gjør vondt å i det hele tatt ha noe belastning på foten, så jeg setter meg ned direkte. Jeg finner frem smertestillende og spiser et par slike tabletter, deretter blir jeg liggende å spise sjokolade og drikke vann i 20 minutter. Etter dette føles det litt lettere, jeg tar på meg sekken og fortsetter rolig vandring.

En god halvannen time går innen den strålende smerten igjen kommer for fullt, og jeg setter meg på ny ned å hviler en god stund. Jeg vurderer å sette opp teltet å bare bli hvor jeg er, men det er bratt på begge sider av veien og ingen steder for teltet. Dermed fortsetter jeg vandringen etter en halvtimes tid, tankene er jo også på regnet som skal komme og vedvare døgnet rundt i de kommende dagene. Skal jeg ligge helt i ro med denne leggen i disse dagene kunne det kanskje vært hyggelig med tak over hodet og noen fasiliteter.

Jeg kontakter dermed en gård i Markabygda som leier ut rom, men de er utenlands og har derfor stengt. Litt usikker å hva jeg da skal gjøre, fortsetter jeg bare å stabbe videre inn mot Markabygda for å se hva som åpenbarer seg. Jeg får en runde til med strålende smerter som gjør at jeg må sette meg ned å hvile en stund, og dette er på en høyde ved Tunnset hvor jeg har utsikt over Movatnet. Jeg sitter da å betrakter denne flotte utsikten mens jeg hviler foten nok en runde innen jeg går den siste biten inn til Markabygda.

Når jeg så endelig kommer inn til Markabygda er en kirke det første som møter meg og på andre siden av veien står et annet kirkebygg og noen parkbenker. Jeg setter meg ned på en av disse og hviler mens jeg fundere litt på hva jeg skal gjøre. Henter litt vann til Billy fra kirkegården å går så litt rundt dette bygget å kikker, da viser det seg at dette faktisk er et pilegrims herberge hvor man kan overnatte og det står et nummer på døren man kan ringe for å få tilgang da det er ubemannet. Jeg ringer opp og får beskjed om at jeg og Billy bare skal låse oss inn å finne oss en seng. Dette gjør vi og finner oss fint til rette. Verten kommer omsider en tur for å vise oss fasilitetene og reiser så videre. Her har vi både kjøkken, kontor, tørkemuligheter av klær og fullt bad med tilgang til dusj.

Lager meg først og fremst en kopp kaffe etter at vi har funnet oss til rette, og deretter blir det en middag. Det har vært varmt de siste dagene og mye motbakke, så svetten har silt og jeg finner derfor raskt veien inn i dusjen og benytter så anledningen til å vaske klærne. Fyrer opp i peisen og henger klærne til tørk foran, før jeg så legger meg på sengen for å hvile kroppen og spesielt leggen.

Jeg har mye å ta igjen på skrivingen, så jeg bruker resten av kvelden på å skrive ferdig for å komme ajour med dette. Samtidig holder jeg foten høyt for å roe hevelsene i leggen. Helt til slutt ligger jeg bare å leser frem til jeg tar kvelden en gang. Det er fredag og det skal regne hele helgen, samt at leggen trenger godt med hvile. Jeg blir her ut helgen og går videre på mandag om leggen er bra nok innen den tid.

23. Mai

Våkner 08 å har sovet ekstremt godt. Føler meg skikkelig klar for å starte dagen, men dette er ikke en helg hvor det skal skje så mye da den skal brukes til å restituere og lege foten. Dermed blir jeg bare liggende i sengen. Jeg er helt alene på herberget og har alt for meg selv, så jeg kan bare bli liggende så lenge jeg vil uten forstyrrelser. Drikker kaffe og leser bok, leser nyheter og scroller på mobilen, bare slapper av. Billy ligger også bare rett ut ved siden av sengen min å gjør ingenting. Han gjør ikke antydning til å ville ut eller noe som helst innen klokken nærmer seg 13:30, men da kommer tegnet om at det er på tide å ta en tur på do.

Vi går derfor ut en tur og han gjør sitt, mens jeg belaster foten minst mulig. Deretter er det inn igjen for mer hvile, men jeg varmer opp havregryn å tar med meg tilbake til sengen når vi først passerer kjøkkenet. Det finnes en laptop på herberget som er koblet til en altibox-bruker og jeg kan dermed låne denne for å se litt tv, hvilket hjelper godt på å få tiden til å gå. Litt utpå dagen begynner jeg å tenke litt på om det kanskje er mulig å handle i butikken i Levanger, for så å få det tilkjørt. Jeg sjekker litt opp i dette og tar så kontakt med butikksjefen på Meny i Levanger, som for øvrig viser seg å ha fri i dag. Det er påskeaften, klokken er 15:15 og butikkene stenger 16:00 i dag. Jeg forklarer butikksjefen situasjonen, og godhjertet som han er sier han seg villig til å kjøre å handle for meg for så å kjøre varene helt ut hit, hvilket er en kjøretur på 20 minutter én vei. Han ber meg om å sende ham en handleliste, mens han selv kjører til butikken for å handle. Kort tid senere står han utenfor herberget med alle varene jeg har bestilt, og i tillegg hadde han tatt seg friheten til å kjøpe med en hamburger og løkringer til meg, hvilket selvfølgelig alltid er helt innafor. Vi blir sittende å prate en liten stund innen han kjører tilbake, og det viser seg at vi begge har en stor interesse for friluftsliv. Når jeg skal betale for varene og transport ønsker han ikke å ta betalt for transporten, hvilket jeg selvsagt ikke går med på og vippser ham penger for både varer og transporten ut hit til meg. Dermed blir dette litt av en festkveld på herberget, med tv, samt god mat og drikke.

Videre skjer det ikke så mye. Jeg blir bare sittende å hvile foten mens jeg ser på film resten av kvelden, ikke akkurat min favoritt syssel, men nå er det engang slik at jeg må holde meg i ro.

24. Mai

Våkner klokken 10 etter en god natts søvn, men igjen er det ikke annet enn hvile på agendaen, så jeg blir bare liggende. Klokken blir over 12 innen jeg faktisk står opp og går ut på kjøkkenet for å koke kaffe. Jeg kjenner at denne situasjonen med å holde meg rolig begynner å bli veldig kjedelig, og at rastløsheten begynner å ta overhånd. Det er gråvær og regn ute, men jeg tar med meg Billy å går en liten tur ut bare for å få litt frisk luft i lungene. Leggen er fremdeles sår og gjør vondt hver gang jeg legger vekt på foten, faen altså! Jeg er nødt til å holde meg i ro i alle fall ett døgn til, dette må jeg bare ta hensyn til. Går tilbake til herberget å steker opp en vending med vafler jeg tar med meg inn på sengen å spiser ved siden av kaffen. Her blir jeg da bare sittende å fundere på veien videre, samt spørsmålet om hvor lenge jeg skal vente innen jeg går videre. Skal jeg gå videre i morgen, selvom leggen fremdeles gjør litt vondt? Eller skal jeg vente helt til all smerte er borte? Men det kan jo plutselig ta en hel uke, kanskje mer for alt jeg vet. Jeg er veldig usikker, men lysten på å fortsette så snart som mulig er stor, veldig stor. Jeg bestemmer meg for å ta denne avgjørelsen som det aller første jeg gjør i morgen tidlig, da faller dommen. Så i dag får jeg bare fortsette å gjøre ingenting og late som jeg elsker det.

Gjør ikke annet enn å hvile resten av dagen og kvelden. Skriver litt, scroller på telefonen og ser tv.

25. Mai

Våkner 11 etter nok en god og meget restituerende natts søvn. Er uthvilt og klar for videre marsj, men må først ta en avgjørelse på leggens tilstand. Bøyer foten rolig litt frem og tilbake, kjenner ingen smerte, men føler at det strammer godt i leggmuskulaturen både fremme og bak når jeg gjør dette. Litt ømt er det fremdeles også, men ikke rødfarget og ikke smertefullt. Reiser meg opp å går en tur til kjøkkenet for å koke kaffe, leggen kjennes grei ut, men jeg merker at jeg er ganske så forsiktig. Drikker noen kopper med kaffe og snører så på meg skoene for å ta Billy ut på en liten do runde, det regner som meldt ganske så bra ute, hvilket det skal gjøre noen dager fremover. Tester å tråkke godt på foten, den strålende smerten er ikke der lenger hvilket lover meget bra. Ikke er det heller lenger smerter når jeg legger vekt på den, kun følelsen av at det kjennes stramt. Jeg går tilbake å setter meg ned med en kopp kaffe, mens jeg hele tiden funderer på om jeg skal gå videre i dag eller ikke. Lysten til å gå er som nevnt meget stor, men fornuften sier at jeg skal ta et døgn til her på herberget. Jeg ringer Linda for å høre med henne, og hun forteller meg det samme som fornuften gjør, bli en natt til. Dermed er det bestemt, jeg blir en natt til og går videre med bedre samvittighet ovenfor leggen i morgen tidlig. Da er det bare å fortelle hjerne og kropp at vi skal gå inn i ventemodus og trene på å kjede oss en dag og en natt til.

Så nå er det ikke annet å gjøre enn å hvile, hvile enda mer. Boken kommer frem og jeg legger meg på sengen å leser. Foruten å lese bok går dag og kveld med til å pakke utstyr, spise og se på tv.

26. Mai

Våkner klokken 09 å går direkte ut på kjøkkenet å koker en kjele kaffe. Denne tar jeg med meg inn i sovesalen slik at jeg har kaffe til pakkingen. Jeg får pakket sakene relativt raskt og setter meg på sengen for å tape føttene før det nå igjen skal vandres. Deretter spiser jeg havregryn frokosten min og får meg en siste kaffekopp, før jeg snører på meg skoene å går i vei, klokken har nå blitt 11.

Her fra Markabygda og inn til Levanger går jeg langs asfalten og leggen fungerer bra. Det har ikke vært smerter av noe slag, men når jeg nærmer meg Levanger camping kjenner jeg at det begynner å stramme ganske godt i leggen. Jeg bretter opp buksebeinet å ser at ankel og legg er ganske hoven, i tillegg kommer det nå også små strålinger av smerte fra beinet. Faen tenker jeg, var det ikke nok hvile allikevel da? Jeg finner meg en fin plass inne på campingen og får opp teltet, deretter tar jeg med meg Billy å går på en liten handlerunde. Det har regnet til og fra i hele dag, så jeg er skikkelig bløt. Men jeg tenker det er like greit å få unna alt som skal gjøres nå, så kan jeg skifte til tørt og holde meg innendørs resten av ettermiddagen og kvelden. Mat og snacks kommer på plass å vi returnerer til campingen hvor jeg lager meg en middag med det samme, tørre klær kommer på og kvelden nytes i varmen inne på kjøkkenet i servicehuset.

Det fortsetter å regne tett gjennom hele kvelden, så det er virkelig deilig å sitte inne å lese bok mens regnet trommer på vinduene. Klokken 22 går jeg å legger meg.

27. Mai

Våkner klokken 10 og kjenner at det strammer i leggen, ingen smerter, bare strammer. Bestemmer meg umiddelbart for å ikke gjøre noen ting i dag, bare la leggen hvile og forhåpentligvis bli bra. Jeg går til kjøkkenet og koker meg et par kopper med kaffe og går deretter en liten do-runde med Billy. En tur i butikken blir det også etter hvert, men foruten dette gjør jeg ikke så mye. Jeg benytter meg av sofaen inne på kjøkkenet, hvor jeg ligger å leser bok. Dette er alt som skjer i dag, og omsider trekker jeg ut i teltet og legger meg.

28. Mai

Våkner 08, føler meg uthvilt og står opp med en gang. Det regner fremdeles og har gjort det gjennom hele natten. Går til kjøkkenet å koker opp litt kaffe og setter meg så ned å skriver en stund. Leggen er øm, men akkurat nå kjenner jeg ikke noen smerte derfra. Det blir litt opphold i regnet å jeg benytter meg derfor av muligheten til å få ned teltet mens det er slik. Når teltet er nede og sekken er pakket har klokka blitt 10, det er fremdeles opphold og vi går derfor i vei. Det er fortau nesten hele veien fra Levanger og inn til Verdal, hvilket jeg setter meget stor pris på. Det er ikke så hyggelig å gå side om side med tung trafikk og spesielt ikke i regnvær. Leggen starter å gjøre rede for seg ganske så raskt på denne dagsmarsjen og når jeg kommer inn til Verdal gjør det rett og slett bare vondt. Der og da bestemmer jeg meg for at dette ikke kan fortsette, leggen må få ordentlig med hvile og det kan ta tid. Jeg må rett og slett ligge i ro frem til betennelsen har gitt seg helt, hvilket kan ta ganske lang tid. Dermed går jeg til togstasjonen i Verdal og bestiller meg en togbillett hjem til Elverum. Da kan jeg bare ligge hjemme å hvile helt til alt er bra igjen, for så å ta toget tilbake til Verdal for å fortsette turen. Jeg får plass på ei melkerute av en tur klokken 20:40 samme kveld og skal da være i Elverum cirka 08:40 dagen etter. Jeg setter meg ned på stasjonen like over klokken 16 og har dermed en hel drøss med tid å slå ihjel. Det blir ikke den mest spennende kvelden i mitt liv, men jeg sitter tørt og godt der på stasjonen og har heldigvis en bok jeg kan bla i. Tiden går ekstremt sakte der jeg sitter å venter i stasjonshallen, men omsider kommer øyeblikket da reisen hjemover begynner. Først et kvarter med tog inn til Levanger, hvor det så byttes over til buss som bruker et par timer på å frakte meg inn til Trondheim. Herfra er det over på et nytt tog som sender meg til Hamar, hvor jeg så bytter tog og kommer meg den siste biten hjem til Elverum.

Når denne dagen avsluttes har jeg sittet på toget fra Trondheim i en time og er lys våken.

29. Mai

Starter denne dagen med å kjøre tog, det er midnatt å jeg tar en tur i kantine vogna for å få meg en matbit og en cola. Tar dette med meg tilbake til setet og spiser med det samme, deretter prøver jeg iherdig å få meg litt søvn. Med en problematisk nakke som konstant utstråler smerte, er det ikke lett å finne noen behagelig stilling å søvnen uteblir nesten totalt. Dette vet jeg jo fra før, da jeg utallige ganger har prøvd å få meg hvile under reiser uten hell. Denne gangen har jeg i tillegg en fot som også verker og som har begynt å gjøre mer vondt enn tidligere. Klokken 05:30 ankommer jeg Hamar stasjon og er ganske zombie, øynene går nærmest i kryss. Uansett, her må jeg vente til klokken 08:11, da toget mitt går videre til Elverum. Det er bare å glemme noen søvn her også, så jeg kjøper meg en stor kopp kaffe og litt mat, setter meg i ventehallen og innstiller meg på mer venting. Like over 07 ringer Linda å forteller meg at bilen hennes har vært på service i Hamar og at den nå er klar for henting. De åpner lokalene 07:30 og det er kun 15 minutters gange fra togstasjonen til bilverkstedet. Jeg slenger derfor sekken på ryggen å går den kilometeren for å hente bilen, hvilket er en sann glede for meg da jeg nå kan kjøre direkte hjem uten flere stopp og forsinkende elementer. Vi kommer hjem å jeg pakker utstyre ut og får det dit det skal, deretter tar jeg meg en dusj og går så å legger meg. Jeg er så trøtt at jeg sovner i løpet av sekunder og det samme gjør Billy som først spiser en dobbel vending med mat mens jeg er i dusjen. Klokken 14 våkner jeg og koker meg en kopp kaffe, deretter kjører jeg ned for å handle litt og samtidig henter jeg min bror som kommer hjem fra en samling. Hjemme igjen sitter jeg bare å slapper av en stund ute i solen, inntil jeg ser at gresset trenger å klippes og ikke klarer å dy meg. Jeg er akkurat ferdig når Linda kommer syklende hjem, vi går så inn for å spise middag. Kvelden tilbringes i sofaen med tv og snacks inntil vi omsider tar kvelden.

30. Mai

Våkner 09 etter en god natts søvn og starter dagen med å drikke kaffe og te på sengen sammen med Linda. Vi prater, leser litt nyheter og hviler oss noen timer til i sengen før vi i det hele tatt vurderer å stå opp. Men omsider kliver vi ut av sengen å går i gang med frokosten, tar oss god tid og stresser ikke med noe som helst. Det er fint vær ute og solen skinner fint gjennom vinduet og inn på oss der vi sitter rundt kjøkkenbordet.

Foten er meget sår, så vi tar med oss kaffen og litt fotpleie produkter og setter oss ut i solen. Der får mine legger og føtter en god runde med behandling av Linda før vi gjør noe som helst annet. En god og helsebringende stund senere er vi klare med føttene og tar så fatt på siste rest av plenen. Jeg går rolig med klipperen, mens Linda kjører en full runde med kantklipper. Det er et småbruk med store arealer vi snakker om, så det går mange timer for å komme i mål med slike oppgaver her hjemme hos oss. Uansett, dette liker vi å gjøre og i tillegg er været behagelig og varmt, så vi koser oss med oppgavene med små drikke pauser og litt prat innimellom.

Ferdig med klippingen får vi vasket av oss og tatt på oss andre klær og tar så en tur i butikken for å handle. Det er jo klart det skal grilles når været er av sommerlig art, så da må grillmat og tilbehør selvfølgelig handles inn. Vi får unnagjort dette og kommer tilbake hvor vi går i gang med forberedelsene til grillingen med det samme. Min bror Oddvar vil også være med, så vi samles utenfor kort tid senere å går i gang. Min mor er tilstedet, men hun orker ikke å være med på grillingen da hun er syk og har vært det nærmere en uke på nåværende tidspunkt. All mat hun får i seg kommer raskt opp igjen, så hun holder seg i ro inne å prøver heller forsiktig å få i seg litt væske og holde på den. I går bare lå hun, men i dag sitter hun i alle fall oppreist å kommuniserer med oss gjennom vinduet mens vi griller utenfor, så det er da et lite tegn til forbedring. Vi griller å koser oss med mat og hyggelig prat en god stund innen vi pakker sammen igjen, det er nå tidlig kveld og ishockey VM pågår. Norge er i semifinale og skal spille i dag, så den må vi selvfølgelig ha med oss på tv. Når alt er ryddet klart trekker vi derfor inn å setter oss foran skjermen klare til kamp. Kampen går slett ikke slik vi ønsker og Norge får dessverre en god runde juling hvor vi taper kampen med 6 mål. Uansett, vi kan ha sjans på bronse om vi slår ut Canada i neste match, hvilket vil være en prestasjon uten sidestykke fra et Norskt ishockeylag i seg selv, så her er det ingen grunn til å ta sorgene på forskudd.

Blir bare å sittende å se litt tv resten av kvelden.

31. Mai

Våkner 09, men ligger i sengen til 11 med kaffe og te. Det er så deilig med disse rolige helge morgenene her hjemme sammen med Linda. Vi står omsider opp å spiser en rolig frokost som vanlig og jeg får deretter en ny runde med fotpleie for å hjelpe føttene til å heles raskere og dermed kunne fortsette turen så snart som mulig.

Da gresset ute hadde rukket å bli ganske langt innen vi nå fikk klippet det, ligger det mye overskudd igjen på plenen, hvilket vi nå går ut for å ta tak i og fjerne. Igjen er det snakk om store områder og mye overskudd, så det går en del timer til dette arbeidet. Men vi kommer omsider i mål og går inn for å få oss litt mat etter strabasene. Vi har en gressklipper nummer to som har mistet fremdriften, så vi tar derfor med oss litt drikke ut i låven og ser på dette. Klipperen får fremdriften tilbake og er nå klar for nye runder på gården.

Jeg har enda ikke sett noe til min mor, så vi går for å se til henne. Det viser seg at hun ligger enda, noe som er ganske ulikt henne. Mamma fortsetter å være dårlig videre utover dagen og jeg føler faktisk hun blir enda verre, så jeg ringer ambulansen. De kommer og gjør noen undersøkelser, finner noe på lungene hennes å tar henne med seg hvor hun så blir lagt inn på intensiven med pustehjelp via maske. Beskjeden er å komme ned i morgen ,og om det skulle hende noe i mellomtiden vil de kontakte oss.

Noe målløs og usikker på hva som nettopp har skjedd går jeg inn til Linda som nylig har gått inn for å lage lasagne, for å få tankene over på noe annet. Man må jo uansett spise, så da kan man like godt lage en god vending med mat.

Når matlagingen er gjort, setter vi oss foran tv å ser finalen i ishockey VM, der Finland til slutt går seirende ut av det hele med ett mål mot Sveits.

Vi går så å legger oss.

1. Juni

Våkner 05 til kaffe på sengen av Linda.

Søsteren min Merete ringer, mamma har blitt dårligere i løpet av natten har hun fått beskjed om fra sykehuset, så hun sitter i bilen å er på vei til Elverum fra Fredrikstad. De sier hun har lungebetennelse, at hun har store pusteproblemer og at hun derfor har blitt lagt i respirator. Med denne beskjeden går jeg inn å vekker Oddvar, forteller om nyheten og at han skal komme inn til oss på frokost før vi kjører ned til sykehuset.

Linda kjører på jobb når jeg har vært hos Oddvar, da det ikke er noe vi fysisk får gjort uansett. I tillegg er hun midt oppi arbeidet med fagbrevet på jobben om dagen, så hun reiser på jobb og vi er alle enig i at det er absolutt det beste å gjøre.

Spiser litt frokost og kjører så ned til sykehuset sammen med Oddvar. Her får vi beskjed om å vente på et pårørende rom, da legen vil komme ut for å informere oss så snart de har gjort sitt faste møte og gjennomgang klokken 09. Det tar ikke så lang tid innen Merete ankommer og vi blir da sittende å prate om løst og fast inne på dette rommet, vi tre.

Klokken 10 kommer legen å forteller at hun sover dypt og at hun ligger i respirator. De har tatt masser av prøver, vet per nå ikke akkurat hva problemet er, men de vil at vi skal være klar over at situasjonen er alvorlig. Merete tar en tur inn for å se henne, mens jeg selv og min bror ikke har behov for å se henne med slange ned i halsen i sovende tilstand. Jeg og Oddvar kjører derfor hjem.

Foten min er vond, så jeg tar et fotbad i isvann igjen og leser så bok en stund for å få tankene over på noe annet. Eller for å holde hjernen for opptatt med noe til å ha plass til disse inntrykkene heter det seg vel kanskje. Jeg avslutter en stund senere og tar meg så snart i å stå å støvsuge huset. Nok en distraksjon jeg automatisk gikk i gang med uten engang å tenke over det. Jeg tar så en liten runde med Billy slik at han skal gjøre sitt fornødne innen jeg går inn for å være sosial med gjengen. Kort tid senere kommer Amalie, min søsters datter for å også se sin bestemor og de, Merete og Amalie kjører derfor ned til sykehuset en gang til.

Linda kommer hjem fra jobb å kommer inn til oss for å være sosial og for å få litt oppdateringer på situasjonen. Vi går så omsider inn å spiser middag og tar deretter en liten runde sammen med Billy, igjen sikkert for å distrahere tankene bort fra det tragiske. Kommer tilbake å er enda litt sosial innen vi går inn å ser privat landskampen i fotball for herrer mellom Norge og Sverige. Går så å legger oss, er trøtt og sovner umiddelbart.

2. Juni

Våkner 05 til kaffe på sengen av Linda. Har sovet godt, men er fremdeles meget trøtt. Har våknet 2-3 ganger i løpet av natten av at jeg er gjennomvåt av svette, såpass at jeg har måttet snu dyna mi rundt hver gang for å få en tørr side inn mot kroppen. Begge vinduene på soverommet er åpne å det er full gjennomtrekk.

Kokken 06 drar Linda på jobb. Jeg blir sittende i sengen å drikke kaffe mens jeg skriver i boka. Når dette er gjort trekker jeg inn i dusjen etter denne natten preget av svettetokter. Spiser så litt frokost alene og går så i gang med tøye øvelser og deretter et nytt kaldt fotbad. Går en tur bort til Merete og Amalie for å se hvordan det står til med de, en liten stund senere kommer også Oddvar. Blir sittende der å prate en liten stund innen Oddvar gjør seg klar for en legetime og jeg går da inn for å tøye litt på kroppen og for å meditere en halv time. Etter meditasjonen blir jeg trøtt, så jeg sover en halvtime og går så tilbake å pratet litt med Merete innen jeg tar en liten runde med Billy. Så er det tilbake for å være sosial og for å vente på nyheter fra sykehuset, hvilket de allerede har fått via telefon når jeg og Billy kommer tilbake. Legene kan fortelle at mammas situasjon har bedret seg med lavere CRP og bedre blodverdier, hun ligger fremdeles i respirator og skal snart inn for å gjøre en CT scan som vi vil få svar på når vi kommer til sykehuset klokken 15 i dag.

Lettet over disse tilbakemeldingene sitter vi bare å prater i disse timene her hjemme, mens vi venter på å møte opp fysisk på sykehuset. I denne ventetiden bruker jeg også litt tid på å søke opp og kjøpe nye sko og innleggssåler til å fortsette turen mot Nordkapp med. Jeg har fått plantar fibrom under fotsålen, så jeg har virkelig noe å tenke på og ta hensyn til når det gjelder videre vandring. Jeg får bestilt sko og såler som anbefales for min situasjon og ser frem imot å motta dette om noen dager. Klokken 14:30 kjører vi ned mot sykehuset, slik at vi ankommer til riktig tid. Min bror som har hatt en legetime er allerede på plass å venter på oss når vi ankommer.

Vi blir tatt i mot av en sykepleier og ledet inn til rommet mamma ligger på, de forteller at de ikke fant noe av betydning på CT og at alt ser brå ut sånn sett. Slimet i lungene er nå også minimalt, så det aller meste er betydelig bedre. Hun ligger lett på siden i sengen sin å sover, fremdeles tilkoblet respirator. Men hun ser bra og fredfull ut og hun har en normal kroppstemperatur og hudfarge. De forteller at hun har fått redusert medisiner slik at de sakte men sikkert går mot en oppvåkning og for å prøve å koble henne av respiratoren for å se om hun kan puste selv. Alt dette er jo kjempe gode nyheter for oss og vi merker alle at humøret og tonen i språket letner. Mens vi er der og prater med henne samt holder på henne kan vi merke at hun responderer nå og da, hvilket gjør oss ganske trygg på at vi vet hun hører oss og vet at vi er der med henne. Vi blir værende her å prate med henne noe over en time før vi tar farvel og gir beskjed om at vi kommer tilbake i morgen. Jeg kommer hjem å Linda er da hjemme allerede, hun lurer på hvordan dagen har vært og tilstanden til mamma, så jeg forteller henne om alt sammen over middag. Vi går så ut å er sosial en times tid alle sammen innen vi alle går hvert til vårt for å finne roen for kvelden og for å la dagens inntrykk synke inn. Jeg og Linda setter oss foran tv å ser et par episoder av en serie vi følger med på, så orker vi ikke mer å tar kvelden.

3. Juni

Våkner 05 til kaffe på sengen av Linda, blir sittende å drikke kaffe og prate med henne til hun reiser av gårde til jobb klokken 06. Går så i gang med å skrive på boken en liten stund innen jeg står opp, det er nok en gråværsdag, men som i går er det opphold. Etter at jeg er ajour med boken står jeg opp å spiser frokost, før jeg så legger meg på sofaen å mediterer i en halv time. Jeg gjør så en ny runde med tøye øvelser på gulvet og pleier deretter foten før jeg går over for å prate med Merete og Amalie. Det er ikke noe nytt fra sykehuset, så det er jo bra, da er neste steg å dra ned dit for oppdatering i 15-tiden. Gresset har vokst mye de siste dagene, så jeg finner frem utstyret jeg trenger, putter propper i ørene, setter på en podcast og går deretter i gang med klippingen. Som nevnt er det stort areal det er snakk om, så dette holder jeg på med i noen timer fremover. Blir omsider ferdig å tar meg en dusj innen jeg spiser lunsj. Går så å er litt sosial med de andre for en stund og prater om situasjonen vi er i, om mamma før og nå og om tiden fremover. Deretter går jeg inn å legger meg på sofaen for å lese bok å bare hvile en stund. Foten kjennes mye bedre, men jeg vet at den ikke er bra av den grunn, så jeg pleier den og tøyer så ut en stund. Billy har stått ute en stund allerede, men nå går jeg ut å tar ham med på en rolig luftetur, hvilket han alltid setter meget stor pris på, men turen holdes kortere enn vi begge ønsker grunnet fotens tilstand. Tilbake igjen er det dags for å kjøre ned til sykehuset for dagens visitt og oppdatering. Vi kommer inn på rommet og mamma er fremdeles tilkoblet respiratoren, men hun har pustet selv i tre kvarter i dag, så det er jo en hyggelig liten fremgang. Hun hadde også lukket opp øynene og fått blikkontakt med en av pleierne et øyeblikk innen hun hadde lukket øynene og sovnet igjen. Tilstanden hennes har ikke forverret seg, men heller blitt ørlitegrann bedre, hvilket er en tilbakemelding vi alle setter pris på. Man tar seg selv i å tenke at livet er kort og ting skjer utrolig fort, så det er viktig å leve fremfor bare å eksistere i det daglige. Vi blir hos henne en stund, prater med henne og får av og til noen reaksjoner som vi velger å tro er tegn på at hun hører oss. De vennlige og profesjonelle folkene som jobber her er dyktige på å holde oss oppdatert og forklarer oss på en enkel og klar måte hvordan ting er og hvordan alt henger sammen. Vi forstår godt at mamma er alvorlig syk og at dette kun er begynnelsen på en eventuell lang og vanskelig rekonvalesens. De forklarer oss at hun ikke vil klare å komme tilbake til å være akkurat slik hun var før hun ble syk, så vi må belage oss på at hun vil endre seg og ha behov for hjelp og tilrettelegging av ulik art i fremtiden, men eksakt på hvilken måte, må vi bare vente å se. Det er både tungt og befriende på en og samme gang å få en slik tilbakemelding. Tungt fordi man ikke ønsker at hun skal få det tungt eller vanskelig, samt at man jo ønsker å få tilbake den personen man kjenner fremfor en helt annen. Og befriende fordi det blir forklart så realistisk og på en måte som forteller deg hva du faktisk kan forvente deg, fremfor å bli meget skuffet da bildet du hadde i hodet om fremtiden ikke stemmer med realiteten i det hele tatt. Vi tar omsider farvel med mamma for i dag, sier at vi kommer tilbake i morgenen og kjører så hjem.

Hjemme har Linda gått en tur med Billy opp på fjellet, så jeg går henne rolig i møte og går sammen med de hjem igjen. Vi setter oss å spiser middag sammen da vi begge er skrubbsultne og går så over for å være litt sosial innen vi tar kvelden. Det er en litt annen stemning i gruppen på kvelden i dag, den var så lystbetont etter gårdagens melding om forbedringer, men litt dempet i dag etter beskjeden om hva vi faktisk må forvente oss av utfall. Uansett, vi prater om det og aksepterer det, slik er det bare og dette er hva vi må forholde oss til. Jeg og Linda trekker så inn til oss selv og setter oss i sofaen for å se ferdig et par episoder av en serie vi har begynt på og går så å legger oss relativt tidlig, i dag også. Sovner med det samme og sover dypt gjennom natten.

04. Juni

Våkner 05 til kaffe på sengen av Linda. Igjen sitter vi med hver vår kopp å prater på sengen helt frem til hun reiser på jobb klokken 06, hvor jeg så går i gang med å skrive meg ajour innen jeg står opp å setter meg til å spise frokost. Det regnet i hele går kveld, gjennom natten og frem til nå, men nå lysner det å jeg tar derfor en morgentur med Billy. Tilbake igjen er det fremdeles opphold så jeg tar Billys kløv med meg ut å vasker den med grønnsåpe og henger den til tørk, da det har blitt en vond lukt i den etter lang tids bruk. Deretter er det litt smått vedlikehold av dør hengsler og maskiner som må gjøres, før jeg avslutter med å montere en ny skjerm på sykkelen til Linda.

Etter dette kommer Merete ut å vi sitter å tar en kaffe ute før vi setter oss inn å prater videre, regnet begynner igjen som varslet. Oddvar kommer også å prater, men kjører så ut å handler fremfor å bare sitte i ro å vente. Selv er jeg også rastløs, så jeg går en ny rolig runde med Billy, klokken er bare 11 å vi skal ikke være på sykehuset før 15. Tilbake fra turen er jeg sulten, så jeg lager meg noe mat jeg tar med ut for å være sosial med de andre. Tiden går raskt å det nærmer seg avreise til sykehuset, så jeg går inn å tar meg en rask dusj innen vi kjører av gårde.

Vi kommer til sykehuset og er litt spent på hva som møter oss i dag, da de har justert ned medisiner og koblet mamma fra respiratoren. Vi kommer inn på rommet hennes hvor hun sitter halves oppreist i sengen sin med ei maske over nese og munn, som gir henne noen nødvendige medisiner gjennom pusten. Hun har øynene halvveis oppe, men er ikke helt med eller fokusert, annet enn at hun reagerer med bevegelse og løfting på øyenbrynene når vi prater til henne. Hun gir inntrykk av at hun ikke liker masken, noe hun senere bekrefter. Kort tid senere er hun ferdig med masken og den blir tatt av henne, dette kan jeg se hun setter pris på og blir lettet av. Herfra går minuttene raskt og jeg kan se en forbedring for hvert minutt som går, hun går over til å respondere mer tydelig og direkte på praten, samt at hun etter hvert begynner å ta blikkontakt, prate i form av å svare kort på mine spørsmål, samt å gripe etter hånden min. Alt dette er overveldende positivt og gir en enorm indre glede, samt håp om et lykkelig utfall. Det hele topper seg når hun begynner å smile og le av saker jeg forteller henne, som for eksempel at Billy hilser og sier tusen takk for alle tyggepinnene han har tatt seg til rette med, mens vi har vært hjemme hos henne å ventet på at hun skulle våkne og komme seg til hektene igjen. Hun forteller oss med hint at hun er tørst og hun svarer ja på direkte spørsmål om hun faktisk er tørst. Dermed kan vi gi henne vann via vattpinner vi dypper i et glass med vann. Jeg kan se at hun blir lettet av å få drikke litt og at dette gjør henne godt. Omsider ser vi at hun begynner å bli sliten og hun svarer så ja på spørsmål om hun er det. Dermed gir vi beskjed om at hun skal få hvile og at vi kommer tilbake i morgen, noe hun sier seg enig i. Hun griper så hånden min en stund, jeg sier at hun må hvile og at vi sees i morgen, hun nikker bekreftende. Dermed sier jeg sov så godt i natt mamma og ha det. Ha det- får jeg tilbake to ganger. Dermed lar vi henne få være i fred for å hvile å kjører så hjem igjen.

Hjemme venter Linda som er klar med middagen, hun er spent på å høre om endringene med mamma. Jeg forteller henne om det hele over middagen og hun er lettet over at mamma er på bedringens vei. Når vi har spist og kommet oss gjennom detaljene av dagen på vår begges side, tar vi turen ut for å snakke med de andre en liten stund innen vi trekker oss tilbake for kvelden.

Vi avslutter med å roe ned selv foran tv en liten stund og går så å legger oss relativt tidlig, akkurat som vanlig.

05. Juni

Våkner til kaffe på sengen av Linda, og prater som vanlig frem til 06. Merete og Amalie skal kjøre hjem til Fredrikstad nå på morgenen, så jeg går ut til de med det samme og sitter sammen med de frem til de kjører av gårde 07:30. Jeg går så inn for å gå over Lindas GoPro, som hun skal ha med seg på helgetur med fagforeningen til Vestlandet. Når alt er kontrollert og i orden setter jeg den på lading og setter meg så til å skrive i boken. Jeg er etter hvert ajour med skrivingen og setter meg så til med et fotbad og en bok å lese. Slik blir jeg sittende en stund å lese bok mens tiden raskt flyr av gårde. Omsider kjenner jeg nakken begynner å gjøre vondt og legger meg derfor ned for å massere nakke og rygg med ballen. Videre er det bare å få kroppen i gang og varm igjen, jeg tar med meg Billy å går en tur. Hjemme igjen setter jeg meg på verandaen å prater med Oddvar en stund, det er opphold og gløtt av sol. Vi skal ned å besøke mamma ved 15- tiden, men snakker om at det er tilbud på bøker i byen, samt at Oddvar trenger litt småsaker til en fisketur han skal på kommende uke. Vi kjører derfor ned til byen å handler litt før vi kjører videre til sykehuset for å besøke mamma. Jeg får meg fire nye bøker og Oddvar får seg noe nytt fiskeutstyr. Mamma ligger i sengen sin, er våken og i godt humør når vi kommer. Hun prater å koser seg, men surrer litt med drømmer og virkelighet, samtidig mangler hun litt bevegelse og finmotorikken er ikke helt slik den skal. Men, dette får vi bare håpe går seg til med tid og opptrening.

Når vi kommer hjem igjen er jeg skrubbsulten og får derfor raskt i meg en kyllingsalat jeg har klargjort tidligere med tanke på akkurat dette, deretter går jeg en tur med Billy. Setter meg så ut å prater en stund med Oddvar innen jeg går inn å tar kvelden foran tv. Her blir jeg bare sittende frem til jeg går å legger meg.

06. Juni

Våkner klokken 10 å står opp med det samme, veldig godt å sove litt lenger i dag. Spiser en rolig frokost innen jeg legger meg på sofaen å mediterer i 30 minutter. Legger meg så på matten på gulvet og strekker ut kroppen en stund, det er virkelig godt å få strukket ut litt i muskulaturen nå og da. Går deretter ut å setter meg sammen med Oddvar, prater og drikker kaffe. Jeg er av den rastløse sorten, så det går ikke lange tiden før det må skje noe, jeg går derfor en tur med Billy. Kommer tilbake å blir sittende litt i sola på verandaen innen vi kjører ned å besøker mamma. Mamma har ringt Oddvar mens jeg gikk tur med Billy, hun har fått så lyst på is, så hun ber Oddvar om å ta med dette til henne. I tillegg stopper vi å kjøper en lypsyl til henne, da det er ganske tørr luft inne på rommet hennes.

Hun er i veldig godt humør når vi kommer og ser veldig frem til å få spist litt is. Hun surrer fremdeles en del med drømmer og virkelighet, men både kortids- og langtids minnet fungerer bra. Vi blir en god stund på sykehuset å holder henne med selskap, men hun blir etter hvert sliten å vi drar derfor hjem igjen. Jeg går en ny runde med Billy innen jeg deretter tilbringer resten av kvelden ute i sola sammen med Oddvar. Jeg rekker littegrann tv helt på tampen innen jeg kryper i køya.

07. Juni

Dette er en søndag hvor kun hvile står på menyen. Jeg gjør derfor ikke annet enn å ta en liten tur med Billy, og å hente Linda på skysstasjonen etter en helg på tur med fagforeningen.

Vi spiser middag og ligger på sofa å hviler foran tv resten av kvelden.

08. Juni

Linda drar på jobb som vanlig, mens jeg velger å sove litt lenger i dag. Klokken blir 08:30 innen jeg står opp å spiser frokost. Etter mat går jeg en tur med Billy, det er opphold og behagelig temperatur å vandre i. Hjemme igjen gjør jeg ferdig middagen, slik at vi bare kan varme den når Linda kommer. Så går jeg ut å klipper plenen, hvilket jo tar sine timer. Merete og Amalie er på vei fra Fredrikstad og ankommer mamma på sykehuset mens jeg klipper plenen, hun ringer å informerer om dette å vi kjører da ned vi også. Mamma sitter i dag i stolen og forteller at hun har trent masse denne morgenen. Hun har gått med rullator og gjort fysio øvelser, hvilket nok har gjort utslag. For bevegeligheten i armene hennes, samt finmotorikken er mye bedre. Nå klarer hun å spise og drikke selv, siden hun nå klarer å gripe og føre hendene til munnen. Virkelig godt å se henne gjøre denne progresjonen og bli mer selvstendig. Beskjeden fra sykehuset er at hun nå snart skal overføres til Helsehuset hvor hun skal starte med opptrening etter sykdommen innen hun på sikt skal hjem igjen. Mamma sier hun ser frem til å komme videre for å starte opptrening og gleder seg til en mer aktiv hverdag, både nå og i fremtiden. Hun sier hun ønsker å søke om en rullator hun kan få med seg hjem og som skal hjelpe henne når hun skal gå turer hjemme på gården, dette er et stort steg i riktig retning tenker jeg, da jeg aldri før har hørt noe slikt komme fra henne. Hun har aldri tidligere hatt noe interesse av å gå lenger enn ut til bilen, men nå ønsker hun å gå daglige turer, hun skal ta opp dette med å lage middager til seg selv fra bunnen av igjen og hun sier at hun tvert har sluttet å røyke. Det er altså ei helt annen dame som har kommet ut på den andre siden av dette. Etter en god stund på besøk hos henne, begynner hun å bli sliten å vi reiser derfor hjem igjen, dermed kan hun få fred til å hvile resten av kvelden.

Hjemme er Linda klar med middagen, så vi spiser så fort jeg kommer hjem. Deretter lar vi maten synke en liten stund innen vi seler på med hver vår kantklipper og går i gang med å få ferdigstilt plenen. Igjen har vi et par timer eller så med arbeid innen vi er klare, men vi kommer etter hvert i mål og rydder opp etter oss. Vår nabo, Karolina, kom tidligere i dag med en busk hun ikke fikk til å trives nede hos seg og lurer på om vi har lyst til å gi det et forsøk. Vi tar derfor en runde på tomten for å se etter en egnet plass for busken, som hverken skal ha for mye sollys eller for mye tilgang på vann. Vi finner en plass vi tenker kan fungere å spar den ned i jorda, tilsetter litt ekstra næring som starthjelp og trekker oss tilbake for å la den fikse resten selv. Vi slår av en prat med Oddvar, Merete og Amalie på verandaen innen vi trekker inn for kvelden. Resten av kvelden blir foran tv, innen vi legger oss rett over 21.

09. juni

Våkner 05 til kaffe på sengen av Linda, og prater sammen frem til hun kjører av gården på jobb klokken 06. Jeg går ut samtidig med henne å setter Billy fast i båndet for å gjøre sitt, i mellomtiden går jeg ned på en bestemt del av tomta for å henge opp et viltkamera. Vi har en rev på tomta som har fått noen små og disse leker seg på veien nå og da, hvilket har gjort meg lysten på å kanskje få filmet de mens de leker seg. Deretter går jeg inn å spiser frokost og skriver på boka mi. Klokken 07:45 går jeg ut igjen, Oddvar skal fly til Alta for å besøke familie i dag å jeg har lovet å kjøre ham til flybussen. Slipper av Oddvar i god tid til å rekke bussen og kjører så hjem igjen hvor jeg slår av en prat med Merete. Vi planlegger å kjøre ned til sykehuset ved 13-tiden i dag og setter samtidig av litt tid til å handle nødvendigheter. Jeg har nå fått ganske så vondt i nakken, så jeg går inn å bruker en del tid på å massere opp nakke og rygg, deretter legger jeg meg på sofa og mediterer i 30 minutter. Et stykke uti meditasjonen blir jeg såpass avslappet at jeg sovner en liten stund, når jeg våkner igjen har smertene i nakken roet seg litt. Det skal regne i dag, men det har ennå ikke begynt, så jeg går en tur med Billy. Hjemme etter tur er jeg skikkelig sulten, jeg spiser noen skiver og tar så en dusj innen jeg går over til Merete og Amalie. Mens jeg har dusjet har sykehuset ringt Merete og hun sitter nå med telefonen med de igjen, jeg kan se at hun er merkbart forbannet. Det viser seg at sykehuset har ringt for å gi beskjed om at hun skal utskrives og sendes hjem i dag. Fra mandag til torsdag har hun lagt i respirator og beskjeden vi har fått fra intensivavdelingen er at hun trenger 3-4 uker opptrening per døgn i respirator. Og nå, kun noen få dager etter at hun er fri fra respiratoren og uten opptrening, mener de hun er et unikum som er klar for å sendes hjem og nå kan klare seg selv. Hun klarer ikke komme seg verken opp eller ned i sengen uten hjelp, hun kan ikke gå selv, må ha hjelp til do besøk og dusj, og hun prater om ting som ikke eksisterer. Allikevel mener de hun er skikket til å sendes hjem for å klare seg selv. Dette blir selvsagt fullstendig krasj med hva vi her hjemme mener om situasjonen og argumenterer derfor selvsagt imot, hvilket ender med at hun blir værende der på sykehuset mot at kommunen betaler for sengeplassen hennes i påvente av ledig plass på helsehuset for meget nødvendig opptrening. Beskjeden er at sykehuset vil gjøre fortløpende vurderinger i dagene som kommer. Vi avslutter telefonsamtalen med sykehuset å kjører ned til henne. På rommet sitt ligger mamma i sengen med oksygen å puster tungt etter å ha gått noen få meter med rullator ut til kantina for å spise. Hun er glad og fornøyd, har endelig spist litt ordentlig mat, men er sliten. Vi forklarer henne hva vi har pratet med sykehuset om og hun sier selv at hun trenger å være der for videre oppfølging og trening da hun ikke makter å klare seg selv hjemme enda. Hun er uansett i godt humør og smertefri, så vi blir værende en stund å prate med henne, vitser og ler. Omsider blir hun plutselig sliten igjen og vi merker dette på henne ved at hun begynner å snakke usammenhengende om forskjellige saker som ikke har noen relevans og som ikke eksisterer. Og dette skal sykehuset sende hjem for å klare seg selv? Vi forteller mamma at hun trenger å hvile og hun sier seg enig i dette, avslutter med å gi henne beskjed om at vi er tilbake i morgen og drar så av gårde. På vei hjem stopper vi som vi tidligere hadde avtalt i byen for å gjøre nødvendig handling og deretter fortsetter vi hjem. Igjen er jeg sulten, så jeg spiser litt restemiddag fra i går og setter meg så ut for å være sosial med de andre. Linda jobber overtid og skal på møte etter dette igjen, så hun vil ikke være hjemme før 20:30 i kveld og jeg blir bare derfor sittende her å prate med Merete og Amalie frem til den tid, Billy er selvsagt med. Omsider kommer Linda hjem å vi klargjør litt mat for morgendagen, deretter slapper vi litt av i sofaen for å lande innen vi går å legger oss.

10. Juni

Våker 05 til kaffe på sengen av Linda og blir som vanlig liggende å prate til 06. Det regner bra ute allerede, så jeg avventer tur med Billy. Står derfor opp å spiser en god frokost innen jeg setter meg i godstolen for å skrive en stund. Regnet fortsetter å øse ned, jeg setter meg til med en kopp kaffe for å lese en stund når skrivingen er ferdig. Her i godstolen blir jeg sittende å lese ganske lenge, da tiden går så fort når man leser. Øyelokkene begynner etter hvert å bli meget tunge av lesingen, så jeg lukker boka å går over til sofaen for å meditere en halvtime. I løpet av denne guidede meditasjonen sovner jeg og får en skikkelig dyp hvile, hvilket gjør meg meget godt å jeg føler meg opplagt når jeg våkner igjen.

Tar på meg yttertøy å går en god runde med Billy i regnværet, hvilket ikke er hans favoritt. Han har så lenge jeg kan huske vært motstander av regn og gråvær, men man må jo uansett gjøre sitt fornødne. Hjemme igjen tar jeg meg en liten matbit og får på meg noen andre klær, så kjører vi sammen ned til sykehuset, Merete, Amalie og jeg. Mamma sitter i stolen når vi kommer, hun virker pigg og hun er i godt humør. Hun forteller at hun både har trent og spist, samt at hun gjør mer av det hun skal helt på egenhand. Hun virker mer seg selv i dag og jeg kan se at motorikken hennes er mye bedre. Jeg ser tydelige forandringer på henne fra dag til dag. Etter et par timer med besøk fra oss begynner hun å bli litt sliten, så vi sier dermed ha det til henne og forlater sykehuset.

Linda har levert bilen sin til service i Hamar og har time for å få montert solfilm like i nærheten av verkstedet når servicen er unnagjort. Selv har hun også en time hos fotterapeut på samme tid, så jeg skal over for å ordne med bilen for henne. Merete og Amalie kjører meg til Hamar direkte fra sykehuset før de så snur å kjører hjem igjen. Jeg henter bilen og leverer den til solfilm montering. Dette tar en times tid, så jeg går inn på restauranten på IKEA som ligger rett ved siden av og kjøper meg noe å spise og en kopp kaffe. Tiden går fort og timen har passert i et blaff. Jeg henter bilen å kjører hjem. Linda er klar med middag når jeg kommer hjem, vi spiser middag med det samme og går deretter ut for å vaske sykkelen hennes, det er sol og godt vær. Når sykkelen er ren er det også kveld, så herfra blir det sofa og tv en liten stund innen vi går å legger oss.

11.Juni

Sover til 09 og tar alt helt med ro, dette blir en rolig dag. Sitter på sengen med kaffekoppen og skriver en stund innen jeg står opp. Det er sol og fint vær ute, så jeg står etter hvert opp å spiser en liten frokost innen jeg tar med meg kaffekoppen ut i solen. Her setter jeg meg sammen med Merete, og hun forteller at sykehuset har ringt, mamma kommer hjem i dag. Etter å ha sett tilstanden hennes i går, er jeg bare glad for dette. Det blir tatt noen telefoner og det ordnes med nødvendige hjelpemidler fra hjelpemiddelsentralen. Når alt dette er gjort blir det så avtalt å hente mamma og utstyret klokken 16. Merete og Amalie kjører ned i god tid, da de også skal handle litt først. Selv henter jeg en pakke jeg har bestilt og kjører hjem for å montere denne bestillingen på en campingvogn jeg har. Dette er et nytt dørhåndtak og en ny lås. Mens jeg driver å avslutter dette arbeidet kommer de hjem alle sammen, med handleposer og hjelpemidler. Mamma er strålende fornøyd og kjempe glad for å være hjemme igjen. Rullatorer blir satt ut og andre hjelpemidler montert og satt på plass, i mellomtiden sitter mamma ute på plattingen å koser seg i sola. Jeg går i gang med å bygge et lite rekkverk til de to trinnene hun har fra gårdsplassen og opp til plattingen hennes. Herfra går resten av dagen meget raskt, med litt småplukk frem og tilbake og prat her og der. Hun er så glad for å være hjemme igjen og det gleder meg virkelig. Det avtales med hjemmesykepleien at de skal komme for en orientering i morgen formiddag. Linda kommer etter hvert syklende hjem fra jobb og vi spiser så middag, deretter går vi ut å snakker litt med de andre innen jeg og Linda tar en kveldstur med Billy. Etter turen går vi inn å sier god natt, innen vi selv også trekker inn for å ta kvelden. Det blir en halvtime i sofaen for å roe oss innen vi går å legger oss.

12. Juni

Våkner 07:30 å står opp med det samme da jeg føler meg skikkelig uthvilt. Setter meg ned å drikker kaffe og skriver bok. Når jeg har kommet ajour med dette lager jeg meg en frokost og nyter denne i ro og mak, mens jeg leser litt nyheter. Går så en tur ut til mamma for å høre hvordan natten har vært og hvordan hun føler seg. Hun er strålende blid og sier at alt er i skjønneste orden og at det er deilig å sove i egen seng igjen. Jeg går over rekkverket med pusse papir og ferdigstiller dette da det begynte å regne før jeg kom til dette punktet i går. Ordner så en fullmakt for å kunne hente ut medisiner på apoteket for mamma og tar samtidig med meg en handleliste hun har og kjører ned for å hente alt hun trenger.

Når jeg kommer tilbake igjen får vi alt av varer på plass, før Merete og Amalie så kjører hjem til Fredrikstad igjen. Når mamma har fått alt slik hun ønsker det går jeg inn for å gjøre litt nødvendig husarbeid og forbereder litt mat til Linda kommer hjem, før jeg så tar en tur med Billy. Mamma har legetime neste torsdag, så jeg må vente til etter dette med å fortsette turen nordover. Dette var ikke helt med i planen, men leggen og foten kan ha veldig godt av det. Uansett er det slik det må bli, da hun trenger hjelp i tiden fremover og akkurat nå er det kun meg som er tilgjengelig her for henne. Turen fortsetter når alt ligger til rette for det. Etter turen med Billy er jeg skrubbsulten og spiser litt lett innen jeg kjører ned til butikken å møter Linda etter jobb. Jeg skal ta med varene hjem i bilen, da hun sykler og selvfølgelig skal slippe all denne ekstra vekten.

Hjemme igjen setter jeg varene på plass og går så ut i låven for å klyve ved jeg har liggende til tørk. Linda kommer etter hvert syklende hjem å vi går inn for å lage mat, i dag blir det taco til fredags middag. Dette er sikkert ganske vanlig fredagskost i mange Norske hjem, men hos oss er det en sjeldenhet og noe vi ser frem til i dag. Vi spiser, prater og hygger oss med både matlaging og middag. Linda har unnagjort sin første av fem praktiske dager under utførelsen av sin praktiske del av fagprøven i dag, så vi prater en del om dette og hun har en god følelse rundt det hele.

Etter middag går vi begge ut å fortsetter med vedkløyving, gjør oss ferdig og leverer så en blomst til mamma fra svigermor i Sverige. Mamma får hjemmesykepleien på besøk og jeg går inn for å være tilstede under besøket slik at vi får svar på noen spørsmål vi har. Pakker så sammen alt av utstyr vi har brukt under dagens arbeid og går så inn å tar en dusj innen vi tar kvelden og setter oss foran tv. Her blir vi sittende å hygge oss til vi går å legger oss.

13. Juni

Sover til klokken 09, men blir liggende i sengen å prate med Linda frem til klokken 12. Vi står så opp å spiser en god og lang frokost, eller lunsj er vel kanskje mer dekkende på denne tiden av døgnet. Vi kler oss så for å ta med Billy på en tur over fjellet, en hyggelig liten tur på cirka 11 kilometer som vi bruker å ta. Foten er bedre, så jeg tenker å teste en slik tur nå for å se hvordan leggen reagerer. Men først setter vi oss ned med mamma å prater en stund med henne. Hun er i godt humør å har masse å fortelle. Jeg kan se at formen hennes blir bedre for hver dag som går, hvilket er til stor glede for oss alle.

Vi går turen over fjellet i gråvær og regn, men får heldigvis litt opphold mot siste del av turen. Hadde en plan om å fortsette turen om en uke, men blir litt bekymret på vei over fjellet da det etter hvert begynner å murre i leggen.Uansett, jeg får ikke gjort så mye annet enn å pleie leggen og se det an, så vi plukker med oss litt blomster Linda liker og går rolig resten av turen hjem. Kommer hjem og ser til mamma på nytt, alt er bra. Vi planter så blomstene vi har tatt med oss ute i hagen og går så inn for å spise middag. Deretter får leggen og føttene litt massasje innen vi små-rydder litt i ting og tang som trengs å tas tak før vi avslutter kvelden i sofaen.

14.Juni

Våkner 09, ligger i sengen å drikker kaffe og prater til 10:30. Står så opp å spiser en god frokost før vi kler på oss å går over fjellet med Billy. Går innom mamma å ser at alt står bra til når vi er tilbake, hvilket det gjør. Prater litt med henne å går så inn å spiser litt lunsj innen vi tar på oss arbeidsklær og går ut for å rydde sammen det resterende av et forfallent uthus som har kollapset. Bruker noen timer på dette og kommer nesten i mål med det hele innen regnet kommer. Men, det kommer en dag i morgen også, så vi bryr oss ikke om å stå ute i regnet å holde på med dette.

Går derfor inn å lager middag og setter oss til bords å spiser. Etter middag tar vi med oss en tallerken og går ut til mamma å spør om hun vil ha mat til når hun blir sulten, hun spiser ikke så mye om dagen, men hun vil gjerne ha dette stående som hun kan spise av litt nå og da. Forhåpentligvis får hun mer matlyst etter hvert som formen kommer seg og hun blir mer aktiv. Blir sittende å prate med henne en stund innen vi går inn til oss selv igjen.

Tar en dusj og setter oss til å se ferdig en serie vi har begynt på for deretter å gå å legge oss.

15. Juni

Våkner 07:30, koker kaffe og tar med en kopp i sengen hvor jeg sitter å skriver frem til klokken 09:45. Billy ligger ved siden av meg i sengen å nyter en rolig morgen. Når dette er gjort står jeg opp å spiser frokost innen jeg går i gang med hoveddelen av middagen. Linda jobber som nevnt med fagprøven denne uken, så jeg tenker å ha alt nærmest klart til hun kommer hjem slik at det kun er å kjøre maten i ovnen en 15 minutters tid innen servering. Mens jeg venter på at maten er klar bretter jeg litt tøy vi hang opp etter vask i går. Omsider er maten klar og jeg danderer det slik det skal være til senere og setter det bort, deretter tar jeg med en yoghurt å går ut til mamma å prater en stund. Hun er smilende fornøyd og føler seg kjempebra, sier hun skal ut å gå på utsiden denne uken når solen kommer frem. Dette er virkelig gode nyheter og noe jeg selvfølgelig støtter opp om at hun bør gjøre. Etter litt prat går jeg og Billy over fjellet på en treningstur og for å sjekke tilstanden på legg og fot. Alt virker ganske så ok, hvilket gir meg et håp om å kanskje kunne starte turen videre på søndag allikevel. Uansett, jeg har nesten en uke på meg for å sjekke dette videre, så jeg krysser fingrene for at ekspedisjonen nå kan fortsette. Vi kommer tilbake, jeg setter Billy fast ute og går inn til mamma for å forhøre meg om hva hun synes angående min plan om å fortsette turen kommende søndag. Hun er meget støttende å synes absolutt jeg skal fortsette nå, om foten tillater det. Hun sier at hun er helt oppegående og ikke har noe problem med at jeg er ute å gjennomfører turen. Dessuten har hun besøk av hjemmesykepleien to ganger for dagen samt at både Linda og Oddvar er tilstedet hver dag. Men hun ønsker en nøkkelboks montert på veggen ute til hjemmesykepleien om det skulle være behov for det, hvilket jeg monterer med det samme og legger en nøkkel til døren hennes inn i.

Går inn å spiser, da jeg er meget sulten etter turen. Tar så på meg arbeidsklær å går ut til det forfalne annekset igjen og fortsetter der vi slapp i går. Jeg rydder og sorterer ulike materialer i hauger, du verden så mye rart man finner når man begynner å gå i dybden av såpass gamle bygg. Omsider kommer Linda syklende, parkerer utstyret sitt og kommer over til meg for å se hvordan det blir. Det er ikke mye igjen å ta tak i, men nå går vi først inn å spiser middag. Maten er så og si klar, bare litt småtteri igjen og deretter 15 minutter i ovnen. Vi spiser og Linda forteller meg om hennes dag på jobb med fagprøven, hvilket har vært kjempebra. Vi går gjennom dagen og notatene hennes og hun finner noen småting hun har lyst til å gjøre endringer på mens vi gjennomgår hva hun har notert seg i loggen. Avslutter så middag og går nå begge ut for å ferdigstille det siste med uthuset, hvilket er gjort i løpet av en halvtime med begge to på plass. Går så å sjekker viltkameraet, men denne har ikke fanget opp noe enda, annet enn uværet som har herjet den siste tiden. Vi vanner så alt vi har plantet den seneste tiden og tar deretter en tur innom mamma for å takke for i dag og ønske god natt innen vi går inn.

Herfra blir det sofa og tv en times tid innen vi går å legger oss.

16. Juni

Våkner klokken 07 å roper Billy inn på rommet for å starte dagen på vår måte. Han klyver opp i sengen mens jeg koker kaffe og tar en tannpuss. Deretter tar jeg med meg kaffe inn på sengen og setter meg til å skrive, mens senior snorker ved siden av. Sitter å skriver til 08:30 innen jeg står opp å spiser frokost, det er strålende solskinn og sommervær utenfor vinduet, så jeg har bare lyst til å komme meg ut. Planen i dag er å starte med å klippe plenen i første omgang. Jeg går ut å finner frem utstyret jeg trenger, tar en liten prat med mamma og går så i gang med klippingen. Etter en stund kommer hjemmesykepleien og når de så kjører igjen går jeg på ny bort til mamma, men denne gangen spør jeg om hun ikke har lyst til å komme ut å sette seg i solen med en kaffekopp. Dette vil hun gjerne, så jeg hjelper henne ut og setter meg ned i solveggen å tar en kaffekopp med henne, deretter fortsetter jeg klippingen mens hun sitter ute å nyter sola. Jeg klipper en stund til å går så frem til forsiden av huset for å se til henne, nå har hun satt seg inn igjen da hun ble sulten å måtte ta seg et rundstykke. På spørsmål om hun vil ha en is i sola til dessert sammen med meg svarer hun ja og karrer seg ut selv mens jeg går å henter is, hun forteller så at det går veldig greit å gjøre alt sammen selv nå og at hun er overrasket over at det har gått så fort, hvilket jeg kan si meg enig i. Etter isen klipper jeg det siste som er igjen og setter så utstyret tilbake på plass. Går inn å smører noe mat jeg spiser ute i sola sammen med mamma, innen jeg kler på meg det nødvendige og går over fjellet med Billy. Turen går over et par timer og sola skinner hele veien, legg og fot fungerer helt fint å er smertefri til min store lykke.

Etter turen tar jeg en prat med mamma før jeg går inn å spiser noe kald frukt fra kjøleskapet, Linda er på vei hjem fra jobb så jeg kan ikke spise for mye før middag. Går deretter ut å legger meg på verandaen i sola å leser bok mens jeg venter på at Linda kommer syklende hjem og middagen står for tur. Hun kommer syklende inn på gårdstunet kort tid senere å vi går så inn å spiser middag med det samme, vi går samtidig gjennom dagen og ser om vi finner noe å rette opp i uti ifra gjennomføringen til fagprøven hennes. Deretter tar vi med oss litt verktøy å går ut, jakt tårnet på tomta trenger å stives av litt. Vi stiver så av dette og måler samtidig opp et større stykke mark som skal planeres og gruslegges med tanke på kjøring og oppstilling av større maskiner. Deretter går vi til mamma, da hun har bedt Linda om hjelp til å bestille litt varer på nett for henne. Vi får dette unnagjort å kjører så ned til Elverum for å handle litt matvarer innen vi går inn for kvelden. Tilbake igjen setter vi varer på plass, kutter opp litt frukt og setter oss i sofa foran tv. Like før 22 går vi å legger oss.

17. Juni

Våkner 07:30 til strålende solskinn og fuglekvitter. Billy hører at jeg er våken og kommer som vanlig inn på rommet og hopper opp i sengen for morgenstunden sammen. Koker litt kaffe og tar med meg en kopp inn på sengen slik som jeg stort sett alltid gjør. Blir sittende å skrive frem til klokken 09. Står så opp å spiser en lett frokost innen jeg tar med meg en kaffekopp å går ut til mamma for å slå av en prat i sola. Mamma er i godt humør og blir bare mer og mer mobil og selvstendig, hun sier hun gleder seg til torsdag for å høre hva legen sier. Hun forteller videre at hun bruker rullatoren mindre og mindre og at hun snart ikke vil trenge hjelp fra hjemmesykepleien lenger, alt de gjør nå er tross alt bare å hjelpe henne av og på med støttestrømper. Det er fint å se at hun er så blid og fornøyd og at hverdagen går så mye lettere for hver dag som går. Etter å ha pratet med henne en stund går jeg og Billy vår runde over fjellet i dette fantastiske sommerværet, det er virkelig en fryd når det er slik. Det er godt å varmt, hvilket betyr at man kan kle seg lett, fuglene kvitrer, vannet renner og bekkene sildrer. Det er virkelig rekreasjon på høyt nivå.

Etter turen spiser jeg litt innen jeg tar med meg litt drikke og boken ut å legger meg på verandaen for å lese i sola. Dette liker jeg godt og blir liggende her en god stund. Ikke før det omsider tikker inn en mail fra en kar som ønsker å kjøpe noe utstyr jeg har ute for salg tar jeg blikket vekk fra boka. Det ordner seg med et salg og jeg går dermed inn å pakker dette, klargjør alt for salg og kjører så ned for å sende dette av gårde. Hjemme igjen går jeg på ny en tur ut for å prate litt med mamma, vi setter oss igjen ut i sola og her sitter vi helt frem til Linda kommer syklende hjem fra jobb. Blid og fornøyd som Linda alltid er, kommer hun over å setter seg ned å prater litt innen vi går inn å spiser middag. Hun har hatt en fin dag og har masse å fortelle angående dagens gjøremål og gjennomføring av fagprøven. Det nærmer seg slutten av hennes avsluttende praktiske del av fagprøven og hun har en god følelse, hvilket jeg også har. Hun er så dedikert til det hun driver med, og det har hun vært hele tiden, før det var snakk om fagbrev også, så jeg har hele tiden vært bombesikker på at dette skal gå veien for henne.

Vi spiser middag og sitter å prater en god stund, men så får jeg plutselig skikkelig krampe vondt i magen, helt oppe i magesekk området. Dette er såpass vondt, kommer som knytninger i magesekken og i bølger, så jeg legger meg på sofaen å puster dypt med magen for å få det til å passere. Ligger en god stund, men ingen bedring skjer. Tar derfor en varmeflaske som jeg legger på magen og fortsetter den dype og rolige pustingen, men igjen, ingen bedring. Til slutt må jeg bare krype til korset og ta noen muskelavslappende, også kalt smertestillende. Herfra går det bare 30 minutter så er krampene i magesekken borte, jeg går så i dusjen å gjør meg klar for en rolig tid på sofaen resten av denne kvelden. Vi ser litt serier og går å legger oss rundt 22.

18. - 26. Juni

Hviledager hvor jeg legger inn rolige vandringer over fjellet for å få foten 100% klar til videre marsj nordover.

Benytter også sykkel for litt ekstra kondisjonstrening i denne tiden.

Kjører hjemmefra på dagen fredag 26. juni å ankommer Verdal langt utpå kvelden. Jeg, Linda og Billy leier oss inn på ei hytte på Soria moria camping for natten. Her skal vi tilbringe natten før vi fortsetter hver for oss etter frokost i morgen, da Linda kjører hjem mens jeg og Billy fortsetter ekspedisjonen til fots nordover.

Linda skal hjem å jobbe en siste uke inne ferien hennes starter, hun kommer da tilbake å tilbringer den første uken med oss. Deretter drar hun hjem for å feriere en ukes tid med yngste datteren innen hun så kommer tilbake å ferierer videre med meg og Billy.

27. Juni

Våkner like over 08 å føler meg uthvilt, men ligger uansett en halvtime til å bare døser. Det er køyesenger i denne hytta, og jeg ligger i den øvre køya hvor jeg lå å leste bok til klokken 01 i natt. Har sovet meget godt, og hører at Linda er våken men at hun hører på morgen radio via ørepluggene sine slik hun så ofte gjør.

08:30 gir jeg lyd fra meg for å signalisere at jeg er våken, hvilket Linda responderer på direkte ved å svare og stå opp. Vi kler på oss og tar oss en toalett runde innen vi pakker vekk sengetøy og deretter lager varm frokost ute på verandaen, hvor vi også setter oss å spiser i dette fantastiske sommerværet. Det er sommer og godt vær, så det er allerede godt med liv rundt om på campingplassen. Vi sitter å spiser og koser oss en god stund innen vi avslutter måltidet og pakker de resterende sakene våre for å rydde ut av hytta.

Når alt er gjort og hytta er klar for å leveres tilbake i samme forfatning som vi fant den, går vi en runde med Billy på campingen. Han skal også ha sin morgenrutine unnagjort, og deretter rigger vi oss inn i bilen å kjører til togstasjonen i Verdal sentrum, stedet jeg satte ekspedisjonen på pause for noen uker tilbake. Jeg parkerer utenfor stasjonen og tar ut sekkene våre, fester underlag og flagg. Billy får på seg kløven, jeg starter inreachen og spenner så også sekken på meg selv. Nå, er vi igjen klare for å ta fatt på ekspedisjonen å jeg gleder meg enormt til å komme i gang. Vi tar farvel med Linda og klemmer godt og lenge innen vi så går av gårde og Linda kjører hjemover. Om en uke er hun tilbake å møter oss litt lenger nord for å tilbringe den første uka i ferien sin med oss, så det er nå neste store happening for vår del. Vi går gjennom sentrum og kommer etter hvert ut av kjernen og ut i litt mer landlig omgivelser, hvilket jeg foretrekker og setter pris på. Solen skinner fra klar blå himmel, temperaturen er helt nydelig og naturen viser seg fra sin grønneste side. Vi tar en lite sjokolade og drikkepause etter et par timer, men vi er i god form å trasker snart videre igjen.

14:40 ankommer vi Kulstadvika langs Leksdalsvatnet, her er det en liten flott strand med ei flytebrygge trukket opp på stranden, helt perfekt for oss å legge oss ned for dagens litt lengre pause. Her ligger jeg å soler meg og drikker vann mens Billy later seg i skyggen, en helt fantastisk liten pause midt ute på landet. Omsider bryter vi ut av hvile-koma, pakker på oss utstyret og går videre, klokken har nå blitt 15:30.

Jeg studerer kartet mens jeg går å ser for meg at det må være fint å ta en ny liten rast på nordsiden av Leksdalsvatnet, hvor vi skal runde før vi tar av opp mot Henning. På dette strekket går jeg å hører på podcast, hvilket gjør at tiden flyr forbi og vipps så er jeg der allerede. Vi tar oss en kort pause for litt sjokolade og noe å drikke før vi igjen slenger sekkene på ryggen å marsjer videre. Nå skal vi gå til den lille bygda Henning hvor vi skal finne oss en camp for natten, så skal vi også se om vi ikke kan klare å finne oss et egnet sted for å finne nødvendig vann for kvelden når vi kommer dit. Like før ankomst til Henning begynner det å regne, så jeg peiler meg inn på skolen i håp om å finne ei vannkran der og et skogholt i nærheten jeg kan slå opp teltet på. Like før jeg kommer frem til skolen treffer jeg ei dame som er ute å går, og spør henne pent om råd til plass for å sette opp et telt for natten. Hun jobber i den lokale barnehagen et par minutter unna å tar meg med dit, for så å låse opp ei grillhytte de har der. Her er det lunt og godt, ja til og med strøm innlagt å hun sier jeg gjerne kan få overnatte der. Videre viser hun meg til ei utekran rett i nærheten hvor jeg kan fylle vann. Jeg takker så mye for all denne gjestfriheten og sier ja takk til å bo der for natten. Det er jo helt fantastisk å kunne krype inn i noe slikt i regnværet fremfor å begynne å slå opp teltet såpass seint på kvelden og i regn, klokken har nå blitt 20. Når sekkene er i hytta og vannflaskene er fylt, inviterer hun oss hjem til seg og mannen hennes for en kopp kaffe, hvilket jeg takker ja til. Hun bor noen få minutters gange fra denne barnehagen og ringer hjem til mannen som setter over kaffen mens vi går tilbake til henne. Der blir vi sittende i vinterhagen å drikke kaffe mens regnet trommer på vinduene, praten går om turen så langt og om veien videre. Omsider kjenner jeg at jeg begynner å bli litt trøtt etter vandringen, takker for meg og går tilbake til grillhytta. Både jeg og Billy spiser oss et rikelig måltid å legger oss så ned, Billy sovner med det samme og jeg ligger å leser en times tid innen jeg selv også tar kvelden.

28. Juni

Våkner 06 og er i grunn klar for å starte dagen. Det har regnet godt i hele natt og tordnet noe voldsomt, hvilket jeg har lagt merke til selv om jeg har sovet med propper i ørene slik jeg pleier. Jeg drikker opp vannet jeg har igjen i flasken og går så ut å fyller de opp på nytt. Tilbake i hytta koker jeg kaffe å legger meg så tilbake i posen igjen for å skrive. Ajour med dette er klokken 07, jeg finner frem boken å går over til å lese. Det har sluttet å regne nå, men jeg har ingen planer om å gå av gårde før klokken nærmer seg 10, så jeg blir bare liggende å lese og nippe til kaffen for en stund. Kjenner etter hvert at sulten melder seg, boken legges vekk å jeg varmer så opp vann til min havregryn med sukker som jeg spiser til frokost. Deretter er det bare å gå i gang med pakkingen og sørge for at grill hytta ser grei ut innen jeg går. Låser til slutt av hytta, slenger sekken på ryggen og går, klokken er nå 09:40.

Går først innom vannkranen å drikker det jeg klarer av vann innen en flaske fylles og legges i sekken. Det er nå overskyet, men varmt og ganske klamt. Går først opp og forbi Henning skole med retning Fossem og deretter videre mot Kvam, men om jeg går hele veien dit i dag eller ikke får jeg bare se underveis. Veien mot Fossem er på blandet underlag, noe asfalt og noe grus. Mens jeg har vært hjemme nå har jeg gått til innkjøp av 3 nye par med sko som jeg har med meg, disse er mer beregnet for slik vandring og er en blanding av lav terrengsko og joggesko. Forhåpentligvis vil disse gjøre nytten på slikt underlag slik at jeg slipper noen videre betennelser i leggene. Fibromen under den venstre fotsålen får jeg ikke gjort noe med, den er permanent, så for å lette trykket mot den gjelder det å skjære ut et hull i sålen til skoen slik at denne får plass og ikke ligger å blir gnaget på. Det er mye opp på topper og ned i dalsøkk på denne vandringen, hvilket gir fin utsikt på toppene og rolige partier med litt elver og slikt i dalsøkkene, virkelig variert og fint. Solen kommer raskt frem og blir værende hele veien, hvilket resulterer i en varm vandring og mye svetting. Jeg har ingenting imot slikt, men når jeg nærmer meg Føllingen har dette resultert i gnagsår i lysken, ikke åpne sår men mer irritert hud. Bestemmer meg derfor å ta inn på Føllingen camping for å legge meg til der, få meg en dusj og klekke ut en plan for veien videre til Kvam. Det har seg nemlig slik at jeg nå opptil flere ganger har blitt frarådet av lokale å gå denne strekningen langs E6 fra Føllingen til Grong, men heller gå på motsatt side av Snåsavatnet der alt er mye tryggere. På siden jeg er på er det bratte fjellsider på den ene siden og vannet på den andre. I tillegg er veien svingete, uoversiktlig, det er ingen veiskulder å gå på og tungtransporten kommer her i stor hastighet. På andre siden av vannet er trafikken roligere å det er bedre plass til å gå trygt, så jeg bestemmer meg derfor å lytte til rådene fra de lokale. Jeg skal hente depot pakken med mat på Kvam for så å gå hele veien tilbake til den andre siden og fortsette opp der, jeg har tross alt folk hjemme som forventer meg hjem igjen.

Straks jeg har fått opp teltet og Billy ligger på en fin plass med mat og vann, går jeg selv å tar meg en dusj. Deretter setter jeg meg å spiser mens jeg funderer litt på dette med pakken jeg må hente, det er søndag i dag å butikken er stengt. Jeg bestemmer meg for å sende de i butikken en mail med spørsmål om de kan være behjelpelig med å bringe pakken til meg her på Føllingen camping, og forhåpentligvis får jeg en hyggelig og positiv tilbakemelding på dette i morgen. Etter mat kjenner jeg at jeg er både trøtt og sliten, så jeg finner veien ned i teltet hvor jeg legger meg til for å lese. Jeg kan ikke gjøre annet enn å hvile og håpe på et positivt svar på min melding i morgen, så jeg leser bare en liten stund og legger meg så å sover.

29. Juni

Våkner 08:40 til regn som trommer på duken. Jeg sovnet relativt tidlig i går å har sovet både tungt og godt gjennom natten. Har våknet et par ganger å hørt at det har regnet, men raskt sovnet om igjen. Sjekker telefonen for å se om jeg har fått svar på mitt spørsmål, men ingenting har kommet. Det blir litt opphold fra regnet, så jeg benytter meg av muligheten for å gjøre unna et do besøk, samt få pusset tennene innen regnet starter opp igjen. Billy ser bare dumt på meg når jeg spør om han vil ut å tisse, det ser ut til at han ruller med øynene innen han trekker seg tilbake i kringle-formasjon å sover videre.

Tilbake i teltet igjen setter jeg kaffen på kok å drikker noen kopper mens jeg ligger å skriver, regnet kommer tilbake like etter at jeg har kommet meg ned i posen på nytt. Etter å ha skrevet en god stund, sjekker jeg telefonen på nytt og en tilbakemelding foreligger da fra min forespørsel. Tone fra Coop Marked på Kvam skriver at de gjerne kommer å leverer pakken til meg her på campingen, slik at jeg kan komme meg trygt videre fra i morgen av. Jeg takker så mye for hennes vennlighet og avtaler å møte pakke budet utenfor resepsjonen klokken 11:15. Som avtalt ruller det en bil inn på området foran resepsjonen og ut kommer ei smilende og hyggelig dame fra butikken, og med seg har hun min etterlengtede pakke med mat for dagene som kommer. Vi prater litt løst og fast, før jeg så igjen takker så mye for all hjelp og hun kjører av gårde tilbake til butikken. Jeg går straks i gang med å åpne opp pakken for å ta til meg alt jeg trenger for en uke frem i tid, resten lar jeg bli liggende i esken og plasserer den i resepsjonen, hvor Linda plukker den opp på vei forbi førstkommende lørdag. Videre går jeg ned i teltet for å få alt dette inn der, det å pakke dette slik det skal være og ned i sekken tar jeg ute foran teltet i morgen når det forhåpentligvis ikke regner slik som det gjør nå. Billy tusler rundt utenfor teltet og jeg tar ham med meg på en luftetur straks regnet har roet seg en smule, hvilket ikke var for tidlig da han i løpet av kort tid går rett på dass og gjør det en hund gjør på denne tiden av døgnet. På tilbakeveien går vi innom teltet å henter det jeg trenger for å koke litt kaffe, jeg drar også med meg powerbanken i samme slengen og går deretter opp til kjøkkenet. Setter powerbanken på lading og selv setter jeg meg ut på parkbenken å drikker kaffe i denne stunden med opphold. Vi blir sittende her å går gjennom kartet mens noen kopper kaffe fortæres, ruten videre planlegges med høyt slingringsmonn å jeg ser meg etter hvert fornøyd. Ønsker ikke å planlegge alt i detalj, men en liten pekepinn på retningen er i alle fall greit å ha inne. Regnet setter i gang på ny å vi trekker nå ned i teltet igjen, det er like så godt å legge seg ned å lese litt bok når det er slik, det gjør meg ingen verdens ting. Jeg har det ikke travelt og ingenting jeg må rekke noe sted, det å ligge her akkurat nå er helt greit. Boken tar omsider slutt på ord og setninger og jeg registrerer samtidig at det har sluttet å regne. Setter ut Billy å tar med meg bok å ladeutstyr opp til resepsjonen i håp om å kunne bytte til meg en ny bok, noe det dessverre ikke gjør. Men jeg legger uansett boken ned i esken som Linda skal hente, kjøper meg en kaffe og setter meg i tv stua mens alt lades opp. Jeg ringer mamma å prater lenge med henne mens jeg allikevel sitter her å lader, det har blitt en telefon daglig til henne i det siste da jeg synes det er greit å følge med på fremgangen hennes og samtidig høre hvordan hun har det. Hun er strålende fornøyd å forteller at hun har kuttet ut rullatoren da hun nå ikke trenger den lenger, hun trener ved å gå en liten tur hver dag og dette har gitt resultater i form av muskelmasse og stødighet. I går hadde hun vært med Linda ut å plantet en honningbær plante som jeg hadde ringt hjem å bedt Linda om å kjøpe. Dette syntes hun var veldig ålreit og hun hadde hygget seg med det. Vi pratet videre om løst og fast og avsluttet etter hvert samtalen med ønske om god tur videre og at vi snart ringes igjen. Jeg slenger i meg den siste kaffe-skvetten å plugger ut alt som står til lading, går ned å legger fra meg dette i teltet og går så en tur med Billy på et par timer. Det er opphold og fint vær under hele turen, jeg tenker at jeg gleder meg til å gå videre i morgen. Tilbake på campingen setter jeg med ned å ringer Linda for å prate, hun er i full gang med å klippe plenen der hjemme og vi avslutter ganske snart da hun vil gjøre seg ferdig når hun først er i gang og heller ringer meg tilbake når alt er unnagjort. Dette sier jeg meg helt enig i og legger meg til rette for å skrive litt videre på boka mi i mellomtiden, det skjer stadig noe nytt å det er fort gjort å glemme, så det er bare å være flink til å notere ned med jevne mellomrom.

Mens jeg ligger å skriver begynner sulten å melde seg igjen, så jeg avslutter derfor skrivingen, pakker sammen alt jeg trenger å går opp på kjøkkenet for å lage en kulinarisk middag jeg kun trenger å tilsette vann for å spise. Det er en deilig lun sommerkveld hvor skyene er mørke og skumle å gjør stemningen trolsk. Samtidig er det varmt og godt med en ørliten bris som gjør at man kan sitte stille ute på parkbenken å nyte maten mens man skuer utover Snåsavatnet uten å svette. Jeg spiser opp maten å tar meg en kopp kaffe, men blir sittende ganske lenge her på benken sammen med Billy å bare glane, fundere på alt og ingenting på en og samme gang. Når klokka blir 21:45 finner jeg det for godt å ta kvelden, jeg begynner å bli klar for posen, så vi trekker oss ned i teltet.

Billy får en frisk runde med vann i skåla for natten å jeg svelger nedpå nesten en liter vann innen jeg er fornøyd. Deretter legger jeg meg å scroller på mobilen en ørliten stund innen jeg trekker forbi duken, dytter inn øreproppene og legger meg til å sove.

30. Juni

Våkner 08:30 å det trommer på duken slik det har gjort gjennom hele natten. Snur meg rundt å åpner opp ut til forteltet og Billy, han løfter ikke på et øyelokk å vil tydelig sove en stund til. Jeg setter kaffe på kok og sender sønnen min en gratulasjonshilsen og en pengegave på bursdagen hans i dag. Gir beskjed om at han skal sende meg en melding når han våkner slik at jeg kan ringe ham opp for å prate litt med ham uten å vekke ham på fridagen hans. Deretter fyller jeg opp den første koppen med kaffe å legger meg til å skrive på boken. Etter skrivingen, noen kopper kaffe og en frokost, begynner jeg med pakkingen. Alt går greit og ryddig for seg å vi står klare til å gå av gårde klokken 11:45. Vi går så tilbake den samme veien som vi kom fra, for å ende opp på motsatt side av Snåsavannet. I krysset på motsatt side, der vi nå går inn på riktig vei er det veiarbeid for øyeblikket. Vi stopper å prater med en arbeidskar i krysset, og han forteller oss at det finnes en liten nærbutikk noen kilometer opp om vi velger en litt annen, men ikke nødvendigvis lenger rute. Dette gjør vi da selvfølgelig, da det alltid er hyggelig å sped på med litt annet enn det man alltid putter i munnen. Vi gjør som han sier å går da over Lein og kommer så etter hvert frem til Coop. Her handler vi masse godsaker, og bruker litt tid ved parkbenken utenfor. Vi nyter solen og godsaker som rundstykker, frukt og cola, samt sjokolade og is til dessert.

Omsider går vi videre gjennom Åsan, også her er det veiarbeid. Arbeiderne er ivrige etter å slå av en prat når de ser oss komme rekende med store sekker og et Norskt flagg. Vi tar oss god tid og prater med de alle etter hvert som de stopper oss. Etter en stund har vi passert hele strekningen med veiarbeid og praten avtar selvfølgelig i samme takt. Vi har vel gått en halvtime etter dette, når en bil sakte kommer snikende opp bak oss, selv om vi nå går på et gangfelt. Jeg snur meg forsiktig, og litt skeptisk for å sjekke hva dette er for noe. Jeg ser med det samme at det er en bil fra firmaet som utførte veiarbeidet jeg gikk forbi tidligere. De hadde pratet om oss etter at vi hadde gått videre og bestemt seg for å kjøpe viltpølse fra den lokale vilt butikken å gi oss. Dette er en kjempe hyggelig overraskelse og jeg takker så mye for den omtenksomme gaven når jeg tar den i mot, deretter står vi å prater slik en liten stund innen vi trekker hvert til vårt. Videre følger vi kun asfalt vei i nærmest en rak strekning resten av dagen, før vi helt på tampen finner oss et vann vi seint på kvelden legger oss til ved. Det har blitt seint, vi er slitene og møre i føttene. Får oss derfor bare noe å spise og legger oss så med det samme.

01. Juli

Våkner 08:30, snur meg rundt å åpner opp ut til forteltet og Billy med det samme. Der ute er det et knott inferno uten like å jeg kan bare huske å ha opplevd noe like intenst med knott en gang tidligere, for mange år tilbake. For de som har opplevd dette, så vet de at man går fra rolig til sinnssyk på brøkdelen av et sekund. Det går på ingen måte an å være i forteltet, den rolige kose stunden med kaffe og skriving sammen med Billy må utgå i dag. Jeg får på meg klær og kommer meg ut med Billy, tjorer han fast i et tre et stykke unna og går så tilbake for å hente alt jeg trenger til å koke kaffe og trekker meg så tilbake til Billy mens teltet står på vid gap å lufter. Jeg koker opp kaffe å setter meg sammen med Billy å drikker et par kopper mens vi kikker bort mot teltet, det lufter litt så dette hjelper nok til med at knotten ikke trives og trekker seg unna.

Jeg går omsider bort å begynner å rydde ut av teltet, det er noen få knott her og der, men nå er det såpass at jeg kan leve med det. Pakker sammen utstyret med litt pauser nå og da til å drikke kaffe og spise frokost. Omsider er alt pakket ned, jeg tar en tannpuss som det siste jeg gjør før vi vandrer av gårde. Vi slenger sekkene på ryggen å går mot Snåsa, klokken er nå blitt 10.

Det er strålende fint vær og temperaturen er helt fantastisk å vandre i. Vi skal rett og slett bare følge denne fylkesvei 763 langs etter Snåsavatnet hele veien inn til Snåsa i dag, en dagsmarsj på cirka 25 km, en ganske alminnelig dagsetappe i herlig vær. Vi går i rolig tempo å nyter omgivelsene som består av grønne åser, rolig landbruk med kyr som beiter og en evig flott utsikt over Snåsavatnet. På et tidspunkt går vi også forbi en Coop butikk vi stopper ved for å gjøre dagens litt lengre rast, kjøper frukt og noe sjokolade å setter oss ut i solen for å nyte det hele. En times tid senere føler vi oss klar for videre marsj å setter derfor kursen mot Snåsa igjen. Det er fint å gå her og tiden går fort da det er mye å se på, men jeg biter meg merke i en sak jeg ikke har opplevd til nå på denne turen. Dette er ikke en veldig trafikkert vei, i alle fall ikke nå mens jeg har gått her, men fler av bilistene som passerer meg protesterer med å svinge ut mot meg der jeg går i veikanten, og da mener jeg at de bevisst legger seg mer og mer over den hvite heltrukne linja mot meg og Billy for så å vrenge bilen inn i veibanen igjen noen meter før de eventuelt treffer oss. Vi går utenfor veien og den hvite linja, så godt utenfor vi klarer og vi er godt synlig. Bilistene som gjør dette er også alene på veien, ingen av de har møtende trafikk på noe tidspunkt. Jeg går å tenker på hva det er som gjør at folk får seg til å gjøre slikt, hva skal de oppnå annet enn et eventuelt uhell hvor de selv havner bak lås og slå, og samtidig må leve resten av sitt liv med vissheten om at dette har de forårsaket. Selv kunne jeg ikke fått meg til å true noen på livet på denne måten og jeg er meget påpasselig med å legge meg så godt ut som mulig som bilist. Merkelig tenkte jeg, jeg har jo tross alt fullstendig lov til å gå her og jeg trekker meg så godt ut i kanten som jeg klarer. Uansett, lei av dette så begynner jeg å ha telefonen klar når jeg møter en bil, og riktignok legger fler av de seg ut over den hvite linja for å true meg. Så raskt jeg ser de gjøre dette, så kaster jeg opp telefonen å filmer de helt tydelig, og med det samme så vrenger de bilen tilbake på veibanen igjen og legger seg så godt ut i motgående kjørefelt. Merkelig at det ikke var løsningen for de i første omgang tenker jeg.

Når jeg nærmer meg Viosen kommer det heldigvis et gangfelt å jeg kan gå trygt og fint langs dette hele veien inn til Snåsa. Jeg går først opp til kirken, hvor vi setter oss på en benk, drikker litt vann og fyller opp flasken på nytt. Kikker på kartet etter et sted å slå opp teltet, men det er ganske tett med boliger og bygg i og rundt kjernen, så jeg peiler ut Snåsa hotell som også har en tilhørende camping å går ned dit. Fremme ved campingen unner jeg meg og Billy litt ekstra luksus, så jeg leier en enkel hytte til oss for natten. Vi får inn utstyret, Billy får mat å jeg setter meg med en kopp kaffe. Billy slokner direkte etter å ha slukt maten sin og drukket en skål med vann. Selv tar jeg med meg det jeg trenger å går bort til servicehuset å tar meg en dusj før jeg så går tilbake til hytta å lager en etterlengtet middag. Videre er det kun avslapping som gjelder, å dette gjøres ved å ligge på sengen med en bok og varm sjokolade i koppen. Etter hvert får ryggen en runde massasje av ballen jeg har med meg og deretter er det rett i seng.

02. Juli

Våkner 08 å har sovet tungt og godt, såpass at jeg nesten går litt i ørska den første tiden etter at jeg står opp. Setter kaffen på kok å går til servicehuset for en tannpuss mens kokingen pågår. Tilbake legger jeg meg på sengen med en kopp kaffe å skriver i boka. Etter et par kopper kaffe, når boken er ajour med nåtiden pakker jeg litt utstyr før jeg så setter meg til bords å spiser frokost. Når maten er spist legger jeg meg litt på gulvet å masserer ømme områder av ryggen med ballen en stund innen jeg gjør noe annet, deretter går jeg rolig i gang med pakking av utstyr. Det blir en kopp med kaffe også under pakkingen og hyppige turer bort til døra som står på vid gap å lufter inn det fine været. Det er lettskyet, med mye blått og strålende sol, så jeg nyter kaffen med solstråler i ansiktet med jevne mellomrom under pakkingen. Omsider er vi klare, jeg setter sekkene våre ut på verandaen å går over til hotellet å sjekker ut. Fyller vannflasken full i servicehuset, stapper den i sekken og går av gårde, klokken er nå 10:45.

Turen går først tilbake langs Snåsavatnet til Viosen og derfra opp skråningen inn til Snåsa sentrum og videre mot Navlus og Agle. I sentrum stopper vi på butikken å kjøper 3 rundstykker som vi deler utenfor i sola. Ferske rundstykker med baconost og servelat går ned på høykant hos både meg og Billy, det hele avsluttes med en liten sjokoladebit til dessert for min del og så går vi videre. Vi kommer etter hvert til Myrset, hvor beboelsen stopper, på et av de siste husene før vi kommer ut i marka mot Luru sitter det en kar ute på verandaen å soler seg. Vi blir stående en stund å prate med ham om både løst og fast, og han sier at det gikk en kar forbi med en hund for ikke så altfor mange dagene siden, han var også ute på en Norge på langs vandring. Det var da rart at en annen kar også skulle velge å gå min meget utradisjonelle og ikke særlig direkte eller effektive rute til Nordkapp, men det er jo veldig gøy å høre at noen andre også velger slikt fremfor å gå de mest brukte og direkte rutene. Uansett, jeg takker for praten å vi går videre mot Luru og Formofoss. Herfra og videre er det bare skog og myr, jernbane, samt en og annen hytte underveis. Underlaget er grus, men det har det vært en god stund av veien allerede. Nå går vi ut i dette området hvor klegg, mygg og knott stortrives og det får vi erfart nesten med det samme. Vi har ikke gått mange metrene innen Billy blør godt fra nesa etter et klegg bitt og en hel skokk av klegg skal følge oss resten av dagen. Det er virkelig fint å gå her på denne strekningen, med mykt underlag, fine omgivelser og herlig vær. Vi tar oss noen raster her og der å stresser ikke så mye som et sekund, her skal det hele nytes. Det er som nevnt noen hytter opp gjennom veien her, men vi møter verken på noe trafikk eller folk for den saks skyld. Det har meldt mye regn fra klokken 18 i dag og muligheter for fyrverkeri i form av lyn og torden. Så planen er å finne en camp rundt den tid å jeg har sett ut ei elv jeg ønsker å campe ved, håper å komme dit mellom 18-19 en gang og at jeg kan få opp teltet innen himmelen åpner seg. Mens vi går og tiden nærmer seg 18 ser jeg at de mørke skyene kommer nærmere og nærmere, til slutt er alt over oss å det er nærmest mørkt. Det kommer noen regndråper nå og da, men det regner ikke. Vi kommer omsider til elven å finner raskt en plass å campe, jeg tjorer Billy å setter frem både mat og vann til ham mens jeg selv går i gang med teltet. Klokken er 19:30 når alt er klart å regnet uteblir fremdeles. Jeg henter et par liter vann å vi legger oss så inn i teltet, koker opp en del vann å får meg først en kakao, så middag og deretter skyller jeg nedpå over en liter lunket vann. Først nå kjenner jeg at jeg er godt sliten, orker ikke en gang å lese. Bare lukker duken, snur meg rundt å sovner.

03. Juli

Våkner like før 09 til tromming på teltduken, det regner og jeg har en følelse av at det vil gjøre det store deler av dagen i dag. Snur meg rundt å åpner duken ut til Billy som ønsker meg god morgen med det samme. Jeg setter i gang primusen å legger meg til for å skrive som vanlig, mens gassen brenner i bakgrunnen og regndråpene faller tungt på telt taket. Blir liggende slik en stund, den ene koppen med kaffe erstatter den andre, litt frokost inntas og en kopp kaffe til dessert. Klokken 10:30 ligger jeg bare å kikker tomt ut i luften og funderer, funderer på hvilket tidspunkt jeg skal begynne å pakke sammen sakene for å gå videre. Det skal regne i hele dag, det vet jeg, så jeg trenger ikke ligge å vente på opphold for å begynne, dette blir en våt dag. Jeg bestemmer meg for å bare gå i gang og starte dagen, får på meg klærne å kryper ut av teltet og ut i regnet. Dråpene gir en forfriskende følelse mot huden og er faktisk meget behagelig. Jeg tjorer Billy til et tre og setter frem vannskålen hans, mens jeg selv går i gang med pakkingen. Knotten finner raskt veien til meg å lager en fest ut av det hele mens jeg stapper utstyr i poser og videre ned i sekken. Disse små blodsugerne kan være irriterende til tider, men de er en del av naturopplevelsen, så det er bare å innfinne seg i at slik er det og bare prøve å overse det. For min del går akkurat dette meget bra, da jeg egentlig gir blanke om de er der eller ikke, det er kun de ganger de absolutt skal inn i øynene eller opp i nesa at jeg blir forbannet av hele greia. Da kommer det noen raske veivinger med hendene og et par saftige gloser, så er det ute av verden. Omsider er hele campen brutt og pakket ned, vi slenger da sekkene på ryggen og går av gårde med det samme, klokken er nå 11:10.

Den første delen av veien videre går på gruset skogsbilvei, slik som mesteparten av dagen i går. Deretter går den over på sti hvor vi følger gamle veier langsetter fjellveggen og jernbanen, før den så går over på grodd traktorvei og deretter tilbake til gruset skogsbilvei igjen det siste stykke ut mot E6. Like før vi kommer til E6 skal vi svinge av å gå parallelt med E6 opp til Grong, men på en sidevei som er adskillig mye mindre trafikkert. Innen vi kommer så langt at vi tar av på denne veien åpner himmelen seg fullstendig å det bøtter ned, vi skimter noen bygg inne i klyngen av trær foran oss å går raskt i den retningen for å se om det er noe vi kan søke ly for regnet ved. Det viser seg å være et gammelt og forfallent låve bygg av noe slag og et laftet uthus som er delvis kollapset. Dette uthuset har taket stående fremdeles der veggen har kollapset, så vi går innunder taket der å finner oss en tørr plass inne i det ene hjørnet. Jeg rigger til en plass Billy kan ligge på å setter meg selv på en liten kasse som står der. Her blir vi sittende å vente av regnet en liten stund mens vi drikker vann å spiser litt sjokolade. Mens jeg sitter her studerer jeg kartet, og ser på ruten jeg tenker å ta videre herfra. Planen er å gå fra her jeg nå sitter og å følge veien direkte inn mot Lierne, hvorpå jeg etter en stund tar av fra veien og begynner å gå i terrenget opp mot Finnkruhøtta. Men Linda kommer jo i morgen for å plukke meg opp, slik at vi skal tilbringe bortimot en uke sammen innen hun slipper meg av her igjen for at jeg skal kunne fortsette turen. Det enkleste for henne vil være å følge E6 forbi stedet jeg sitter nå og rett å slett bare plukke meg opp i Grong i morgen, og dermed blir planen endret til nettopp dette. Vi avslutter pausen å kommer oss på beina igjen, denne gang med kurs for Grong og Langnes camping.

Denne strekningen går meget lett, det regner litt til og fra hele veien inn til Grong, men på den helt siste biten får vi faktisk et ørlite glimt av solen før den forsvinner igjen. Vi går gjennom sentrum og ut på andre siden å finner veien frem til Langnes camping, kliss gjennomvåte ankommer vi resepsjonen. Etter litt prat frem og tilbake bestemmer jeg meg for å leie ei hytte for natten, ganske deilig når man er bløt helt inn til beinet og har sekker som er gjennomvåte. Vi kommer til hytta å får ting på plass, henger opp litt diverse til tørk og får så i oss litt mat og drikke begge to. Billy sovner umiddelbart og jeg går å tar meg en dusj. Herfra ligger jeg på sofa å ser på fotball på tv resten av kvelden, mens jeg nipper til kaffe og en cola. Jeg snakker lenge på telefonen med både Linda og mamma, før jeg så tar kvelden klokken 22.

04. Juli

Våkner 09.

Drikker kaffe og spiser frokost mens Tour de france går på TV i bakgrunnen, får med meg at en nordmann tar en etappe seier.

Rydder utstyr og vasker ut av hytta med små pauser til kaffe og kikking på touren.

Linda ringer 11:30 og er 40 minutter unna, og riktig nok svinger hun inn på campingen 10-15 minutter over 12.

Vi spiser lunsj på bordet ute innen vi kjører av gårde.

Stopper å kjøper kaffe på vei til Hattfjelldal.

Kommer frem til fjellfolkets hus i Hattfjelldal hvor vi henter nøkkel til hytta før vi så kjører de to siste milene frem til Urkevatnet hvor hytta ligger.

Drar båten ut av naustet å fyller den med utstyr, for så å ro et par hundre meter frem til hytta.

Får utstyret inn å lager så middag mens vi fyrer opp i peisen for å få litt varme i veggene på hytta.

Etter middag pakker vi fiskeutstyret i båten å tar oss en tur ut for å prøve lykken. Ror rundt i forskjellige avkroker av vannet med dorg etter båten i håp om å lure en sværing, men dette gir ingen uttelling. Prøver oss på å kaste fra båten og inn mot steder vi mener noen bør være hjemme, men heller ikke her gir det noen uttelling. Vi må til slutt se oss slått for denne gang å ror tilbake til hytta. Klokken er 21:30 når vi er tilbake. Sulten begynner å melde seg, så vi går straks i gang med kveldsmaten og sitter deretter rundt spisebordet å prater med radio i bakgrunnen resten av kvelden.

En herlig dag er over å jeg legger meg lykkelig. Linda har kommet, vi har fått oss en fin hytte på et flott sted og alt ligger til rette for en fin uke her, alt er slik det skal være.

05. Juli

Våkner 07 å føler meg uthvilt etter en meget god natts søvn. Vi er begge klar for å starte dagen med det samme å står derfor bare opp. Koker opp kaffe og tevann, fyrer i peisen og dekker så bordet for frokost. Tar oss rikelig med tid til å nyte frokosten over en prat og med radioen summende i bakgrunnen. Det er opphold og delvis skyet ute, så vi er begge meget innstilt på å komme oss ut i båten for å nyte morgenen på vannet med fisking. Pakker med oss litt saker etter frokost å går ned til båten for å komme oss utpå vannet, klokken er 08:30 når vi legger fra land. Vi ror rundt, frem og tilbake på Urkevatnet frem til 11:00 mens vi dorger uten så mye som et napp. Bestemmer oss for å ta en pause å ror inn til en øy for å sette oss på stranden med litt varmt å drikke, Billy er helt i hundre å springer av gårde for å sjekke alt hva denne lille øya har å by på. Han kommer seg ikke så langt, så jeg lar ham bare springe og holde på mens vi selv setter oss godt til rette på stranden å nyter en kopp kaffe og en kopp te. Vi avslutter med å rusle en liten rundet på øya innen vi klyver opp i båten igjen å fortsetter fiskingen for en liten stund, klokken har blitt 12:15 når vi igjen kaster ut sluken i håp om å vinne denne runden. Herfra dorger vi bare den vesle roturen tilbake til hytta, da sulten melder seg å det begynner å bli tid for litt varm mat. Klokken 13 er vi tilbake på hytta å varmer opp litt lapskaus med kakao til dessert, deretter tar vi en ørliten strekk i sengen innen vi ror over til bilen med litt saker vi ikke trenger på hytta lenger, samt for å hente saker vi trenger. Herfra ror vi ut på en fisketur nummer to for dagen, vi ror nå den samme ruten men i motsatt retning og på litt dypere vann. Det små regner litt nå og da, men er ingenting å snakke om da det er nærmest ubetydelige mengder. Vi avslutter etter en stund når vi legger merke til at det har skiftet til nordavind, heller ikke denne runden ga fiskingen noen uttelling. Jeg ror tilbake til hytta, det har blitt tidlig kveld og vi får nå vente å se om det blir noen fisketur etter fotballen i kveld eller om jeg er for trøtt til det. Jeg henter bøtta å går ned for å fylle opp en ny runde med vann, mens Linda går for å hente en vedsekk fra skjulet. Vi kokker så opp kaffe og te å setter oss ved bordet å leser litt nyheter til varm drikke, mens radioen surrer i bakgrunnen og det knitrer fra peisen. Vi begynner å bli sultne igjen å lager oss nå tacogryte til middag, en herlig rett som smaker helt nydelig og som sørger for å legge seg på de riktige stedene. Jeg blir så trøtt etter maten at jeg er helt nødt til å legge meg nedpå for en stund, Linda kommer også over i sengen etter hvert å legger seg til å leser. Selv sovner jeg og er vel borte en halvtimes tid innen jeg kvikner til igjen, helt nydelig og akkurat slik det skal være i hyttelivet i ferien.

Etter mat rydder vi bort og vasker opp, før vi så setter oss ned med kortstokken, cola og chips for noen runder med konkurranse. Jeg surrer det virkelig til og går helt i spinn i topplokket til tider, samler på feil kort til feil tid og i feil rekkefølge. Jeg som pleier å få til dette så godt, men ikke i dag, i dag går alt i surr å Linda vinner vel fortjent etter å ha klart å holde hodet kalt og strukturert gjennom hele spillet. Vi avslutter spillet i det ballen sparkes i gang mellom Norge og Brasil i fotball VM i USA, fyller glassene med cola og åpner en pose ostepop. Vi ser kampen, og Norge virker rolige og kontrollerte, de fører ballen mesteparten av tiden og er faktisk det beste laget gjennom hele kampen gjennom mine øyne. Brasil har noen raske og livsfarlige kontringer nå og da som fort kunne ha blitt til mål, men når sant skal sies så gjelder det også Norge. Til slutt vinner Norge med to mål scoret av Haaland mot Brasils ene trøstemål scoret av Neymar på straffe helt i siste spilleminutt. Kampen er over og vi er begge både fornøyd og trøtt her vi sitter i stolene våre. Jeg føler meg for trøtt til å ro ut å fiske, så kvelden ender her. Men klokken er nå 01 på natten, så det gjør ingenting med noen timer på øyet nå.

06.Juli

Våkner 08 å føler meg uthvilt, men klar for å bare ligge å døse en liten stund. Ligger å prater en liten stund med Linda innen jeg begynner å skrive litt på boka, fremdeles liggende i sengen. Mens jeg ligger å skriver, tikker det inn en melding fra naboen der hjemme som trenger hjelp til pass av katter mens de er på ferie. Linda sier hun da er tilbake i jobb etter ferien igjen, og at hun dermed er hjemme og kan se til kattene deres for de. Slik er Linda, hun hjelper mer enn gjerne til med hva det enn måte være uten å engang måte tenke over det. Er hun tilgjengelig for øyeblikket, ser hun på saker som dette som helt naturlig å bruke av sin egen tid på. En egenskap jeg roser henne for og som fler skulle hatt som en normal.

Til 9. Juli går vi bare turer til nærliggende Tjønn å fisker, spiller kort, dorger, nyter hverandres selskap og hviler på hytta.

9. Juli

Våkner 09 og Linda er i full gang med å rydde hytta.

Jeg står opp å vi spiser frokost innen vi klargjør kaffe og te til bilturen.

Rydder så helt ut av hytta innen vi vasker oss ut å bærer alt utstyr ned i båten.

Tar et siste overblikk og ror så oss selv og alt utstyr tilbake til bilen. Pakker alt i bilen og får så båten tilbake inn i naustet før vi kjører til sentrum av Hattfjelldal å leverer nøkkelen på fjellfolkets hus.

Kjører så inn til Grong å tar en burger innen Linda så kjører meg den siste biten frem til der hun plukket meg opp for i underkant av en uke siden.

Vi tar farvel, Linda kjører hjem å jeg går mot Lierne før jeg tar av opp i fjellet ved Berg. Det begynner å regne etter en times vandring å alt blir raskt søkk vått, noe som i grunn ikke gjør så mye da det skal vandres gjennom masser av kratt innen vi kommer opp på snaufjellet. Jeg vet også at det blir mang en elv, myr og stryk som skal vades deretter. Det har regnet intenst over lang tid nå, så det er mye vann i fjellet og dertil også meget glatt på sleipe steiner og røtter. Dette får jeg erfare mang en gang på vei opp til snaufjellet, da jeg gjentatte ganger sklir på både steiner, fjell, røtter og også løs jordmasse på vei opp det bratteste partiet innen snaufjellet.

Vel oppe går det ganske greit å gå, men tåke legger seg raskt ganske lavt og blir etter hvert såpass tung og tett at vi velger å slå leir. Men det er helt greit, da det renner en flott elv forbi samt at klokken faktisk er over 21.

Klokken er 22 innen camp er oppe, alt av vann er hentet og tørre klær er på. Herfra blir det sen middag, samt kaffe til en god bok.

10. Juli

Våkner 08, snur meg rundt og åpner duken ut til forteltet hvor Billy ligger å later seg. Han er ikke klar for å starte dagen, reiser seg å grynter mens han snur rumpa til å legger seg igjen. Greit, tenker jeg, jeg kan fint starte dagen alene jeg å setter kaffen til kok. Jeg har en følelse av at været er tungt og jeg åpner derfor duken ut for å ta en kikk, og riktignok, tåka ligger tjukt helt ned på baken. Det er bare å glemme å gjøre noe som helst med tanke på å gå videre nå, dette får bare gå sin gang. Vi er på snaufjellet nå, og her snur været raskt, så det er bare å følge med. Jeg ligger å drikker kaffe mens jeg skriver på boken, helt i min egen verden. Før jeg rekker å tenke over det har det gått en time å klokken er 09, åpner duken å tar en kikk ut igjen, ingen tåke og opphold. Det er bare å komme i gang, så jeg setter Billy ut med frokost og vann, mens jeg selv går i gang med å rydde sammen utstyret og deretter får ned campen. Alt går riktig så smertefritt å jeg avslutter med å pusse tennene i elven som renner forbi innen vi går av gårde, klokken har blitt 10 når vi forlater denne flott plassen. Planen i dag er å gå til midtre Nesåvatnet, og om alt ligger til rette for det gå et stykke videre derfra mot Skorovatn. Men nå er det jo slik at vi går i høyfjellet med mye opp og ned i tungt terreng, samt at vi har tunge sekker på ryggen. I tillegg har Billy et frambein som ikke spiller helt på lag, er bein han har slitt med nå og da tidligere også. Det merkes at den vesle karen vår faktisk begynner å bli gammel, stakkar. Av den grunn så er jeg nødt til å følge med hele tiden, jeg kan på ingen måte tyne noen grenser i det hele tatt. Så, vi får bare ta det med ro, gå jevnt og trutt og ta alt som det kommer. De første timene er det gråvær, men opphold. Så kommer det litt regn av det mildere slaget, ikke i mengder og ikke så altfor lenge. Deretter blir det gløtt av sol, og avslutningsvis når vi ligger i camp å har fått opp teltet, får vi fin sol fra lettskyet himmel. Dagens etappe var ganske krevende da det var så glatt etter all regnet som har vært, det er søkkvått i fjellet. Med dette regnet er det vann over alt, og myrene er uendelig dype virker det til, samtidig er absolutt alt sleipt og glatt. Foruten dette var denne etappen fantastisk med tanke på utsikt og omgivelser, bestående av flotte fjell, idylliske små og store vann, samt herlige og brusende bekker, elver og små fossefall. En liten nedtur var at jeg huka fiskestanga i ei grein og knakk tuppen av stanga mens jeg bushet gjennom fjellbjørk og kratt.

Vi gikk over både snaufjell og ned i daler med mer vegetasjon gjennom etappen i dag, vi kom oss til midtre Nesåvatnet hvor vi pauset og spiste sjokolade innen vi på ny begynte å klatre opp fjellsiden igjen, nå i retning av Skorovatn. Ved Kroktjønna bestemmer jeg at nå er det nok for i dag, Billy skal ikke gå lenger med sekken for denne dagen. Han halter ikke når vi går, men det kommer en liten halt utpå kvelden når han har fått hvilt seg og blitt kald i kroppen. Uansett, vi finner oss en fin plass å rigger campen for natten. Her sitter vi å nyter sola og det milde været frem til vi må krype inn i teltet på grunn av all knotten som samler seg. Det blir middag og en kopp kaffe på sengen innen jeg gir opp å gir etter for trøttheten.

11. Juli

Våkner 08 til tung tåke som ligger helt ned på bakken, noe som virker å være normalen her oppe. Legger meg derfor bare til å soveposen å drikker kaffe og skriver i boken mens jeg venter på at tåke skal lette. Like før 10 har tåka trukket seg en del tilbake, men den ligger tjukk oppe i fjellsiden enda. Jeg skal over en topp og ned til Skorovatn på andre siden, så jeg avventer derfor en stund til for å se om tåka også letter fra toppene. Det duskregner ute og det har det gjort gjennom hele natten, så terrenget er nok ikke mindre sleipt i dag. Jeg legger meg bare godt ned i soveposen igjen å finner frem en bok å lese i. Ved 11-tiden går jeg opp på en topp for å se om jeg kan finne dekning nok til å ta en telefonsamtale, det finner jeg omsider og ringer Linda. De har knallvær å hun klipper gresset der hjemme, men hun sier at jeg er nødt til å ringe mamma, da hennes yngste bror har gått bort etter å ha tapt kampen mot en hjernesvulst. Jeg får samtidig en værmelding over området fra Linda, og vi legger en liten plan B, bare for sikkerhets skyld med tanke på Billy og beinet hans. Deretter ringer jeg mamma å får levert nyheten om hennes lillebror Martin, en onkel jeg har hatt mye å gjøre med opp gjennom oppveksten og som jeg er meget glad i. Etter at hjernesvulsten ble oppdaget har han lagt på et pleiehjem i påvente av de uunngåelige, med tanke på denne svulstens art. For et par dager siden hadde han blitt urolig på kvelden og fått morfin for å roe seg og for å dempe smertene, samme natt ved 03-tiden hadde han sovnet inn. En utrolig trist nyhet å få servert, selvom jeg visste at dette var veien den ville gå med ham etter diagnosen. Men at det skulle gå så ufattelig raskt som det gjorde etter denne beskjeden, det hadde jeg aldri sett for meg. Igjen, en påminnelse om hvor viktig det er å leve fremfor bare å eksistere. Jeg tar farvel med mamma på telefonen og går ned fra fjellet igjen og tilbake til teltet, klokken er 11:30 når jeg kommer ned. Tåka har lettet betraktelig, men det henger tunge regnskyer over hele fjellet. Værmeldingen sier at det skal forbli opphold gjennom hele dagen og at det skal komme gløtt av sol etter hvert. Jeg bestemmer meg uansett for å gå av gårde til Skorovatn i dag allikevel , nå tar jeg en kopp kaffe og taper føttene først, så pakker jeg utstyret å går av gårde. Klokken 12:30 har jeg drukket opp all kaffen å går så i gang med å pakke ned utstyr og camp, klokken er 13:30 når vi går av gårde over fjellet i retning av Skorovatn.

12. juli

Avslapping i Skorovatn

13. Juli

Går til Tunnsjøen og finner en idyllisk flott plass til camp nede på stranden, helt i nordenden an Tunnsjøen.

14. Juli

Går til Røyrvik, og fra Tunnsjøen er det stigning mye av veien dit. Etter å ha stoppet i Røyrvik for å kjøpe ny fiskestang, en burger og en kaffe, går vi videre mot Namsvatn. Ankommer Børgefjellbua hvor det er ei varmestue og dusj/wc for turister rundt 20 på kvelden. Dagens etappe har vært å ca. 30 km etter vår avsporing inn til Røyrvik, så vi får opp teltet og går direkte i gang med en sein middag. Klokken blir fort 23 innen alt er unnagjort å jeg legger meg med det samme.

15. Juli

Våkner 08 å lager en kopp kaffe i forteltet sammen med Billy og all knotten, bestiller en plass på båten over Namsvatnet med avgang klokken 11 slik at vi har litt tid på å pakke sammen rasket vårt først. Når teltet er nede og utstyret er pakket, setter jeg meg i varmestua som er en del av et sanitærbygg tilgjengelig for vandrere som meg selv. Det koster ikke noe å benytte seg av dette tilbudet, men fjellstyret som står for dette er meget takknemlig for en donasjon via Vipps som takk for tilbudet. Jeg spiser frokost, pusser tenner og fikser annet nødvendig før jeg så går ned til båten like før klokken 11. Båtføreren er en trivelig kar som kommer med mange gode tips på vei over Namsvatnet, han hilser farvel og på gjensyn i det han legger ifra kai ved storfossen hvor han slipper oss av: meg og Billy, samt et ungt par som ønsker seg noen netter oppe ved Djupvatnet. Selv har jeg en plan om å gå opp til Gaukarvatnet for å legge meg der, men jeg vil også se området rundt Djupvatnet. Jeg slenger sekken på ryggen, ønsker det unge paret god tur å legger så i vei opp mot dette vannet. Høydemeterne bestiges raskt og utsikten blir fort meget spektakulær, da man ser Storfossen slynge seg nedover fjellet og til slutt ut i Namsvatnet. Jeg stopper opp en liten stund, bare for å se og for å ta det hele inn, det er bare så vakkert. Jeg fortsetter så oppover mot Djupvatnet før jeg så skal kutte av fra stien og legge kursen litt mer direkte mot Gaukarvatnet. Det går faktisk en sti fra bryggen, opp til Djupvatnet og et lite stykke forbi, en sti på cirka 7km totalt. Jeg følger den opp til vannet, kikker meg litt rundt en stund, tar en drikkepause og foreviger det hele både med foto og film. Deretter skjærer jeg ut og vekk fra stien og mer rett opp i fjellet og mot vannet jeg har sett meg ut. Terrenget består raskt av myr, lyng, kratt og bjørkeskog helt til man kommer til det punktet hvor lyngen dominerer. Det er meget fint å gå her, ikke for tungt vil jeg si. På min vei passerer jeg en hel drøss av mindre vann, skikkelige oaser mange av de, og jeg blir helt nødt til å stoppe for å knipse litt bilder. Det blir mange av disse bilde stoppene innen jeg når Gaukarvatnet, det er helt klart, men jeg kommer omsider frem og finner meg en fin teltplass. Det blåser ganske hardt når vi kommer frem, så jeg finner en plass med nogenlunde le å setter opp teltet med det samme. Deretter henter jeg alt vannet jeg trenger for kvelden, planter flagget på en liten kolle jeg ser fra teltåpningen for å følge med på vind og retning, og legger meg så i teltet å lager middag. Jeg følger hele tiden med på flagget gjennom teltåpningen mens jeg ligger der. Etter mat koker jeg en kjele kaffe som jeg drikker mens jeg ligger å skriver, klokken er 19:30 når jeg er klar med boken for dagen og flagget står rett ut fremdeles, vinden kommer fremdeles rett inn mot land her hvor jeg ligger. Bestemmer meg uansett for å gi et forsøk, men går først ned å fyller en liter til med vann som jeg legger i teltet, deretter tar jeg med meg Billy og stanga for å teste noen kast. Vinden kommer som nevnt direkte mot land, så jeg går et stykke unna for å prøve å endre min egen posisjon i forhold til vindretningen, men vannet er såpass stort at å gå helt til motsatt side blir for langt, i hvertfall for øyeblikket. Finner meg et fins sted og prøver meg litt frem. Fisker meg mer eller mindre hele veien tilbake til teltet, men det blir dessverre ingen fisk. Tilbake i teltet koker jeg opp et par kopper med kaffe jeg drikker mens jeg leser bok, og deretter er det god natt.

16. Juli

Våkner 07 av at sola skinner direkte på teltduken og at det derfor er uhorvelig varmt inne i teltet. Blir nødt til å få opp duken ut umiddelbart, blir da møtt av knallblå himmel og strålende sol. For en første morgen å våkne til her på Børgefjell. Planen i dag er å gå videre til Store Kjukkelvatnet, virkelig til kjernen av Børgefjell. Men det får bli etter et par kopper med kaffe og litt frokost. Først og fremst må jeg ut av teltet, strekke på beina og ønske solen god morgen. Etter en kort vandring ned til vannkanten er jeg klar for en kopp kaffe å kryper tilbake inn i teltet. Koker opp en liten kjele kaffe jeg friker til skrivingen, og deretter litt vann til havregryn. Etter frokost går jeg raskt i gang med nedriggingen av campen, jeg er i Børgefjell og vil bare fortsette rundt neste kolle, over neste topp og til neste vann for å se mer av dette stedet. Vi går av gårde klokken 09:30 til strålende solskinn fra skyfri himmel. Mot Store Kjukkelvatn går vi over et stort antall koller, over steinur, lyng og myr. Tidvis følger vi også reinsdyr tråkk. Vi har på ingen måte dårlig tid å stopper både nå og da for å ta bilder, drikke litt og for å bare se. Noen stopp er korte, mens andre bruker vi mer tid på. Når vi kommer til Store Kjukkelvatn er det et flott skue som åpenbarer seg for oss oppe på høyden vi kommer over. Et fantastisk fint vann av større størrelse det, langstrukket gjennom dalen og med topper på begge sider. Det blåser godt når vi kommer, men vi har vinden i ryggen og stopper derfor i denne enden av vannet for å prøve fiskelykken. Vi setter fra oss sekker og lager en liten camp til Billy, men jeg går litt rundt å kaster med stanga. Det er som sagt meget sterk vind, så det blir ikke så mye ut av dette og fisken vil ikke bite. Jeg prøver uansett en stund innen jeg går tilbake til Billy. Her legger jeg meg ned i lyngen i solen ved siden av ham å sover en halv time, deretter pakker vi sammen å går videre. Jeg vurderer å slå opp teltet i andre enden av vannet, men ombestemmer meg når vi kommer dit. Klokken er ikke så mye å det er fint vær, mens det i morgen skal bli overskyet og ned mot 0 grader på kveld og natt. Jeg har med meg ull undertøy og vindjakke, så det skal gå fint. Men jeg velger å gå et stykke til allikevel for å lett kunne komme ned til vestre Tiplingen i morgen formiddag om nødvendig. Dermed går vi et stykke til gjennom dalen ned mot vestre Tiplingen, jeg og Billy. Vi finner en fin liten kolle ved et vann, her blåser det fint og er nok til å holde det verste av mygg unna. Herfra kan vi starte å slippe oss ned i terrenget og runde inn i dalen mot vannet vestre Tiplingen i morgen. Teltet settes opp, jeg henter vann og vi lager middag. Etter mat tar jeg med Billy og kaffekoppen ut å nyter den siste tiden med sol innen den går ned for kvelden. Dermed kryper vi tilbake inn i teltet hvor jeg legger meg for å lese. Billy slokner på et blunk og jeg er ikke langt etter.

17.Juli

Våkner ikke før klokken er 09:10 å har sovet som en stein gjennom hele natten. Søvnen har vært såpass dyp og god at jeg føler meg helt zombie og må derfor ut å strekke på beina. Det er et så fint og behagelig trekk ute at jeg setter ut Billy og tar frokost og kaffe ute i dag. Når dette er gjort går jeg straks i gang med å rigge ned campen, jeg har jo tross alt vært en syvsover denne morgenen. Går fra denne lille dammen noe nord for Store Kjukkelvatn og følger først elva et stykke, deretter finner jeg veien opp i fjellet med rak kurs for Tiplingen Skogstue da jeg vet at det går ei hengebro over elva, men da må jeg først vade Tiplingelva. Ferden opp i fjellet går fint, og den ene toppen avløser den andre. Det er relativt mange topper å forsere innen man kan starte nedstigningen mot Tiplingen Skogstue, men omsider kommer vi dit. Det er virkelig bratt på stedet jeg velger å slippe oss ned, men nedfarten går helt fint. Vi kommer ned i bjørkeskogen å må starte bushingen gjennom bjørketrær og kratt, gjennom myr og over elver. Til slutt vader vi Tiplingelva og like etter åpenbarer hengebroen seg. Vi kommer oss over broen å setter oss ned for en pause, her vurderer jeg sterk hva jeg ønsker å gjøre videre. Skal jeg finne en fin plass til teltet her et sted ved elven? Vi har jo tross alt gått en god etappe så langt i dag. Eller skal jeg bare fortsette opp og over fjellet på andre siden, jeg har jo enda godt med krutt i bein og kropp. Valget faller på sistnevnte og etter pausen starter vi på ferden opp fjellet som skal føre oss til kroken. Her fra hengebroen og over hele fjellet går det sti med merking og det finns plank over myrene, så vandringen er adskillig enklere på denne distansen. Vi kommer opp til midt på fjellet, til Susenfjellenden å finner oss et lite vann å legge oss ved, nå får det være bra for i dag. Jeg er klissvåt helt opp til knærne av all vadingen i dag, så det å stå stille her oppe på fjellet i vinden er ikke noe større trivelig. Jeg går derfor i gang med å få opp teltet og henter vann med det samme, bare får alt gjort så snart som mulig slik at vi kan komme oss inn i teltet og få av det våte. Når alt er klart og det våte er erstattet med tørt er det bare å gå i gang med å få noe varm mat og drikke i kroppen. Billy har allerede spist opp sitt og drukket en skal med vann til dessert, så han har snudd ryggen til og tatt kvelden allerede, klokken er jo tross alt 20:20.

Selv nyter jeg et varmt måltid mens jeg ligger godt og varmt nedi soveposen, til dessert blir det kaffe og sjokolade. Så snart maten har funnet veien ditt den skal, kjenner jeg øynene begynner å glippe, jeg er sliten, mett og nå trøtt. Vurderer et sekund å lese litt, men lar det være da jeg er for trøtt.

18. Juli

Våkner ikke før 09:15, etter nok en natt med dyp og god sammenhengende søvn. I dag føler jeg meg dog ikke zombie å åpner duken ut til Billy i forteltet. Han er i kose humør å trenger litt nærhet på morgenen, så vi ligger å prater litt sammen en stund innen jeg setter kaffen på kok. Det er overskyet og blåser ute, men temperaturen er god. Vi har gått mye den siste tiden og har vært i gang relativt tidlig, men i dag tar alt bare den tiden det tar. Jeg har ikke tenkt til å stresse med noe som helst, nå skal vi bare ligge her å nyte noen kopper kaffe og litt frokost. Jeg skal møte Linda ved Storvatnet hvor vi har leid ei hytte om ei ukes tid, da må jeg gå herfra og inn til Hattfjelldal sentrum, for så å gå mot Trofors. Det er i stikk motsatt retning fra hvor jeg skal, men jeg lurer på om jeg rett og slett skal gå i den retningen for å bespare henne for ekstra kjøring ved å måtte hente meg lenger nord den dagen hun kommer. Det er i alle fall hva jeg ligger å tenker på denne morgenen, og noe jeg får bestemme meg for innen jeg kommer ned fra fjellet og utpå veien i ettermiddag. Etter frokost og noen kopper kaffe finner jeg omsider veien ut av teltet og starter nedriggingen av camp. Jeg kikker litt undrende på solcellepanelet, da det ikke vil lade og tar det hele litt nærmer i betraktning. Da ser jeg at en ledning har løsnet fra loddingen og forstår umiddelbart at denne ikke vil gi meg noe strøm innen den loddingen er fikset. Valget for ruten videre blir dermed satt umiddelbart, jeg går til Hattfjelldal for å få tak i en elektriker og deretter går jeg til hytta ved Storvatnet å venter på Linda. Alt av utstyr pakkes ned, sekkene slenges på ryggen og av gårde går vi mot Hattfjelldal. Det er en lang vandring på mange mil å vi er ikke fremme i sentrum før langt utpå kvelden. Det har ikke gått opp for meg før nå nylig at det er søndag og at alt er stengt i morgen, og at vi dermed må vente til mandag med å få fikset panelet. Når vi først er i sentrum, unner jeg meg selv og Billy litt luksus, så vi checker derfor inn på hotellet. Ikke bare blir vi her å later oss frem til i morgen, søndag, men vi blir frem til mandag når elektrikeren åpner sjappa igjen. Disse to dagene gjør vi ikke annet enn å hvile og sove godt, samt gå kortere turer rundt om i sentrum. Jeg får også sett VM finalen i fotball på storskjerm i peisestuen som eneste gjest. Ja, jeg er faktisk eneste gjest på hotellet, så jeg har alt for meg selv. Jeg og resepsjonisten sitter derfor å jubler så høyt vi bare vil når alt går som vi selv ønsker. Det ender med at Spania til slutt stikker av med seieren og dermed avslutter hele fotball VM for denne gang.

Mandag 20.Juli kommer, jeg pakker sakene mine å sjekker ut av hotellet. Går ned til elektrikeren å ser at det står en firmabil parkert på utsiden, finner frem panelet og banker på innen jeg tar i døren. Døren er stengt å jeg banker dermed på en serie ganger til og venter, ingen respons. Jeg taster inn telefonnummeret skrevet på firmabilen og ringer, ingen svar. Jeg ser et nummer skrevet på skiltet til butikken og ringer dette, også her uten svar. Søker opp bedriften på nett og finner et nummer jeg ringer, ingen svar. Dette gjentar jeg en rekke ganger, men alt til ingen nytte. Til slutt må jeg bare innse at dette ikke nytter og går derfor videre i retning av hytta ved Storvatnet. Det er bare like over milen å gå bort til hytta, så denne turen går riktig så raskt og greit. Vel fremme finner jeg navnet på hytta, som er Leirfjordbua og følger skiltingen og stien innover i skogen frem til hytta med ett åpenbarer seg. Ei flott lita koie midt inne i skogen, omgitt av en drøss andre hytter som man ikke ser på grunn av riktig avstand og skog. Man har en følelse av å være helt for seg selv samtidig som man er i nærheten av det meste. Jeg finner nøkkelen i kodeboksen og låser meg inn, koia har alt man trenger for å kose seg en stund. Slenger fra meg sekken, gir Billy mat og vann å fyrer så opp i peisen. Er det noe Billy virkelig elsker, så er det å ligge foran en glovarm peis å late seg, og det er nettopp det han gjør resten av dagen og kvelden. Jeg har leid hytta fra 20.- 25. Juli å skal bruke disse dagene til å kose meg her mens jeg venter på at kona kommer den 25. Når hun kommer har vi dette som base i en kort uke til og gjør dagsturer til både det ene og det andre stedet herfra. Hun har ytret et ønske om å vandre i Børgefjell, så det er store muligheter for at vi pakker telt og fiskestenger i sekkene og oppfyller dette ønsket.

28. Juli

Vi våkner ved 09 tiden, kikker ut av vinduet å ser at det øser ned med regn. Står opp å setter oss til bords for å spise frokost og finne ut av hva vi skal ta oss til i dag. Vi sjekker aller først værmeldingen, det melder regn og atter regn i ukevis fremover. Både jeg og Linda er begge lei av det konstante regnet som har vært og fremdeles er, og selv har jeg gått nok i regn på denne turen å bestemmer meg for å avslutte turen her i Hattfjelldal nå, for så å fortsette på et annet tidspunkt når jeg vet at været skal spille mer på lag. Vi bestemmer oss dermed under frokosten for at vi rett og slett bare skal pakke sakene, vaske oss ut av hytta og kjøre hjem. Solen skinner der hjemme og det skal den gjøre en god stund fremover, så nå gjelder det å komme seg hjem for å endelig nyte litt sommer. Etter frokost og noen kopper kaffe går vi dermed direkte i gang med å pakke sammen klær og utstyr, for så å bære dette ned til bilen. Det blir noen turer, men det regner ikke som verst mens vi bærer utstyr, hvilket gjorde alt mye lettere. Vi vasker oss så ut av hytta og tar til slutt en helt siste sjekk på at vi har fått med oss alt innen vi låser av alt og legger nøkkelen tilbake i nøkkelboksen. Vi ønsker nå bare å komme oss hjem til sol og sommer, så jeg kjører strekningen direkte hjem og ankommer gården hjemme like over 22:00. Det var leit å utsette turen videre på grunn av regn, men nå har jeg gått i såpass mye regn i løpet av denne turen, hvilket gir elendig sikt og fjerner mange av de opplevelsene jeg er ute etter ved å først gjøre en slik tur som dette. Derfor er jeg meget fornøyd med valget om å faktisk finne sommeren og nyte den for en stund, turen fortsetter uansett senere, når været er slik jeg ønsker det for min tur og mine opplevelser.

De mørke milene

En ekspedisjon er sjelden bare idyll. Når man går alene i ukevis, dukker minner opp. Mørke minner er ikke en sak man kan planlegge for eller ta med i beregningen under planleggingen av turen. De kommer bare plutselig, helt ut av det blå. Man må håndtere de der og da, på en eller annen måte gjøre det beste ut av situasjonen. Man går gjennom forskjellig terreng og all slags værtyper på en ferd som dette. Uten å tenke noe større over det der og da, kan man faktisk sammenligne det man opplever i nåtid ute på tur med noe man har opplevd for flere tiår siden. For stillheten i fjellet er ikke alltid en venn. Noen dager er den en nådeløs dommer, andre dager er den bare et forvarsel om at kontrollen du tror du har, er en tåpelig illusjon.

For noen år tilbake befant jeg meg midt på Hardangervidda da himmelen plutselig skiftet farge. Det skjedde med en uhyggelig og lydløs fart. Den åpne horisonten, som bare timer før hadde virket inviterende og uendelig, ble med ett mørk og truende. Vinden kom ikke gradvis, den slo mot meg som en knyttneve. Med den tunge sekken på ryggen merket jeg hvordan tyngdepunktet mitt ble revet og slitt i. Jeg måtte faktisk konsentrere og anstrenge meg for hvert skritt, plante stavene godt ned i den bløte jorda, bare for å holde balansen. Så kom tåka. Den rullet raskt inn over vidda som et vått, tungt laken og slettet ut verden rundt meg på sekunder. Plutselig så jeg ikke mer enn noen få meter fremfor meg. Retningssansen min, som jeg vanligvis stoler blindt på, ble visket ut. Alt smeltet liksom bare sammen til et stort hvitt ingenting.

I det øyeblikket, der jeg sto fastlåst i det hvite kaoset mens vinden hylte rundt ørene mine, ble jeg kastet tretti år tilbake i tid. Kroppen husket det før hodet rakk å forstå det. Det var den samme kvelende følelsen av å være fanget uten fluktvei. Plutselig var jeg igjen ti år gammel å gikk i femte klasse på Rekustad skole. Den «normale» hverdagen som om kvelden plutselig tippet over kanten. Stua hjemme som luktet av den tunge, søtlige og stikkende dunsten av alkohol, en lukt som for meg alltid varslet storm. Jeg ser det i øynene til pappa, glimtet av noe uforutsigbart, et mørkt raseri som jeg aldri klarte å tyde logikken i, men som jeg alltid visste ville kreve et offer.

Jeg husker panikken som lamslo meg da raseriet hans eksploderte. Jeg hadde ikke gjort noe galt, men i hans verden spilte ikke det noen rolle. Jeg var bare der, og jeg var liten. Jeg måtte ut. Jeg løp ut i kveldens mulm å mørke, bare iført undertøy, med hjertet hamrende mot ribbeina. Løp det jeg klarte, bort fra huset, ut i mørket hvor ingen kunne se meg. Jeg husker følelsen av kald asfalt under føttene og hvordan jeg etterhvert begynte å fryse mens jeg stadig lette etter nye steder å gjemme meg. Den gangen, som liten gutt, lærte jeg at verden er et sted hvor du ikke har kontroll. At de som skal beskytte deg, kan være de som jager deg. At trygghet er noe som kan forsvinne på et blunk.

Der oppe på vidda, mens jeg famlet med kalde fingre etter teltstengene i kulingen, kjente jeg nøyaktig den samme lammende håpløsheten. Vinden rev og slet i teltduken, som om den ville flå den ut av hendene mine. Jeg kjempet en desperat kamp for å få pluggene ned i den steinete grunnen. Hver gang jeg trodde jeg hadde kontroll, kom et nytt vindkast som truet med å blåse både meg og utstyret over ende. Jeg kunne gå mil etter mil, jeg kunne bære tredve kilo på ryggen gjennom det tøffeste terrenget, men mot fjellets raseri var jeg absolutt ingenting. Det hjalp ikke at jeg var fysisk sterk. Det hjalp ikke at jeg hadde planlagt alt til minste detalj over flere måneder. Når tåka legger seg og vinden nekter deg å stå oppreist, er du prisgitt krefter som er uendelig mye større enn deg selv. Det var den samme avmakten som traff meg i femte klasse. Den gangen satt jeg sammenkrøket bak et uthus på Rekustad, skalv av kulde og ventet på at pappa skulle sovne eller at raseriet hans skulle brenne ut. Nå satt jeg i et blafrende telt på vidda, mens telt-veggen slo meg i hodet som flate håndflater og ventet på at naturen skulle gi slipp på sitt raseri. Det er i disse øyeblikkene, når du er tvunget til å ligge helt stille i soveposen mens uværet raser rett på utsiden av en tynn nylon vegg, at de mørke milene virkelig begynner. Du går ikke lenger med beina, du går med tankene. Og de tankene er blytunge.

Jeg lå der i mørket og hørte på vinden som hørtes ut som et godstog som dundret over teltet. Jeg tenkte tanker som: Hvorfor er jeg egentlig her? Prøver jeg å bevise noe for ham som aldri så meg? Prøver jeg å gå fra en skygge som uansett sitter fast i huden min?

Ensomheten i teltet ble et ekko av ensomheten på det gamle gutterommet. Stillheten ute på vidda ble like øredøvende som den stillheten som oppstår i et hjem etter at skrikene har lagt seg, men hvor frykten fortsatt henger i luften. Jeg innså at jeg hadde brukt store deler av mitt voksne liv på å prøve å skaffe meg kontroll. Dette ved å trene hardt på det jeg driver med, ved å mestre naturen, ved å alltid være forberedt på det verste. Men her, i tåkehavet, ble jeg minnet på den brutale sannheten jeg lærte som barn: Man har aldri full kontroll. Man kan bare lære seg å stå i stormen uten å selv gå i stykker.

Det gikk nesten et døgn før tåka lettet og vinden hadde lagt seg til en tålelig bris. Da jeg endelig kunne krype ut av teltet, var jeg utslitt. Ikke av den fysiske anstrengelsen, men av den mentale krigen jeg hadde kjempet mot mine egne minner. Ansiktet mitt i speilet på kompasset så eldre ut.

Men noe hadde endret seg i løpet av disse timene. Da jeg strammet hoftebeltet og så utover det grå, nyvaskede landskapet, forstod jeg at disse øyeblikkene av total avmakt er nødvendige. For å bli hel, måtte jeg tørre å kjenne på den lille gutten fra Rekustad som var livredd i mørket. Jeg måtte tørre å innrømme at jeg fortsatt var sårbar, selv med fjellstøvler og ekspedisjons utstyr. Hver gang jeg møtte motgang videre på turen, enten det var gnagsår som blødde, elver som var for dype å krysse eller dager hvor kroppen nektet å lystre, da tenkte jeg på den kvelden på Rekustad. Forskjellen var at jeg ikke lenger bare var den gutten som flyktet i blinde. Jeg var mannen som valgte å gå inn i det vanskelige. Jeg var mannen som aksepterte at været skifter, og som visste at selv den mørkeste natt til slutt må vike for morgenlyset.

De mørke milene lærte meg at styrke ikke handler om å unngå stormen, men om å tørre å slå leir midt i den, puste rolig mens verden raser og vite med hele seg at du fortsatt er her når tåka letter.

Jeg gikk ikke lenger fra noe, jeg gikk med alt jeg var mot noe bedre.

Stillhetens domstol

På tur i Jotunheimen hadde jeg gått i dagevis uten å se et annet menneske. Stillheten her inne i Jotunheimen, mellom de svarte tindene som skar seg opp i himmelen, var i starten en kjærkommen venn. Men nå hadde den begynt å snakke til meg med en stemme jeg ikke likte. Det er en utbredt misforståelse at man går på tur for å «slippe unna» tankene sine. Sannheten er at her ute er det ingen steder å gjemme seg. Det er ingen TV å skru på, ingen alkohol å døyve uroen men, og ingen dører å smelle igjen for å stenge støyen ute. Det er bare deg, sekken og den indre dialogen som aldri tar pause.

Denne dagen var vinden så kraftig at den pisket småstein mot ansiktet mitt. Det var ikke tåke som skjulte veien, men et konstant, hylende trykk som gjorde hvert skritt til en kamp for balansen. For hvert skritt jeg tok over de skarpe steinene i ura, kjente jeg de gamle smertene i nakken og skuldrene. Den helvetes nakken!

Kroppen min som i førti år har stått i konstant «fight» modus, begynte å protestere: Hva gjør du her Jan? Du er langt hjemmefra og har ingenting å bevise for noen lenger. Men igjen, langt hjemmefra? Hvor er hjem egentlig?

Jeg stoppet bak en stor steinblokk for å finne le, hvor den brå overgangen fra vindens hyling til den relative stillheten bak steinen utløste noe i meg. En intens følelse av panikk skylte over meg, akkurat som de nettene jeg bråvåknet på barnerommet av de velkjente lydene fra stua. Lyden av møbler som flyttet på seg, glass som knuste, og den kvelende følelsen av å gå fra dyp søvn til full slåsskamp på sekunder. Jeg satt der bak steinen i Jotunheimen, men i hodet mitt sto jeg igjen i døråpningen til stua og så på kaoset jeg var maktesløs mot.

Jeg var fanget igjen. Ikke i et hus preget av vold, men i mitt eget hode. Jeg klemte de kalde hendene i hverandre, og i det øyeblikket innså jeg den store ironien: Jeg hadde brukt hele livet på å bli en ekspert i overlevelse for å unnslippe fortiden, men her satt jeg å brukte de samme strategiene for å pine meg selv gjennom denne ødemarken. Jeg var fremdeles den lille gutten som sto å så på og ventet på at neste slag skulle fyres av gårde mot hva enn det var som stod i veien, selvom det eneste som slo akkurat nå var vinden.

Men så skjedde det noe. Jeg begynte å lytte, slik jeg lærte som barn for å forsvare meg og bruke det til overlevelse. Men denne gangen lyttet jeg ikke etter tunge fottrinn, knust glass eller aggressivt tonefall. Jeg lyttet til vindens rytme mot fjellet, til min egen kontrollerte pust. For første gang i mitt liv brukte jeg min hyperbevissthet til å finne ro, ikke fare. Jeg innså at de lydene som før betydde katastrofe, her ute bare var kraften av naturen selv. En slags herlig maktdemonstrasjon og oppvisning fra moder jord.

Jeg reiste meg etterhvert rolig opp fra leet og gikk rett ut i vinden igjen. Skuldrene, som alltid har vært hevet opp mot ørene som et skjold, sank et par centimeter. Jeg trengte ikke å være usynlig her ute. Jeg trengte ikke gå på tåhev for at ingen skulle våkne. Her blant de høyeste toppene i landet var jeg ingen, og samtidig alt på en og samme gang.

«Du er trygg nå Jan», mumlet jeg for meg selv. Ordene ble kastet av gårde med vinden, men landet i meg med en tyngde som var mer stabil enn fjellene rundt meg.

Naturen som læremester

Jeg trodde lenge at verden var et sted hvor man alltid måtte være på vakt. Som barn lærte jeg å tolke lyden av fottrinn i en korridor, skiftet i tonefall eller stillheten som ofte var oppbygning til storm. Menneskeskapte stormer er lunefulle, de har en retning, et mål og en hensikt. De er ment å treffe, de etterlater seg sår som ikke synes, men som kan svi i tiår etterpå. Som jeg tidlig erfarte og har blitt minnet om gang etter gang, også da jeg stod midt utpå myra med Norge som en uendelig lang linje foran meg: Naturen er aldri personlig. Dette var nok den første og viktigste leksen fjellet og naturen lærte meg.

Når regnet pisket meg i ansiktet eller vinden forsøkte å kaste meg over ende, var ikke det fordi fjellet ville meg ondt. Det var ikke fordi jeg hadde gjort noe galt eller fordi jeg ikke var god nok. Fjellet bare var.

For en som har vokst opp i skyggen av andres uforutsigbarhet, var denne likegyldigheten den største gaven jeg kunne få. Fjellet krevde ingen forklaringer, ingen unnskyldninger og ingen tilpasning. Det ga meg lov til å bare eksistere. I fjellets øyne var jeg verken et offer, et problem eller en skuffelse. Jeg var helt enkelt bare en vandrer.

Jeg lærte om smerte, at det finnes både rettferdig og urettferdig smerte. Der mennesker hadde feilet i å lære meg trygghet, tok mosen, steinen og horisonten over. De lærte meg at mestring er fysisk, ikke bare mental. I oppveksten var smerte ofte kaotisk og urettferdig, noe som ble påført uten logikk. På denne turen, men også tidligere turer lærte jeg om en annen type smerte. Den brennende følelsen i lårene opp de bratteste kneikene eller gnagsårene som insisterte på oppmerksomhet for hvert eneste skritt, disse var logiske og ga mening. De var ærlige. Hver gang jeg satte opp teltet i kuling med numne fingre eller fikk fyr på brenneren mens kulda beit i kinnene, overvant jeg de gamle historiene om at jeg ikke er god nok. Naturen ga meg umiddelbar respons: Gjør du jobben, da får du varme. Gjør du det ikke, fryser du. Det er en rettferdighet i naturen som ikke finnes i menneskers verden. Naturen dømmer deg ikke for dine feil, den bare viser deg konsekvensen av dem og gir deg sjansen til å prøve igjen i morgen

Naturen lærte meg også verdien av stillhet. Før var stillhet farlig. Hjemme under oppveksten betydde det at noe ulmet under overflaten. Det var rommet der vonde tanker og frykt fikk vokse seg store. Stillheten var ladet med trusler som ennå ikke var sagt. På vandringen lærte jeg at stillhet er noe helt annet. Det er ikke et tomrom, men et nærvær.

I lange perioder hørte jeg bare mine egne åndedrag og lyden av fjellstøvlene mot underlaget. Denne nye stillheten ble et filter. Et filter som fjernet støyen fra alle de som gjennom årene hadde fortalt meg hvem jeg var eller hvem jeg burde være. I dette fraværet av menneskelige stemmer, slapp min egen stemme endelig til. Jeg lærte at jeg ikke trenger å fylle stillheten med flukt eller distraksjoner. Jeg kunne stå i den, puste i den, finner ro, men også faktisk nyte den.

Jeg lærte at det finnes visdom i å faktisk ta de små skrittene, gang etter gang. Fortiden min føltes ofte som et fjell jeg aldri klarte å bestige fordi jeg prøvde å løpe opp. Jeg ville bare bli ferdig, bli hel, bli meg med èn gang. Naturen lærte meg tålmodighet gjennom utmattelse. Å vandre gjennom Norge er for meg ikke en ekspedisjon man gjør i et jafs, det er en lang rekke med millioner av enkelt-skritt. Noen dager var tåka såpass tykk at jeg bare så en kort avstand fremfor meg, da lærte jeg at det er nok. Jeg trenger ikke se hele veien til Nordkapp for å komme meg dit, jeg trenger bare å se de neste ti meterne. Slik er det nok ofte ellers i livet også. Naturen lærte meg at selv den tyngste børen flytter seg hvis man bare fortsetter å flytte den ene foten foran den andre, time etter time, dag etter dag.

Under denne lange turen fant jeg ut at jeg nå smått tenker annerledes, annerledes på veldig mye. Det være seg meg og hvem jeg er, hva jeg har opplevd og hvordan jeg velger å se min egen historie og opplevelser på, hva som definerer meg og ikke minst hvordan jeg definerer meg selv.

Jeg gikk ikke gjennom Norge for å flykte fra hvem jeg var, jeg gikk for å finne den versjonen av meg selv som ikke var definert av andre. Ved turens slutt forstod jeg at sekken på ryggen min lignet på historien min: Den var tung, den ga meg gnagsår til tider og jeg kunne ikke bare sette den fra meg og gå videre uten den. MEN, jeg hadde blitt sterk nok til å bære den.

Naturen ble læreren som ikke brukte ord, men som gjennom kulde, varme, skjønnhet, råskap og nådeløs ærlighet viste meg sannheten: Jeg er ikke det som skjedde med meg. Jeg er den som går. Jeg er den som mestrer og jeg er endelig hjemme i meg selv.

Verktøy

I dette avsnittet tenker jeg å gå gjennom noen få enkle verktøy man kan bruke i hverdagen for å gjøre den mer overkommelig og behagelig for deg selv. Det handler enkelt å greit om å klare å senke skuldrene, redusere stress og finne indre ro. Dette i seg selv er meget behagelige øvelser for kropp og sinn, samt at det åpner opp for å se forskjellige situasjoner fra et annet perspektiv og med et nytt tankesett.

Igjen vil jeg minne om at jeg verken har utdanningen eller direkte forskning å støtte meg på når det gjelder disse verktøyene jeg tar opp her, men jeg bruker de selv hver eneste dag og for meg fungerer dette helt utmerket. Det ER skrevet mye om dette fra før som man enkelt kan finne ved noen få tastetrykk på nett, og det ER også masser av forskning på dette som jeg vet. Det jeg sier er at jeg selv ikke har satt meg inn i forskningen på noe som helst måte, jeg er bare en utøver av disse verktøyene og kan bare fortelle deg hva jeg føler og mener om de.

Fysisk aktivitet/ trening

Trening er nærmest en mirakelkur for god fysisk og mental helse. Med trening mener jeg ikke at du skal være på elitenivå for å oppnå resultater, hvor du hele tiden må jage etter raskere rundetider eller de neste kiloene for å perse i knebøy. Neida, trening kan være så enkelt som å bytte ut heisen med trappen. Det kan være å bære handleposen hjem fra butikken fremfor å sette den i bagasjerommet på bilen. Det kan være å bruke snøskuffa fremfor freseren en gang i blant. Poenget her er at all fysisk aktivitet hjelper, litt er veldig mye bedre enn ingenting. Bare det å gå en tur på 15-20 minutter hver dag gjør vidunderlige saker for kroppen og hodet ditt.

Når sant skal sies, så handler trening om mer enn bare muskler. Du oppgraderer rett og slett kroppens maskineri, en total oppgradering.

Ved å trene styrker du hjerte og kar, du senker hvilepulsen og reduserer risiko for hjerte- og karsykdommer.

Ved belastning øker du ben tettheten og styrker skjelettet, noe som igjen forebygger benskjørhet. Men med belastning skal man selvfølgelig også være forsiktig, da overbelastning igjen kan gå motsatt vei å før til skader.

Man øker energiforbruket og hjelper kroppen med å regulere blodsukkeret, samt at man sovner raskere og øker kvaliteten på den dype søvnen, som igjen er viktig for god restitusjon.

Hjernen din elsker også trening, så den har ingenting imot å ta i et tak. Du blir «skarpere» når du trener.

Trening bidrar til å reparere hjerneceller, samt legge til rette for vekst av nye. Etter trening har du en noe forbedret evne til å holde fokus og løse komplekse oppgaver.

Du reduserer risiko for demens og kognitiv svikt i eldre alder.

Trening påvirker din mentale helse i form av at den reduserer nivået av stresshormoner og gir en følelse av eufori og velvære. Man har kanskje hørt uttrykket «Runner`s High», som er et resultat av dette.

Trening er en form for antidepressiva uten de samme bivirkningen som en «lykkepille» vil ha.

Trening gir deg mestringsfølelse og øker selvtilliten.

Og husk at du ikke trenger å løpe maraton et par ganger i uken for å oppnå helsefordeler, bare det å få opp pulsen litt ved å gå en tur gjør underverker.

Meditasjon

Jeg vet det er mange som tenker at meditasjon er helt meningsløst. Skal man liksom bare sitte der i lotus stilling med øynene lukket å gjøre ingenting, så fikser alt seg av seg selv?

Nei, det er ikke helt slik at ved å meditere så er alle verdens problemer borte så snart du åpner øynene igjen. Men det er en treningsøkt for hjernen hvor du øver og repeterer på fokus og tilstedeværelse blant annet. Slik som fysisk aktivitet er god trening for kroppen, er meditasjon god trening for hjernen. Man kan se på meditasjon som en omstart når hodet er overbelastet. Ved å roe ned med meditasjon reduserer du angst og stress. Ved å meditere lærer du hjernen å hente seg inn igjen når tankene vandrer, du bedrer fokus og konsentrasjons evnen din.

Du blir også emosjonelt mer stabil og kan lettere observere vanskelige følelser uten at de lar deg gå til grunne. Samtidig øker det din egen selvinnsikt, noe som fører til mer bevissthet rundt dine egne tanker og evnen til å eventuelt bryte med de.

Meditasjon kan også ha mange fantastiske effekter på kroppen, da kropp og sinn henger sammen. Når du mediterer senker blodtrykket seg, du øker mulighetene for god søvnkvalitet, immunforsvaret kan styrke seg og kroniske smerter kan bli dempet.

Selv om du ikke skulle ha trua på meditasjon, koster det deg ingenting å i alle fall prøve noen ganger. Det finnes en hel drøss av guidede meditasjoner på YouTube og Spotify blant annet. Finn deg et sted du kan være helt i fred og ro så lenge meditasjonen varer, sitt eller legg deg gjerne godt til rette før du begynner. Det er fint om du har pods eller hodetelefoner med støyreduksjon slik at du slipper lyder og støy utenfra mens du mediterer.

Når du så ligger godt og har stengt alt av andre lyder ute, spill av lydsporet å følg den guidede meditasjonen. Uansett hva du føler etterpå, gi det flere sjanser å repeter dette i noen dager fremover, mirakler skjer sjeldent umiddelbart.

Tøying og stretching

Tøying og stretching er mer enn bare en måte å nå ned til tærne på, det er en direkte kommunikasjonslinje mellom kroppen og nervesystemet ditt. Enten du gjør det etter trening eller som en pause i kontor hverdagen, skjer det fantastiske ting både fysisk og psykisk.

Når du strekker en muskel, påvirker du ikke bare selve muskelfibrene, men også bindevevet som omslutter dem. Ved å tøye regelmessig lærer du nervesystemet å tolerere en dypere strekk. Dette gjør leddene mer mobile og hverdags bevegelser lettere. Stretching øker blodgjennomstrømningen til musklene. Dette frakter oksygen og næringsstoffer til vevet, som kan bidra til raskere restitusjon. Mange opplever rygg- eller nakkesmerter på grunn av statiske arbeidsstillinger. Tøying hjelper med å nullstille spenninger som bygger seg opp i løpet av dagen. Ved å tøye muskler som ofte blir stramme, blir det lettere for kroppen å opprettholde en nøytral og sunn holdning.

Samspillet mellom kropp og sinn er kanskje den mest undervurderte effekten av stretching. Når du holder en rolig strekk og puster dypt, sender du signaler til hjernen om at «faren er over». Dette aktiverer den delen av nervesystemet som står for hvile og fordøyelse, noe som senker kortisol nivået(stresshormonet) i kroppen. Tøying krever at du kjenner etter hvor det strammer. Denne fokuserte oppmerksomheten fungerer som en form for meditasjon i bevegelse, som kan dempe tankekjør og angst. Mange bærer stress i spesifikke områder, spesielt i hoftene og skuldrene. Det er ikke uvanlig å føle en bølge av lettelse, eller til og med emosjonell utladning, når man endelig løsner opp i områder som har vært kronisk anspent.

Til slutt; Stretching skal aldri være direkte smertefullt. En «behagelig vond» følelse er det man er ute etter. Skarpe og direkte smerter er som vi vet kroppens måte å si stopp på.

Pusteteknikker

Ok, nå har vi vel kommet til det punktet der hvor du kanskje tenker at nå har Jan tippet fullstendig. Hva blir det neste? Engler og demoner?

Neida, pusteteknikker og pusting generelt er undervurdert. Foruten at vi faktisk er nødt til å puste for å ikke dø, er pusten noe som bare går automatisk av seg selv, men OG noe vi kan styre selv. Pusteteknikker fungerer som en bro mellom det bevisste og det ubevisste.

Dyp og rolig pust gir umiddelbart hjernen beskjed om at du er trygg. Vagusnerven aktiveres og endrer kroppens nervesystem fra det sympatiske til det parasympatiske nervesystemet, altså fra modusen fight or flight til rest-and-digest.

Ved å kontrollere pusten via pusteteknikker oppnår du lavere puls og blodtrykk, dermed synker også stressnivået.

Pusteteknikker reduserer «støy» og generell grubling. Ved å fokusere på pusten, velger du å konsentrere hjernen om kun èn oppgave, nemlig å puste. Dermed er det ikke plass til grubling og bekymring.

Ved å bruke pusteteknikker aktivt, gir du deg selv en pause mellom en hendelse og din reaksjon på den, du gir deg selv altså tid til å observere dine egne følelser.

Ved å gjøre utpust lenger enn innpust kan man stoppe et begynnende panikkanfall.

Pusteteknikker kan forbedre søvnen din, og jeg har selv en teknikk jeg bruker hver eneste kveld når jeg legger hodet på puten. Denne teknikken kalles 4-7-8 metoden, og jeg skal forklare dette nærmere straks.

Ved kontrollert pusting øker du også egen tilstedeværelse, også kalt mindfulness. Pusten foregår alltid nå, det skjer hele tiden, her og nå. Ved å fokusere på pustingen her og nå, trener du opp evnen til å være tilstedet her og nå.

Her er tre teknikker som er veldig vanlig å bruke. Noen få tastetrykk på nett, så kan du lese en hel masse om disse teknikkene, samt finne informasjon om mange fler:

Bokspust: Pust inn i 4sek, hold pusten i 4sek, pust ut i 4sek og hold pusten i 4sek. Gjenta dette 3-4 ganger. Bruk denne teknikken til å skjerpe fokuset om du er i en stresset situasjon eller under press og du samtidig må prestere/holde fokus.

4-7-8 metoden: Dette er pusteteknikken jeg selv bruker hver eneste kveld for å hjelpe meg med innsovning og bedre søvn. Pust inn i 4sek, hold pusten i 7sek og pust ut i 8 sek. Gjenta dette 3-4 ganger. På utpust lager du en lav brumme lyd eller kose lyd om du vil, dette aktiverer vagusnerven å hjelper deg med å slappe av.

Forlenget utpust: Enkelt forklart, pust rolig inn og pust ut dobbelt så lenge. Denne teknikken er fin om du føler på akutt stress eller uro.

Når det gjelder pusteteknikker, så er det slik at vi puster gjennom nesen og med magen. Munnen prater og spiser vi med. Du husker sikkert at jeg nevnte lotus-stilling under meditasjons delen, der man sitter med beina i kors, rakrygget med øynene lukket og hendene opp for så å la tommel og fingre berøre hverandre? For noe tullball, ikke sant?

Vel, nå skal du puste litt for deg selv. Dype, rolige pust som går helt ned i magen. Sett deg godt til rette og gjør følgende: Lukk øynene og forbered deg på å gjøre noen dype pust. Du skal puste med magen, dypt ned i magen og det spiller ingen rolle hvilken teknikk du bruker. Hold nå tommel og langfinger mot hverandre med begge hender mens du puster, kjenn at du drar pusten ned i magen. Bytt nå fra langfinger til pekefinger, hvor du med begge hender holder pekefingeren mot tommelen. Fortsett nå pustingen, dypt ned i magen.

Merker du forskjellen? Den ene fingeren sørger for at du puster med brystet, mens den andre sørger for at du puster med magen. Så, kanskje dette lotus greiene ikke bare er vås likevel?

Som nevnt finnes det mange forskjellige pusteteknikker og noen passer deg garantert bedre enn andre, så gjør noen raske søk på nett. Du kommer garantert til å finne noen varianter du liker.

Søvn

Søvn er kroppens eliteavdeling innen vedlikehold. Når du sover repareres du, filer sorteres på høygir og du lades opp. Selv prøver jeg så godt det lar seg gjøre få 8 timer sammenhengende søvn hver natt.

Det sies at man skal prøve å legge seg til samme tid hver dag og stå opp til samme tid hver morgen, også i helger og i ferier. Dette er selvfølgelig ikke alltid mulig, og det er heller ikke idèen om å alltid klare å få 8 timer sammenhengende søvn hver natt, MEN det er det vi skal strekke oss etter.

Søvn er førstehjelp for den emosjonelle deg, den hjelper deg å bearbeide vanskelige følelser og emosjonelle reaksjoner. På denne måten vil morgendagen være mindre overveldende enn dagens tunge problematikk.

Om natten blir du rett og slett hjernevasket, slik at du våkner med en skinnende ren og godt luktende hjerne. Mens du sover skylles nemlig gift- og avfallsstoffer ut.

Når du sover jobber hjernen med å arkivere lagret data, slik at filer blir flyttet fra korttids- til langtidsminnet. Uten søvn blir det da som å overføre bilder til en harddisk som er full allerede.

Søvn forebygger risiko for angst, irritabilitet og depresjon.

For lite søvn er direkte farlig og selv etter bare èn natt med dårlig søvn er det lett å legge merke til tegn som redusert impulskontroll, tåke-tenking og kortere lunte. Det blir rett og slett enklere å ta den kakebiten du ikke skulle ha, du blir stresset og forbannet over småtteri og du sliter med å konserterer deg om oppgavene du skulle ha gjort.

Søvn er rett og slett super viktig for at vi skal fungere optimalt, og jeg vet at det er så mange som sliter med det. Jeg har selv slitt i mange år, fra barndommen av og helt til voksen alder. Men det har blitt så mye bedre etter at jeg ble bevisst hva jeg skulle gjøre for å bedre søvnen, og jeg kjenner jo den enorme forskjellen på både kropp og sinn etter at dette bedret seg.

Jeg lette jo etter èn ting jeg skulle gjøre for å kunne klare å sovne om kvelden, jeg så ikke lenger enn at det bare kunne være ett hinder jeg måtte over for at denne problemstillingen var løst, og det var jo nettopp det som var problemet. Finn ut av hva denne ene hindringen er eller velg alternativ to: sovemedisin. Slik var altså tankegangen. Helt utrolig tenker jeg nå, men ærlig talt, jeg visste jo ikke bedre. Visste ikke engang hvor jeg skulle begynne.

Vel, løsningen for meg var egentlig såre enkel når jeg tenker over det. Først og fremst måtte jeg fortelle meg selv at jeg faktisk ønsket å bedre søvnen og at jeg ønsket å sove i det hele tatt, for det tror jeg faktisk ikke kroppen min var klar over selv. Husk at jeg har vært i beredskap hele livet, også om natten. Så det å fortelle meg selv dette, repetere dette til meg selv i speilet gang etter gang, dag etter dag, det hjalp. Jeg begynte faktisk å tro på meg selv etter hvert, begynte å stole på at det var trygt å sove og dermed senket skuldrene seg å jeg slappet av. Jeg ble faktisk trøtt om kvelden.

Men deretter kommer listen over og under denne teksten inn, for det går i bølgedaler og man må sørge for at kropp og sinn blir stimulert med inntrykk og opplevelser, at musklene og hjernen blir sliten av daglig aktivitet.

Man gjør lurt i å sette av noen minutter om dagen til å meditere, gå den turen med bikkja eller løpe seg en tur. Man merker på kropp og sinn at rytmen er mer riktig når man spiser bedre og renere mat, samt at man kutter ned på alkohol. Man blir mer trøtt når kvelden kommer om man bruker de siste timene til å roe ned kroppen, kutte skjermtid en stund før leggetid og kanskje heller lese. Deretter legger man seg i sengen å gjør sine daglige pusteøvelser, som etter repetisjon forteller kropp og sinn at nå er det ladetid.

Igjen, det gjelder å finne sin løsning. Men jeg lærte at det er mer enn èn endring som skal til for å komme i mål.

Natur og friluftsliv

Dette er min favoritt og hva jeg elsker å gjøre. Det å tilbringe tid i naturen er ikke bare en hyggelig aktivitet, det er faktisk en av de mest effektive måtene å pleie både kropp og sinn på. Du må ikke gå Norge på langs, krysse sydpolen eller bestige Everest for å kvalifisere til å «tilbringe» tid i naturen. Å gå ut i hagen å tenne et bål borte ved den store bjørka eller å pakke en matpakke og litt kakao i sekken, for så å gå i 20 minutter for å komme seg inn i skogen gir akkurat den samme pleien kropp og sinn sårt trenger. Det handler om å vike litt fra hverdagen og det vante, å søke roen og stillheten som skogen og naturen gir. Tenner man et bål kommer urmennesket frem i deg å man starter umiddelbart å leve i nuet, der hvor det som skjer akkurat nå er det eneste som gjelder, og dermed faller alt annet bort da det rett og slett ikke er plass til det. Naturen er en «Reset knapp» for hjernen.

Å tilbringe tid i naturen senker stressnivået vårt. I løpet av en halvtime kan du merke dette på pulsen din, bare tenk på det. Så ta på deg pulsklokken en dag du føler deg stresset og oppjaget, bestem deg for å ta en time i skogen. Finn deg en plass, tenn et bål og sitt der med en kopp kaffe. Nyt flammene som danser og knitringen som spraker fra bålet. Når du har sittet der en liten stund, ta en kikk på klokken din og se hva som har skjedd med pulsen. Ja, så effektivt er det.

Du bruker rett og slett hjernen på en helt annen måte når du er i naturen. Det er ikke lenger scrolling, oppgaver eller trafikk som opptar alt av tid. Nå er hjernen satt i en annen modus helt enkelt, den hviler, observerer og gjenoppbygger evnen til å konsentrere seg.

Det viser seg at negative tanker og bekymring reduseres ved å være ute i naturen. Det har også en innvirkning på søvnen da du eksponerer deg for naturlig dagslys.

Av effekter på kroppen i seg selv så kan du med å tilbringe tid i naturen styrke immunforsvaret da du blant annet puster inn stoffer som fytoncider, noe planter skiller ut. Blodtrykket synker visstnok raskere når vi beveger oss i grønne omgivelser, samt at du øker styrken og balansen ved å gå i ulendt terreng.

Dessuten gir natur og friluftsliv en drøss av mestringsfølelse. For uten tvil er det mestring å fyre opp et bål selv, enten det er for kos eller fordi du faktisk trenger varmen fra bålet. Det å finne frem til plassen du har sett deg ut ved å bruke kart og kompass gjør deg stolt, det er det ingen tvil om. Jeg blir jo fremdeles glad den dag i dag for denne mestringen, hver gang. Det å klare å nå den toppen du hadde pekt deg ut, selvom det var langt og tungt, det ER mestring.

Det er jo også slik at vi ofte kan håndtere våre egne problemer litt bedre, de føles liksom litt mindre og mer håndterbare i møte med den enorme størrelsen av naturen.

Sunn og ren mat

«Du blir hva du spiser» har du garantert hørt en million ganger. Så hvorfor velger da så mange å la det passere, overhøre det. Det er jo uten tvil noe i det utsagnet, det stemmer jo. Du velger da ikke bevisst å fylle diesel på bensinbilen din eller omvendt?

Ved å spise råvarer som er lite prosessert og fri for unødvendige tilsetningsstoffer, da skjer flere positive saker. Når man unngår raske karbohydrater og mye tilsatt sukker, minsker de store energi svingningene. «Matkoma» for eksempel er en tilstand vi unngår ved å unngå dette.

Man får bedre fordøyelse, som er kjempe viktig. Fibre fra fullkorn, belgfrukter og grønnsaker holder tarmene i gang på en god måte og gir en sunn tarmflora. For å ha et sterkt immunforsvar er nettopp en sunn tarmflora grunnlaget.

Det har vært mye snakk om ultraprosessert mat i senere tid, og med god grunn. Denne type mat kan skape små betennelsestilstander i kroppen, mens ren mat som bær, nøtter og fet fisk blant annet, inneholder antioksidanter og sunne fettsyrer som roer ned systemet.

Når det gjelder hjernen, er den ekstremt kresen på hva den får servert for å fungere optimalt. Omega-3 er her et «must have». Sunne fettsyrer er essensielle for hjernecellenes kommunikasjon og mange opplever at «hjernetåken» forsvinner ved å kutte ned på sukker og kunstige fargestoffer, til fordel for naturlige råvarer.

Ren og sunn mat påvirker også den mentale helsen da det er en sammenheng mellom tarmen og hodet. 90-95% av kroppens serotonin, som er vårt «feel-good» hormon, produseres i tarmen. En sunn tarm med god tarmflora betyr derfor ofte et bedre humør. Spiser du mye frukt, grønnsaker, fisk og magert kjøtt kan dette virke forebyggende mot depresjon. Ren mat hjelper med hormon regulering av blant annet melatonin, som igjen gjør at du sover dypere og våkner mer uthvilt.

Og sist men ikke minst, ren mat smaker bedre og gir deg en bedre metthetsfølelse. Det kan kanskje høres merkelig ut, men etter en stund med ren mat får man faktisk litt avsmak til den usunne maten man tidligere ikke klarte seg uten.

Sosial omgang og kommunikasjon

Dette er viktigere enn man tror. Det er så lett å sette seg til alene for å bearbeide saker selv, da man ikke ønsker å være til bry for noen. Faktum er jo det at man er til bry når man ikke inkluderer sine nærmeste og venner. Man skyver de unna og det merker de godt. Man kan jo bare tenke på hva man selv føler når man blir skjøvet vekk fra de man er glad i og ønsker å hjelpe, det er på ingen måte en god følelse.

Man tenker at man ikke inkluderer de og på den måten skåner de for problemer de ikke har og ikke trenger å bli utsatt for, mens realiteten er at de VIL ta del i dette problemet da det er like viktig for dem som deg. De ønsker å være støtten du trenger for å løse opp i denne problematikken og bli hel igjen, nettopp fordi de er glad i deg og ønsker deg alt vel.

Samtidig tar det lenger tid å bearbeide følelser og opplevelser alene, ofte er det også umulig, det går bare ikke.

Det å prate med noen om følelser, tanker og hendelser er befriende. Man bærer det på en måte ikke lenger. Fra å være en tung klump inne i kroppen man bærer på alene, får man det heller ut i luften og kan betrakte det fra et annet ståsted. Man kan se på denne problemstillingen som nå henger i luften foran seg og prate om den sammen, se den fra forskjellige sider og vinkler, diskutere og drøfte. Det er slik at bare det å prate om det, det å få det ut gir en stor lettelse i hele kroppen. Kropp og sinn føles umiddelbart litt lettere. Jeg sier ikke at problemet så er løst med en gang, men du har nå gjort deg selv en stor tjeneste på mang plan og har tatt et stort steg i riktig retning av å nøste opp i denne problematikken.

Når det er sagt, vi har alle dårlige dager og våre problemer å stri med. Ikke la deg gå til grunne av det og ikke steng deg inne. Snakk med noen så snart som mulig og husk at det vil bli bedre.

Snakk med familie og venner, folk du føler deg trygg på. Og skulle du mot formodning ikke ha noen å snakke med, så ta kontakt med en psykolog som kan hjelpe deg videre. En psykolog dømmer deg ikke, ønsker deg løsninger på dine problemer og har taushetsplikt.

Det å snakke med en psykolog er selvfølgelig også en kjempegod idè selv om du også har familie og venner du prater med. Disse er jo profesjonelle i det de driver med og har kunnskapen nødvendig for å hjelpe deg uansett hvor du står fast i livet.

Dette er min liste over de aller viktigste verktøyene som har fungert for meg og som gjør at jeg føler meg mye friskere, sunnere og bedre både fysisk og mentalt. Din liste ser kanskje annerledes ut enn min og det er helt i orden, dette er ikke en fasit, men en oversikt over noen av de tingene du kanskje kunne vurdere å prøve om du har behov for det eller kjenner noen som har det.

Lykke til!